Sendt som kommentar til Dagbladet
Vi er en gjeng med intellektuelle (vi har vekttall fra Blindern og vi kan lese uten å bevege leppene) som har undret oss noe over hvorfor Dagbladet trykket kronikken Hvem er de intellektuelle?
Hver gang jeg sender en kronikk til Dagbladet får jeg beskjed om at Dagbladet får 100 kronikker om dagen og må gjøre et utvalg, så dessverre. Dette er helt i orden, det jeg brenner for anser jeg som svært viktig, men grad av viktghet er alltid diskutabelt og jeg får alltid trykket det jeg skriver andre steder. Derfor stusser jeg når Dagbladet trykker ting som jeg ikke kan fatte at noen i Dagbladets antatte målgruppe kan se på som viktig: Hvem er de intellektuelle i Storbritannia?
Dagbladet selv kan ikke ha intellektuelle i redaksjonen. Hadde Dagbladet dét, hadde Dagbladet hatt nødvendig kompetanse til å oversette «oxymoron» til «selvmotsigelse» og «pleonasme» til «smør på flesk». Dagbladet hadde i så fall også hatt kompetanse til å vite at alle som er interessert i artikkelen (og som ville forventet å finne den i noe smalere fora), vet hva de to ordene betyr.
Forfatteren bruker ei interessant vending av typen «det er bare her i landet at … ». In casu, det er bare i Storbritannia at de intellektuelle ikke tør innrømme at de er det. Det er ikke sant, det er sånn i Norge også. Og sikkert i de fleste land. Sannsynligvis også i Frankrike. I Frankrike, hvor ei avis i fjor publiserte et innlegg hvor det ble klaget over den franske helgefylla og at franskmenn ikke kan drikke sivilsert som de gjør i andre land. I det hele tatt kan man glatt anta at en skribent som bruker formuleringer av typen det er bare her i landet at … ikke har peiling.
Er dette Dagbladets poeng? Det er i så fall litt pussig i og med at Dagbladet i så fall publiserer en forfatter som eklatant (slå det opp) pulveriserer sin egen troverdighet. En meta-oxymoron, så å si. Eller er det snakk om dramatisk ironi?
Norwegian