Sendt som innlegg til Dagbladet.

Det er vanskelig å forholde seg rasjonelt til den retorikken som filosof Bjørn Yngve Tollefsen bruker i sin polemikk mot meg i Dagbladet 13.08.06. Etter «Ceci n’est pas une pipe» kan hvem som helst snu noe på hodet og tro de er originale. Edgar Allan Poes M. Dupin kommenterte kynisk: «The mass of the people regard as profound only him who suggests pungent contradictions of the general idea.» I et av forordene til Mervyn Peakes Gormenghast poengteres det at dersom naboen legger hellene på langs i hagen, kan du prøve å være original og legge dem på tvers. Det trengs en Peake for å gjøre noe som avgjort er noe helt annet. Det virker som om Tollefsens tror han tilfører diskusjonen om IQ-testing noe nytt ved enkelt å snu ting på hodet, og det gjør det vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Et av resonnementene Tollefsen presenterer er at vi finner genialitet hos de med IQ over 140 fordi det er der vi leter. Dette er snudd på hodet og viser en pussig forståelse for hvordan empirisk forskning foregår. Geniene ble funnet først, og grensa satt til 140 fordi det var under denne skåren det begynte å bli vondt om å finne dem. Forskere har gått ut i verden og sett hva som foregår. De har ikke sittet og tenkt.

Hva poenget til Tollefsen er, forblir uklart, særlig etter eksempelet med Sudbø-saken, som eksemplifiserer at også smarte mennesker gjør dumme ting, noe som er kjent fra før. Fenomenet er grundig behandlet i Bob Sternbergs How Smart People Can Be So Stupid, hvor et knippe intelligensforskere diskuterer dette. Anledning, motiv og mangel på erfaring i å bli avslørt (noe som er typisk for smarte mennesker) er noe som går igjen.

Nei, jeg selger ikke testløsninger til mellomledere i næringslivet. Jeg leverer komplette rekrutteringer over et bredt spekter av stillinger hvor testing av empati, personlighet og intelligens er en naturlig del av helheten fordi jeg vil være trygg på at det jeg leverer er så bra som det er mulig å få til. Det finnes mange interessante menneskelige egenskaper som har betydning i bestemte sammenhenger og som kan måles på andre måter, men generell intelligens er og blir den faktoren som sier mest om hvor stor sjanse et menneske har til å nå sine mål.

Verken i min eller Anne Lene Johnsens tekst som han viser til vil noen finne noe som støtter en påstand om at mennesker som skårer høyt på IQ-tester skal være uransakelige. Det jeg hevder, og som det er solid vitenskapelig støtte for, er at dersom man bruker IQ-testing som kriterium ved seleksjon av ledere vil kvaliteten på ledelsen bli bedre. Javisst må man se etter flere egenskaper enn dette. Kloke ledere kjenner begrensningene sine og delegerer oppgaver som krever egenskaper de selv er svake på.

Jeg hevder altså at intelligens er en ressurs som blir dårlig forvaltet, mens Tollefsen ikke uventet heller vil ha empati, solidaritet og vilje. Alle disse tingene er vel og bra (om enn vanskelig å definere), men uten intelligens kommer man ikke langt med dem. Fra naturens side er vi skapt for å reagere raskt på enkle forandringer, å tenke (nemlig!) langsiktig krever mer, og de som skårer høyest på IQ-tester er i snitt flinkest til det. Allerede B.F. Skinner skrev om de evolusjonsmessige føringene som hindrer oss i å designe samfunn som får fram den viljen som trengs til å få til nødvendige langsiktige endringer, best beskrevet, kanskje, i Why We Are Not Acting to Save the World.

Når det gjelder å tilføre intelligensforskningen ny innsikt ved å snu forskningsresultatene på hodet: Toget gikk på femtitallet engang. Det er ingen grunn til å tro at vi ikke kan ha et liberalt, raust, tolerant, ivaretagende og humant samfunn selv om intelligens blir et av de naturlige kriteriene for lederskap. Her er det nettopp mulig å komme med originale bidrag fordi nesten ingenting er gjort og enda mindre er kjent, men det blir det neppe deg som gjør, vel, Tollefsen?

🙂

Print Friendly