Engang trodde vi at vi var enestående, menneskene: Universets sentrum og skapelsens herre. Med lange og ujevne mellomrom har vi fått stadig nye slag mot troen på dette: Copernicus kunne fortelle oss, tross stor motstand, at bor ikke i universets sentrum. Darwin kunne fortelle oss, tross stor motstand, at vi er ikke skapelsens herre. Freud fortalte oss at vi knapt er herrer over oss selv, men at han gjorde det tross stor motstand, er en myte hans tilhengere skapte.
Det er en historie om matematikeren Laplace som hadde gitt ut ei bok hvor Gud ikke var nevnt. Keiser Napoleon spurte mannen om hvordan han kunne gi ut ei bok som omhandlet naturen uten å nevne skaperen. Laplace svarte at han hadde ikke bruk for den hypotesen. Lagrange skal senere ha reflektert at det er en fin hypotese, den forklarer så mye. Behovet for Gud og hypoteser som forklarer alt går igjen i kognitiv psykologi – psykologien skal ha utgangspunkt i den ikke-observerbare hypotesen om at mennesker «har» bevissthet og at denne bevisstheten gjør oss vesensforskjellige fra dyr i hvordan vi lærer.
Vi går med på at vi til en viss grad er dyr. Ingen synes det er nedverdigende at Porsgrunn Porselen lager klosetter som minner oss på at vi kvitter oss med avfall slik andre dyr gjør. Vi tåler også å bli påminnet om at vi formerer oss slik andre dyr gjør. Det ser dog ut til at det går ei grense ved å bli påminnet om at vi lærer slik andre dyr gjør. Alle de mest effektive undervisningsmetodene ligner på de teknikkene som brukes for å dressere dyr. Nei takk – vi vil ha bevissthet og der skal læringen foregå.
Mennesker skiller seg fra andre dyr og andre aper ved at våre stemmebånd – en gang i løpet av evolusjonshistorien – kom under operant kontroll slik at vi kan kommunisere mye mer effektivt enn andre aper. Betydningen av språklig instruksjon er likevel svært overdrevent – vi lærer, som andre dyr, først og fremst ved konsekvensene av handlingene våre. Det gjør at nøye planlagt instruksjon med umiddelbar tilbakemelding er den mest effektive undervisningsformen. Betydningen av vår evne til instruksjon er svært overdreven.
Effektiv undervisning omtales nesten alltid som nedverdigende og blir møtt med alt fra åpenbar til vikarierende argumentasjon. Vi tillater at det brukes på autister og mennesker med Downs syndrom – de er presumptivt nedverdiget nok fra før. Men at det brukes på alminnelige, guddommelige mennesker? Argumentasjonen er at det er nedverdigende, men problemet, påstår jeg, er at påminnelsen om at vi er dyr blir for ubehagelig åpenbar.
Norwegian