Tirader fra Rolf Marvin Bøe Lindgren

Jeg ser, ofte, at orde­ne kon­flikt og uenig­het bru­kes om hver­and­re. Her er litt om hva for­skjel­len er og hvor­for den er vik­tig.

Uenighet

Når men­nes­ker er ueni­ge, betyr det at alle som er involvert, vet hva alle mener. Folk snak­ker til hver­and­re om det de er ueni­ge om, og alle vet hvem som er på hvil­ken side. Det defi­ne­ren­de ele­men­tet i uenig­het er at folk snak­ker med hver­and­re. Snak­ker de med hver­and­re i affekt, kal­les det kran­gel. Uenig­het drei­er seg om inn­hold. Men­nes­ker som har folke­skikk og som bru­ker den, kan kom­me godt ut av det etter en uenig­het, selv når den går over i kran­gel. Mang­ler noen av de ueni­ge folke­skikk, vil de som er ueni­ge typisk krang­le, bru­ke f.eks. herske­tek­nik­ker eller usak­li­ge argu­men­ter, og skit­ne knep for å få sin side til å vin­ne. En god kran­gel ender opp med at man kla­rer å snak­ke sam­men igjen etter­på, enten kran­ge­len har ført til enig­het eller ikke. Av og til kan man ikke bli eni­ge, men man kan i det mins­te bli eni­ge om hva hver side mener, og hvor­for, og å ta hen­syn til hver­and­res for­skjel­li­ge opp­fat­nin­ger eller syns­punk­ter.

Konflikt

Når men­nes­ker er i en kon­flikt, betyr det at en eller fle­re av del­ta­ker­ne i kon­flik­ten, ofte alle, ikke snak­ker med hver­and­re. Følel­se­ne er så ster­ke og anta­gel­se­ne om mot­par­te­ne så stei­le, at det antas at mot­par­ten ikke kan eller vil høre. Ofte er det slik under en kon­flikt at del­ta­ker­ne snak­ker med alle unn­tatt den det gjel­der. Det defi­ne­ren­de ele­men­tet i kon­flik­ten er at det folk ikke snak­ker med hver­and­re. Kon­flikt drei­er seg om form. Kom­mu­ni­ka­sjon blir basert på anta­gel­ser, folk går bak ryg­gen på hver­and­re, og det er ikke øns­ke om å kom­me den and­re i møte slik at det blir en fel­les for­stå­el­se.

Hvorfor forskjellen er viktig

Men­nes­ker som er ueni­ge, men ikke i kon­flikt, snak­ker med hver­and­re. Men­nes­ker som er i  kon­flikt snak­ker ikke med hver­and­re.

I sam­men­hen­ger hvor det ikke gjø­res noe skil­le mel­lom uenig­het og kon­flikt, vil enhver dis­ku­sjon hvor følel­se­ne er ster­ke – og i enkel­te til­fel­ler enhver uenig­het – bli slått ned på for å unn­gå kon­flik­ter. Resul­ta­tet av det­te blir:

• Uenig­he­ter blir ikke dis­ku­tert.
• Mis­for­stå­el­ser blir ikke opp­klart.
• Dis­ku­sjo­ner blir ikke ført vide­re.

I ste­det for at men­nes­ker som er ueni­ge får snak­ket sam­men og skvæ­ret opp, går de i kon­flikt. I en arbeids­plass som skyr uenig­het og kran­gel, vil uenig­het gå over i kon­flikt. Kon­flikt­sky arbeids­plas­ser gene­re­rer kon­flik­ter.

Krang­ler er ikke nød­ven­dig­vis av det gode. Skal en kran­gel bli frukt­bar, må del­ta­ker­ne utvi­se folke­skikk. Man snak­ker med hver­and­re med inten­sjon om å kom­me til om ikke enig­het, så i det mins­te fel­les for­stå­el­se, og man sier ingen­ting til and­re som man ikke sier til den det gjel­der.

Krang­ler er ald­ri øns­ke­lig, men de bør ikke være uøns­ket, hel­ler.