Live Landmarks kommentar i Aftenposten i dag har medført en smule storm på twitter og andre steder. Så jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hva jeg som psykolog synes om dette.
Først en påpekning. Jeg har økonomiske interesser i dette, i og med at jeg tilbyr karriereveiledning til Aktiv Prosess’ klienter, i samarbeid med dem. Det betyr at jeg på en måte har interesse i at LP «virker».
Samtidig er jeg skeptiker, og det betyr at jeg vil se vitenskapelig dokumentasjon på noe før jeg tror på det, og LP har ikke vitenskapelig dokumentasjon som kur. Ut fra det jeg har sett (et LP-kurs hos Aktiv Prosess, lest boka til Phil Parker, har en del ballast innen teoretisk psykologi (har profesjonsstudiet og følgelig lov å kalle meg psykolog), snakket med tidligere klienter hos Aktiv Prosess) vet jeg ikke om de jeg får tilsendt fra Aktiv Prosess er blitt friske pga. LP eller pga. noe helt annet.
Vi vet fra terapiforskning at 70% av kuren ligger i mellommenneskelige faktorer og pasientens egen ballast. Det kan være at de Aktiv Prosess sender meg, er blitt bedre fordi de har gått en vei som blant annet har ført dem innom LP, ikke at LP kurererte dem. Som psykolog har jeg egentlig ingen annen faglig eller etisk forpliktelse enn å vurdere selv om de menneskene som Aktiv Prosess sender til meg er klare for karriereveiledning og å ta tak i livet sitt på nytt igjen. Om dette har med LP eller noe helt annet å gjøre er et fett for meg.
Det LP har, er en modell som etter mitt faglige skjønn godt kunne ha vært hentet fra CBT (kognitiv atferdsterapi). Det er ikke CBT, for CBT er et sett med metoder som er utviklet av Aaron T. Beck og videreutviklet av andre. CBT har imidlertid et teorietisk grunnlag, og det teoretiske grunnlaget kunne godt vært brukt for å utvikle LP. Det har bare ikke vært gjort.
Den rådende modellen for LP er at visse tilstander – altså de tilstandene som LP muligens hjelper mot – har å gjøre med økt stressnivå i kroppen. Stressniviået i kroppen er håndtert av en del av nervesystemet. Nervesystemet kan for en del praktiske formål deles opp i to – det sympatiske nervesystemet, som bl.a. gjør det mulig å handle aktivt og målrettet mot fare, og det parasympatiske nervesystemet, som bl.a. regulerer hvile og fordøyelse. Hvis det sympatiske nervesystemet er aktivt, er kroppens selv-helbredende prosesser satt på vent. De er først og fremst aktive når det parasympatiske nervesystemet er aktivt. Det er en del fotnoter til dette, men i grove trekk og for våre formål er dette en utfyllende beskrivelse.
LP og XMRV
LP handler først og fremst om å lære seg selvkontroll. Slik jeg har sett LP i praksis, er metoden egnet i sammenhenger hvor man har uvaner som man bør få kontroll over. Det er neppe mer mystisk enn dét. Så hva er sammenhengen mellom XMRV og LP? Kan man bruke LP for å bli kvitt XMRV?
Nei, neppe. Jeg vet ikke om noen form for trening eller ting man kan gjøre selv for å få et virus ut av kroppen. Spørsmålet er om man kan gjøre noe med det XMRV gjør med kroppen.
Såvidt jeg skjønner, er hypotesen at prosessen er som følger:
XMRV aktiverer det sympatiske nervesystemet. Aktiveringen gjør at man blir stresset, og gjør ting man ikke burde gjort. Brukt riktig vil LP gjøre at man får økt kontroll slik at man får roet seg ned slik at det parasympatiske nervesystemet kan overta.
Det er ingenting, jeg gjentar, ingenting i LP som tilsier at LP har å gjøre med å aktivere seg. LP-pasienter trenger hvile, og brukt riktig gjør LP at pasientene får fokus vekk fra alle de tingene som hindrer dem i å hvile.
LP og Placebo
Det er skrevet en del om LP og placebo. Hva er sammenhengen her?
Vel, én ting er at Phil Parker, oppfinneren av LP, nevner det i boka si. Spør du en lege, vil han eller hun antagelig svare at LP er den delen av behandlingen som er lureri, narreeffekt, ikke skulle ha vært der. Placebo er en smertestillende effekt som skyldes forventningen om at behandlingen skal virke. Jeg tror ikke det er så enkelt, i og med at det er dokumentert at placebo virker på dyr, og det virker selv om pasienten vet at han eller hun blir lurt. Placebo kan ikke virker på dyr dersom placebo er det legene mener det er. Placebo er noe annet.
Placebo er det pasienten tar med seg i behandlinga. Det er antagelig et resultat av evolusjon: Når vi føler oss trygge, blir det sympatiske nervesystemet mindre aktivt, det sympatiske overtar, og vi kan hvile. Når vi er syke, er det sympatiske nervesystemet aktivt. Erfaringene våre med medisin fører til at når vi får en tablett, et vennlig smil eller en forsikring fra en autoritet om at ting vil gå bra, så reduseres aktiviteten til det sympatiske nervesystemet.
Dette forklarer at placebo kan kurere i det minste visse stressrelaterte lidelser. At legene betrakter placebo som den effekten av behandling som de ikke skjønner, sier muligens ganske mye om hvor lite leger lærer om verdien av mellommenneskelige relasjoner. Jeg vet de får kurs i det, men jeg er i tvil om hvor mye som sitter igjen når de er ferdig.
Placebo kan naturligvis ikke fri kroppen for XMRV. Placebo (men neppe slik legene forstår, eller ikke forstår det) kan brukes til å gjøre noe med konsekvensene av XMRV. Problemet med begrepsbruken er at når vi forstår det – dvs. når vi kjenner til de evolusjonære mekanismene som gjør at enkelte ting gjør at kroppen får slappet av, sluttet å være i en sånn modus at prosessene i den er selv-ødeleggende og ikke selv-helbredende, da vet vi hva det er.
Og da er det ikke placebo lenger.
Jeg tror ikke denne teksten kan overbevise motstanderne av LP. Har man bestemt seg for at noe er sånn, så skal det mer enn fakta til for å få folk til å skifte mening. Jeg håper denne teksten kan nyansere debatten noe for de som er usikre.
Og en siste disclaimer: Jeg har aldri hatt ME. Jeg har muligens hatt postviralt stressyndrom, men det ble kurert med prednisolon og hvile.
Norwegian