Jeg presenterer her, erbødigst og med full respekt, en vinkling på menn som dreper og/eller hater kvinner som ikke har med kvinneforakt å gjøre.
Det ligger ganske rotfestet i oss at vi, mennesker, er sosiale dyr. Det har både fordeler og ulemper – eller kanskje rettere sagt, det er sider ved at vi er sosiale som ikke bare er positive, dersom vi ser stort på det.
Da jeg var liten, bodde jeg i Stavanger. Det er en fin by med mye gruppeproblematikk, men den foregår stort sett på forfinet nivå. Ikke langt fra der jeg bodde, var det en lekeplass. Ikke langt unna bodde bestekameraten min. Så der var jeg en del. Det var en annen lekeplass, ´heller ikke langt unna. Der var jeg av og til.
Der ble jeg ved et høve møtt av ei jente. Hun var stor, sikkert minst sju. Hun ga klar beskjed om at dette var deres lekeplass. Det var ikke vår. Jeg skulle leke på min lekeplass. Det som muligens forfjamset meg mest var at hun visste a) hvem jeg var b) hvor lekeplassen min var. I ettertid skjønner jeg at hun neppe hadde såpass oversikt. Hun bare utøvet rollen sin som medlem av inngruppa.
For å ta det (for) enkelt: Inngrupper, det er de gruppene du er medlem av. Utgruppene er de gruppene du ikke er medlem av. Inn- og utgrupper er såpass like at medlemmene er klar over at de er forskjellige.
Eksempel: Hvis du er interessert i fotball, er inngruppa de som støtter samme lag som deg. Utgruppa er de som støtter konkurrerende lag eller laget til nabobyen. Andre grupper (frimerkesamlere, ateister, amatørastronomer) er irrelevante hva akkurat denne gruppa angår.
Rupert Brown heter en professor i sosialpsykologi som har skrevet ei bok om gruppeprosesser. Den heter Group Processes. Her beskriver han i detalj forskning som viser hvor lett mennesker danner inn- og utgrupper. Han viser til eksperimenter hvor mennesker først blir tilordnet ei gruppe, deretter bedt om å karakterisere medlemmer av egen og andres gruppe. Gjennomgående er medlemmene av inn-gruppene snillere, kvikkere, kjekkere og flinkere enn medlemmene av ut-gruppene selv (og dette er så genialt at jeg ikke husker hvordan det ble gjort) selv når folk ikke egentlig visste hvilken gruppe de var med i. Tenk det, Hedda!
Alle som har levet litt, vet at gruppetilhørlighet er en del av det å være sosial. Tenk på din egen jobb- eller skolesituasjon. De som jobber i din avdeling har skjønt ting bedre enn de som jobber i avdelinger dere må samarbeide med. De som studerer tilstøtende fag som du har et litt mer feil syn på livet enn de som studerer samme fag. Hvis du er veldig smart og veldig åpen, tenker du ikke sånn, men du bare handler sånn når du ikke ser det.
Blir det emosjonelt nok, går det på stumpene løs. Fotballtilhengere som juler opp tilhengerne til rivalene eller som tar livet av dommeren som dømte feil. Politiske grupperinger på venstresida eller høyresida som tar livet av hverandre. Tilhengere av rivaliserende gjenger. Klienter hos NAV. Føler de seg frustrerte og misforståtte nok, tyr de til vold. Menn er fra naturens side mer fysisk aggressive enn kvinner, og tyr til munnhuggeri, nevene eller våpen.
Det finnes subgrupper av menn som er sinte og unge og som ikke får seg noe. De kan, særlig i våre dager, lett danne samfunn hvor de får bekreftet hverandre på hvilken gruppe de tilhører, og hvilke grupper de ikke tilhører. Man ser det f.eks. på elektroniske oppslagstavler som frekventeres av nerder: Damer vil ha drittsekker. Damer bidrar til å bekrefte drittsekkenes rett til eksistens ved å foretrekke drittsekker. Og fremfor alt: Damer vil ikke ha dem.
Så næres deres hat overfor kvinner av en generell aksept for å hate kvinner (de fleste menn som hater kvinner gjør det i stille desperasjon), eller av en generell aksept for å hate medlemmer av utgruppa? Neppe noen av delene. Kvinneforakt, rasisme og tilstøtende begreper er bare det: Begreper. De beskriver fenomener, de kan ikke i seg selv sette i gang handlinger.
Å skape inn- og utgrupper er noe mennesker gjør og ofte (vanligvis?) uten å være klar over det. De fleste av oss klarer å beherske oss overfor utgruppa. Noen klarer det ikke. Det er grunner til at menn dreper kvinner lettere i noen kulturer enn i andre, men det har å gjøre med hvilke ventiler for utløp og sanksjoner for overtredere som er tilgjengelig i den gitte kulturen. Kanskje også med genetisk arv, selv om det blir svært spekulativt.
Men å kalle det kvinneforakt er et politisk/ideologisk argument – og er i seg selv å danne inn- og utgrupper. Det løser ikke noe.
Norwegian