Det er virkelig vanskelig å forklare hva man har imot alternative metoder som tankefeltterapi. Her er nok et forsøk. Det er nok forgjeves.
Fritt etter notaene fra forrige episode.
Jeg fikk såvidt med meg meg sjøl i programmet forrige gang, og om jeg er med i programmet denne gang vet jeg ikke. Det ble liksom ikke så mye faglig diskusjon, men imponert av Uldal ble jeg ikke, og jeg syntes særlig ei utveksling var avgjørende:
Jeg sa til programleder at dette minnet veldig om eksponeringsterapi, det jeg ble vist mens jeg ble intervjuet. For å ta refleksjonene mine etter programmet litt samlet:
- Det Uldal gjør, faller inn under «eksponseringsterapi», «systematisk desensitivisering» og «løsningsorientert terapi». Det er mange terapeuter som driver med dette.
- Uldal sier at det driver han ikke med, faktisk er han mot det.
- I stedet kaller han det han gjør for tankefeltterapi.
- Og påstår at de metodene han bruker er helt nye.
Uldal har altså gitt gamle metoder nytt navn, nekter for at han bruker de metodene han faktisk bruker, og påstår at det han gjør er helt nytt.
Det er litt suspekt, hele greia.
I programmet påpekte han at dette virker ikke på alle, og at han hadde nok erfaring til å si noe om hva slags mennesker dette lot til å virke på.
Dette er pussig, fordi
1. Roger Callahan, som han har fått teknikken fra, hevder at TFT går direkte på selve årsaken til lidelsen (forstyrrelser i tankefeltet), og at det følgelig skal virke like godt på alle mennesker og på alle mentale lidelser. Man skulle tro at det er dette han sikter til når han i 1997 hevder at dette skal revolusjonere terapien.
Men, liksom, metoder som virker veldig godt på enkelte og ikke fullt så godt på andre har vi fra før. Hva er nytt her? Og hvorfor virker det ikke på alle, mot alt, lenger? Eller vet han ikke riktig hvilket konsern han er en franchise av? Kan han denne tankefeltterapien, egentlig? Eller har han lært seg metodene uten å sette seg inn i grunnlaget for dem?
2. Argumentene han kommer med mot eksiserende metoder som til forveksling likner de han bruker tyder på at han ikke kan de eksisterende metodene heller.
Han virker i det hele tatt ikke godt informert verken om hva han gjør eller om alternativene. Han har åpenbart hørt på noen som har klart å overbevise om fortreffeligheten av enkelte metoder, uten å sette seg særlig godt inn i verken begrunnelsene for de metodene han er overbevist om, eller hva som eventuelt er alternativer.
Så det siste jeg sitter igjen med er dette: Hvordan takler han pasienter som faktisk sliter med ting man må ha psykologutdannelse for å i det hele tatt ha hørt om? Det er én ting å sitte med en ferdigsydd metode for å takle et bestemt problem, men han bruker teknikker som ikke bare kan avdekke svært vanskelige ting, men fremkalle dem.
Hva gjør han da? Han har åpenbart ikke den ballasten som skal til for å håndtere ting som faktisk er vanskelig. For de tingene han har håndtert med TFT så langt er ting som ikke er spesielt vanskelige å håndtere for psykologer. Hvordan vil han håndtere en pasient som kommer med en konstruert livskrise som dekker over en suicidal depresjon?
Norwegian