Som moderne mann med pappapermisjon vet jeg mer om klær, tror jeg, enn det som var typisk for forgjengere mine. Jeg kan vaske klær på 40 eller 60 grader, vet hva slags klær som tåler Milo, vasker rosa plagg for seg første gangen, kan sjekke om klær tåler tørketrommel, etc. Ikke desto mindre er fasiten for en hyggelig shoppingopplevelse at jeg kan si etterpå at «Det var fort gjort».
Å kjøpe klær til meg er vanligvis en grei opplevelse. Jeg vet hvilke butikker jeg kan gå i, si hva jeg skal ha, få det, betale og gå. Sånn skal kleskjøp være. Første gang jeg skulle kjøpe parkdress derimot: De var hengt på stativ et avsides sted i butikken, og det var åpenbart at man skulle kikke, sammenligne, prøve, se på, etc. Jeg har ikke tålmodighet til sånt. Ser jeg på parkdress, er det tre ting som er viktig: Tåler den seksti grader? Tåler den tørketrommel? Vil ungen bli mobbet eller godtatt i den? Alt annet er helt uten interesse.
I det siste har jeg opplevet noe annet: Sære klær. Som f.eks. bukser med borrelås og ikke knapp i baklomma. Bukser med innstemplet lås og ikke knapp. Skjorter uten brystlomme. Skjorter med knepping som skjuler knappene. Altså: Når jeg kler på meg om morran, da er jeg ikke våken. Følgelig må jeg ha klær som jeg kan kle på meg i søvne. Klær skal ikke ha sære eller uvante løsninger.
Når jeg handler klær vil jeg bruke så kort tid som mulig. Jeg ønsker ikke å bruke masse tid på å sjekke om det er et eller annet sært med klærne som jeg ikke oppdager før jeg kommer hjem. Jeg ønsker ei sertifisering: Dette plagget et undersøkt av kompetente menn og har ingen sære løsninger av noe slag.
Norwegian