I dag ble åpenbart fredningen av de mørkeblå avsluttet1,2. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i at de ikke mørkeblå egentlig har så mye fortreffelighet å sole seg i.
Fremmedfrykt er naturlig. Det har tilmed overlevelsesverdi. Vi er skapt med det.
Dengang vi var jegere og samlere på savannen i Afrika kunne vi dø om vi ikke var tilstrekkelig redde for rovdyr, for ild, for mennesker som ikke tilhørte vår egen stamme. Denne frykten har vi med oss. Dette er alment og menneskelig. Hvor redde vi er for fremmede, varierer, men alle har noe fremmed de er redde for, og noen blir lettere redde enn andre.
Noe annet almenmenneskelig er angsten for det som er ukjent. Hvis noe er svært velkjent, kan det bli kjedelig. Det som er litt ukjent og litt nytt, det er spennende. Det som er helt ukjent, det kan være skummelt. Alle er vi redde for det ukjente, men noen tåler mye mer ukjent enn andre før de blir redde. Alle mennesker har behov for en viss grad av forutsigbarhet i tilværelsen. Noen mer enn andre.
Så når fru Hansen på Furuset engang på søttitallet ble redd når det flyttet inn pakistanere i oppgangen, var det ikke et utslag av rasisme at hun ble redd. Ikke nødvendigvis, i hvert fall. At hverdagen hennes nå ble mer usikker, hadde hun nemlig rett i – hun kunne ikke vite, ikke engang gjette på, hvordan hverdagen med pakistanere i oppgangen kom til å bli. Hvordan hun kom til å takle det ville avhenge av så ymse. I hvor stor grad hun var vant med forandringer, for eksempel. Eller hvor mye hun var født med av toleranse for nytt og ukjent. Fru Hansen på Furuset er neppe redd for pakistanere i oppgangen lenger – det er ikke uvanlig lenger – i våre dager er det hvor mange det skal bli som er skummelt, hva de kan finne på, og det er vel sant å si alltid herr Hansen som har vært mest bekymret.
Fremmedfrykt er medfødt, rasisme er tillært, i den forstand at fremmedfrykt er noe vi er født med, mens rasisme er ideologisk. Fremmedfrykt er natur, rasisme er kultur. Rasisme er noe mennesker kan skape seg imellom for å fylle tomrommene i det de ikke vet om framtida. Særlig mennesker som ikke har opplevet mye kontroll fra før.
Alle søker trygghet og forutsigbarhet, i en eller annen grad. Vitenskap og religion er to forskjellige menneskelige sysler som begge har det samme fomålet: Å skape oversikt og begrunnelser for det som skjer, slik at det ikke blir så uforutsigbart. Vitenskapen forteller oss at verden er styrt av lover, og at dersom noe forferdelig skjer, så kunne det i hvert fall i prinsippet ha vært forutsett og unngått – i hvert fall neste gang. Religionen forteller oss at alt har mening, og om det ikke er innenfor menneskelig rekkevidde å fatte hvorfor noe forferdelig skjer, så er det innenfor Guds rekkevidde. Vel, det er sånn for de fleste. For enkelte er det ikke nok. Enkelte må skape seg sine helt egne forestillinger for å få trygghet, og de er gjerne uforståelige for resten av oss. Når metodene for å skape trygghet blir uforståelige, og årsakene til manglende trygghet blir ufattelige, det er da vi begynner å stille diagnoser.
Men vi er alle redde for forandringer. Også jeg har et nostalgisk forhold til ei tid som er forbi – søttitallet – som jeg husker, som jeg følte som trygg og god, og som jeg ikke kan bringe videre til mine barn. Mine barn får heller oppleve nåtida som trygg og god, og få et nostalgisk forhold til den.
Min erfaring når jeg har diskutert med mennesker fra diverse politiske partier og ideologiske ståsteder er at de kultiverte menneskene, altså de som leser, skriver, reiser og blir toneangivende mennesker i politiske partier og interesseorganisasjoner, de tilhører en verden hvor det som er nytt er noe de har erfaring med å mestre. Vi har tålt andre forandringer, vi tåler denne også. Verre med de som ikke har hatt, eller tatt, mulighetene til å lese, skrive og reise, og som ofte føler at verden er noe som blir til rundt dem, heller enn at verden er noe de er med på. I sånne leire, erfaringsmessig, er fremmedfrykt = rasisme, og enhver form for innrømmelse av å synes at innvandring er skummelt, er grums.
Så hva skjer med de som fortsatt er redde, de som ikke føler seg hjemme hos de som er vant med at de får til ting og at ting går bra?
Jeg snakker ikke om Anders Behring Breivik eller Osama Bin Laden her. Disse er mennesker som kommer fra øvre middelklasse og oppover, og hvor angsten antagelig har langt mer kompliserte røtter. Jeg snakker om helt alminnelige mennesker. Ikke helt ulike deg og meg.
De som fortsatt er redde, de føler at Fremskrittspartiet, Demokratene eller Norwegian Defence League tar dem på alvor. Der blir de faktisk møtt på frykten sin. Den blir ikke latterliggjort. Og selv om de snakker om drastiske måter å møte innvandring og fremmedkultur på, blir det vanligvis med praten. Og jeg lurer på om ikke dette, for de aller fleste, er nok – å møte folk hvor de kan snakke om hva de kan gjøre for å holde frykten for fremmede kulturer unna – og at risikoen for at flere hadde gått til drastiske tiltak for å håndtere frykten sin hadde vært større om de ikke hadde et parti som de følte tok dem på alvor. Vel har Fremskrittspartiet ført en hatefull retorikk til tider, men dersom Utøya hadde vært resultat av den hatefulle retorikken, hadde vi hatt mer av slikt enn det vi faktisk har.
Jeg er ikke redd for innvandring eller islamisering, men jeg er heller ikke redd for å påstå at om jeg hadde vært det, så hadde det vært helt naturlig og ingenting å skamme seg over. Jeg tror de andre partiene, de som ikke vil identifisere seg med grumset fra Fremskrittspartiet, faktisk har en del av skylden for frustrasjonen i befolkninga når de ikke vil ta fremmedfrykt på alvor. Det er ikke snakk om at de skal være enige i at innvandring må begrenses. Det er ganske enkelt snakk om å være tydelige på at de forstår og respekterer de som synes dette er skummelt, og at de faktisk har en politikk om hvordan folk flest skal kunne føle seg trygge selv i et samfunn som ikke lenger er helt hvitt.
Fremskrittspartiets oppslutning har økt, sies det, hver gang de har hatt mulighet til å trekke innvandrerkortet. Det har antagelig også ført til at akkurat de som er redde for kulturendringer og innvandring, har følt seg tryggere. Noen tar dem på alvor.
Svaret på frykten for den økende innvandringa er ikke bare å foreslå å redusere innvandringen. Jeg skulle ønske det fantes politikere med fantasi nok til å fatte dette.
Norwegian