Jeg var nylig, som FAU-representant, tilstede i et møte hvor det ble foreslått aktiviteter mot mobbing som jeg ikke kommer til å ta del i fordi jeg anser det som bortkastet tid. Her kommer det litt om hva og hvorfor.
Mobbing i skolen har vært tema lenge. Jeg husker at da musikklæreren min i sjette klasse tok fram til diskusjon et tema vi kunne lage noe rundt, avviste han mobbing med den begrunnelse at han var lei det. Vi snakker 1977. Jeg forsto ham alt dengang.
Temaet for FAU-møtet var altså at skolen hadde kommet uheldig ut på mobbestatistikken etter en tvilsom elevundersøkelse1.
Men uansett, slike undersøkeler kan være fine til å vekke oss når vi har vært lei av tiltak mot mobbing for lenge. Så jeg er for å gjøre ting, jeg. Med et forbehold. Jeg må ha den fjerneste tro på at det jeg gjør vil ha noen effekt.
Utgangspunktet vi fikk, var dette:
- Barn lærer mobbeadferd av foreldrene
- Mor og far avgjør om du blir en mobber
- VG 2013-01-06, side 8 – 9
Hva som ikke virker
Problemet er dette: det stemmer ikke. Eller med forbehold: Det er en pågående diskusjon mellom psykologer og andre samfunnsvitere om hvordan atferd overføres fra foreldre til avkom. De som har empirien på sin side, er psykologene. Barn lærer ikke mobbeatferd av foreldrene. De lærer av sine jevnaldrende. Andre har gjort en mye bedre jobb enn jeg på å oppsummere hva forskningen sier om dette. Du finner det her: Født sånn eller blitt sånn? Sjalu menn, utro kvinner og hvorfor oppdragelse ikke virker. Mer spesifikt sies det at foreldre påvirker barn gjennom hvilke normer de setter (hva de eksplisitt tillater eller ikke tillater og hva slags konsekvenser de bruker), mens det er jevnaldrende som fungerer som rollemodeller. Barn kopierer altså sine jevnaldrene heller enn sine foreldre, mens foreldrene kan sette føringer for hva slags atferd som kopieres.
Det barn arver av sine foreldre, er hvor lett de lar seg lede til mobbing. Denne arven er genetisk, ikke sosial. Derfor kan foreldre som oppdrar ungene så godt de – eller noen – kan, likevel få barn som mobber. Da blir det veldig feil og veldig stigmatiserende å hevde at barn har lært mobbeatferd av foreldrene. Det som er involvert er langt mer komplisert enn som så.
Hva som virker
Narkotikalangerne i skolegården har skjønt det: Det er de toneangivende elevene som setter standarden for hva som er rett og galt, mye mer enn hva foreldrene gjør – når barna er over en viss alder. Det som kan virke, hvis det gjøres riktig, er å identifisere de elevene som fungerer som de mest effektive rollemodellene, og å sørge for at de oppfører seg som gode rollemodeller. Å få til dette uten at det blir stigmatiserende og uten at de aktuelle elevene identifiserer seg selv som priviligerte eller elite er ei utfordring, men jeg tviler på at den er umulig.
Vårt behov for trygghet og ritualer
Det viktigste problemet med mobbetiltak rettet mot foreldre er at de ikke når de foreldrene som trenger det. Foreldre som har barn som mobber kan lett grupperes i tre kategorier
- De som ikke bryr seg
- De som bryr seg og som er åpne for eller selv har søkt tiltak
- Diverse
De i gruppe 1 vil man vanskelig eller ikke i det hele tatt nå, uansett hva man gjør. Men man kan nå barna deres. Hvordan? Jo, ved å bygge opp trygghet i skolen.
Trygghet er noe man formidler ved å være konsekvent og ved å sette opp ritualer og tradisjoner. Vel var det kanskje for mye av dette i den skolen som det ble gjort opprør mot i og med reformpedagogikken og positivismestriden på sekstitallet, men en baby ble kastet ut med badevannet. Heller enn å bytte ut problematiske riter og ritualer (fast salmesang, skammekrok, parade) med mer hensiktsmessige riter og ritualer, forsvant de. Elever har i langt mindre grad enn før faste ting de kan samle seg om. Ferier og høytider kommer for sjelden. Skolen burde hatt faste rutiner og regler hver dag for å gi rammer og trygghet og bekreftelse til elevene på at ting som elevene tar tak i blir fulgt opp. Nøyaktig hvordan dette skal foregå vet jeg ikke. Her er det rett og slett en jobb som må gjøres både hva angår å overbevise om at dette er viktig, og å finne tiltak som er gode og praktisk gjennomførbare.
Hvorfor menn ikke deltar i skolearbeidet
Kvinner trenger, erfaringsmessig og observasjonsmessig, ikke annen begrunnelse for å være med på noe enn at de får anledning til å prate. Menn blir lei når ting ikke skjer. Det er derfor så få menn engasjerer seg.
Som psykolog finner jeg alltid underholdning i å delta i ting, enten de er nytteløse eller ikke, fordi jeg alltid kan observere og reflektere rundt hvorfor ting skjer eller ikke skjer. Når både FAU og klassekontaktene skal involveres i noe som burde vært løst for lenge siden, altså effektive tiltak mot mobbing, vet jeg at det blir bare snakk. Heller sette opp ei gruppe på tre-fire frivillige som rapporterer direkte til rektor med et passe maktgivende mandat, og som pløyer gjennom tidligere erfaringer og ser hva andre har gjort før og hva som virker. Men neida. I stedet skal denne FAU-representanten ta med VG-artikler han ikke tror på for å lede debatter som han vet ikke vil gi noe resultat.
Ikke meg. Ikke denne gangen.
🙂
1 For nerdene blant oss: Etter en telefonsamtale med den siterte forskeren forsto jeg det slik at i undersøkelsen har man blant annet ikke forstått at man ikke kan ta gjennomsnittet av kategoriske variable. Så man får gjennomsnittet av epler, pølser, saft og vann.
Norwegian