ADD/ADHD handler først og fremst om følelser. Ikke om uro.

De fleste mennesker har det slik at når de har mange oppgaver de må, bør eller kan velge mellom, kan de kjenne på kroppen inni seg hva som er viktigst.

Problemet med ADD/ADHD er at alle oppgaver føles like viktige. Dette er veldig vanskelig å forklare for de som ikke kjenner til det.

Redningen er at i mange tilfeller er det mulig å tenke seg fram til hvilke oppgaver som er mest presserende. Dette høres enkelt ut. Problemet er at bare en person som ikke får sortert oppgaver etter viktighet følelsesmessig, og som kjenner alle dra like mye, forstår hvor mange oppgaver man egentlig rent faktisk har. Når man endelig har klart å resonnere seg fram til hvilke oppgaver som er viktigst, har gjerne ganske mange oppgaver delt 1. plass.

Barnet mitt kan ikke ha ADHD, hører jeg av og til foreldre si, han (en sjelden gang en hun) er jo rolig og kan jobbe konsentrert. Og ja, det kan være riktig. Av og til kan følelsen av tiltrekkelse fra én ting overskygge de andre. Det er ikke alle med ADHD som er apekatter. Noen av oss har ikke den uroen. Noen av oss trenger ikke

gjøre

en hel masse for å få ro innvendig.

Det er fortsatt usikkert hva ADD/ADHD er. Det er et eller annet som skjer i interaksjonen mellom mennesket og omgivelsen, som ikke skjer hos andre. ADHD er fortsatt muligens en sekkebetegnelse på tilstander som ligner hverandre. Men verden påvirker oss annerledes. Ritalin virker på noen av oss.

Men viktigst: ADD/ADHD er ikke noe alle gutter har. Det er ikke bare å være urolig og energisk. Det er å være urolig og energisk på en måte som ikke føles bra. Man har ikke kontroll. Man har ikke valgt det. Man skulle gjerne ønske at det kunne begrenses til situasjoner hvor det passer.

ADD

🙂

Print Friendly