Egil Olsviks innsats for å gjøre det beste til det godes fiende i Morgenbladet 9 – 16 november burde kanskje kvalifisere til Nobelprisen, der han setter opp kriterier for evidensbaserting helt hinsides det som er både ønskelig og nødvendig. Hensikten med terapi er å gjøre klienter i stand til å gjøre ting de ikke var i stand til å gjøre før terapien. Det er ikke noe hokuspokus å måle dette. Normal vitenskapelig psykologisk metode er det man trenger.
Olsviks krav om at psykologi som fag må forholde seg til nevrofysiologi ble sterkt kritisert av B.F. Skinner allerede på 1930-tallet og er redegjort grundig for i hans klassiske artikkel «Do we need theories of learning?» (1950). Det er slett ikke nødvendig å kunne formulere en uttømmende beskrivelse av Mennesket fra kvanter til makroøkonomi for å finne ut om ei behandling har hjulpet. I mange tilfeller holder det å spørre klienten, subsidiært å spørre venner og kolleger. Hvordan man skal spørre for å få brukbare svar er naturligvis et eget forskningsfelt.
Olsvik stiller det interessante spørsmålet om hva som skal til for at noe skal regnes som evidens i psykiatri. Jeg antar at terapi utført av psykologer er sidestilt her. Den eldste av de to store amerikanske psykologforeningene formulerte ei prinsipperklæring for noen år siden som Norsk psykologforening nylig har tatt stilling til. Krav om evidensbasering er jo litt kinkig. Det ligger jo noe ”autoritært” i et prinsipp som, trukket ut i sin ytterste konsekvens, medfører at noen ikke får være med. Jeg har ventet på den første til å formulere evidensbasering slik at også de kan få være med, og Olsvik ser ut til å være først ute.
Ekeland kritiserer Kennair og meg for å være autoritære siden vi later til å mene at psykologer ikke skal få lov til å gjøre akkurat hva de vil. Vi ser ikke problemet. Det gjør neppe ingeniører heller, der de ikke kan bygge broer nøyaktig som de vil, men må følge fysikernes manualer. De kan neppe komme trekkende med at begrepsanalysen var i orden dersom de bryter med manualen og broa raser sammen.
Det finnes flere eksempler på at broer raser sammen selv når manualen blir fulgt. Vi vet ikke alt om verden som vi gjerne skulle visst. Det er slikt vitenskap og eksperimenter brukes til. Behandlere innen psykisk helsevern er fritatt for å informere kundene sine når de bruker eksperimentelle metoder. Dette er et privilegium svært få andre profesjonsutøvere har. Vi mener at dette er uheldig og synes det er pussig at det ikke er enighet om dette.
Rolf Lindgren
Psykolog
Leif E.O. Kennair
Førsteamanuensis, NTNU
Norwegian