Dec 072007
 

PISA-undersøkelsene viser nok en gang at det står dårlig til med skolen. Undersøkelsene har nylig blitt kritisert fra flere hold, både for pussig oversettelse og annet. Tiltakene som foreslås er legio, og ingen av dem går ut på å gjøre noe med pedagogikken utover at klasseromsundervisningen må tilbake, uten annen faglig begrunnelse enn at det fungerte bedre. Her er litt om hvorfor klasseromsundervisning fungerer bedre og hva som kan gjøres for å forbedre den.

Læring er temmelig godt forstått etter ca. hundre års vitenskapelig forskning. Vi vet også at pedagogikk som fagfelt skyr denne kunnskapen. Fagpedagogene later til å betrakte læring som noe som først og fremst er smertefullt, og at lærerens oppgave er å sørge for at læring skjer så skånsomt (og langsomt) som mulig, slik at elevene ikke dør av hjernefeber mens de messer «mensa rotunda».

I 1968 leverte et stort amerikansk forskningsprosjekt inn en rapport hvor forskjellige pedagogiske metoder var evaluert. Bare to av metodene viste seg å være spesielt effektive. Disse to heter Direct Instruction (www.zigsite.com) og Precision Teaching (www.celeration.org) (heretter DI/PT). Det ble bestemt at alle metodene var like gode og at skolene selv skulle velge hvilken metode de skulle bruke. DI/PT krever en god del ressurser, og de legger sterke føringer på hva læreren kan gjøre. Metodene har det til felles at de er utviklet av lærere i skolen og i større grad enn av akademikere.

DI/PT dreier seg om læring av faktakunnskap. Mye mer enn det som er vanlig antatt er faktakunnskap, som f.eks. forståelse av matematiske metoder og prinsipper. Metodene tar utgangspunkt i forskning som viser at korrekt tilrettelagt informasjon kan innlæres svært raskt. Med DI/PT kan elevene komme gjennom pensum mye raskere enn ved tradisjonelle metoder, og stoffet sitter bedre. Som en bonus får lærerne mye mer kunnskapsrike elever til klasseroms- og gruppeundervisning.

Metoden blir kritisert for å være mekanisert. Stoffet ble tradisjonelt presentert ved hjelp av sinnrike apparater i glass, tre og metall, hvor elevene dreide på skiver med tekst for å trene inn stoffet. Stoffet som skal læres er programmert, det vil si at tempo og rekkefølge er bestemt ved forskning. Et typisk eksempel er en tekst på mange avsnitt hvor elevene skal fylle inn det som mangler. Eleven går gjennom stoffet i sitt eget tempo. Det er bare eleven som får vite det når eleven gjør feil. Førti års forskning har vist hvordan stoffet skal presenteres slik at det er fengslende, lærerikt, oppslukende og uten det slitet som vanligvis forbindes med pugg.

Pedagogene vil fremheve at med gruppe- og oppdagelseslæring, de nye motebølgene innen pedagogikk, er elevene herrer over egen læring, de lærer å forholde seg til media (= Internett), og læring skjer i sosial samhandling. Alt dette er vel og bra, men det er ikke argumenter mot DI/PT. Snarere tvert imot.

Innen oppdagelselsæring og annen læring hvor elevene er overlatt til sin egen autonomi, er det de mest intelligente, de mest ressurssterke, og de mest samvittighetsfulle elevene som kommer best ut. Dette er grunnen til skolen favoriserer jenter og reproduserer sosial ulikhet. Det er faktisk mer rasjonelt at barna blir presentert den grunnleggende kunnskapen heller enn at de mest disiplinerte og de mest ressurssterke skal oppdage den selv eller lære den hjemme. Det er også mer rasjonelt at lærere følger et strukturert opplegg som sikrer kontroll over hva hver elev får med seg, enn at noen få elever har flaks og har en superlærer. Superlærerne kunne heller brukes til å lede elever gjennom avanserte og spennende oppgaver etter at de har fått grunnlaget gjennom DI/PT.

Det er veldokumentert at elevene kan komme gjennom pensum mye raskere enn de gjør i skolen. De beste metodene sørger for at kunnskapen sitter og er brukbar seinere i livet. Metodene og kunnskapen er der. Vi kan få til både Europas mest effektive og mest humanistiske skole. Utfordringen er å få skolen til å ta metodene i bruk.

:)

 Posted by at 17:22
%d bloggers like this: