Apr 172012
 

Selv om Breivik ikke er psykotisk, har han andre trekk som vi finner hos mennesker som vi i dagligspråket kaller gale. Her er litt om dét.

Jeg har tidligere sagt at jus er noe jeg ikke skjønner meg på. Jeg vil av og til gå så langt som til å hevde at jus er noe man ikke skal skjønne seg på. Men Breivik får nå glede av alle nordmenns rett til å forsvare handlingene sine, og folk undres.

Jeg undrer meg f.eks. over at det settes likhetstegn mellom psykotisk og straffefritak. Jeg lurer på hvor juristene har det fra at psykotiske aldri, noensinne, under noen omstendigheter, kan være ansvarlige for det de gjør. Klart de kan det. Noen ganger kan de det, noen ganger kan de ikke – og det gjelder de fleste andre også.

Nå som Breivik har fått ny sakkyndigvurdering som fritar ham for vurderingen han fikk fra to psykiatre som later til å ha drevet industriell masseproduksjon av schizofrenidiagnoser, er det muligens mer interessant å diskutere i hvor stor grad han skjønte hva han gjorde. For Breivik er ikke gal i juridisk forstand (og i jussen heter gal noe så fint som psykotisk. (Ordet psykotisk i jussen er såvidt jeg har forstått ikke det samme som ordet psykotisk i psykiatrien (Og i psykologien betyr det verken det samme som det betyr i jussen eller psykiatrien))).

I dagligtalen snakker vi om at folk er gale alt fra når de tar en ekstra ferie som de ikke har råd til, til når de tar livet av folk uten noe forståelig motiv. I dagligtalen beundrer vi da også de som er gale på litt alternative og spennende og antiautoritære måter. I dagligtalen er gal ikke nødvendigvis et skjellsord. I psykologien stiller det seg annerledes.

Når nazistene drev industriell utryddelse av folkeslag, og dette med Statens samtykke og med befolkningens stilltiende aksept, snakker vi om massepsykose, og at de som sto bak må ha vært gale. Spør man en fagperson, litt avhengig av hvilken, får vi høre at de var ikke gale, fordi de verken så eller hørte syner. Dette var rasjonelle mennesker som på en eller annen måte hadde stilt seg på sida av virkeligheten.

Mennesker har litt iboende egenskaper her. Vil du virkelig sette deg inn i hvordan Brevik tenkte, så finnes det ei bok som går ganske grundig gjennom hvordan mennesker danner inn- og utgrupper. Veldig enkelt er det sånn at i alle sammenhenger hvor det er mulig å sette seg sjøl i sammenheng med noen, så kan man sette noen i sammenheng med andre.

  • Rosenborg-supportere vs Brann-supportere
  • Mac-brukere vs. Windows-brukere
  • Sykliser vs. bilister
  • Frekventiser vs. Bayesianere (OK, den er kanskje vel internt)
  • Og selvsagt: Psykologer vs. psykiatre

Det som er litt interessant, er at denne formen for kategorisering er ubevisst og mange er ikke klar over den. Vi vet i vårt indre at Brann-supporere ikke er en egen og lavere rase, men vi fleiper med det, og noen tar det litt for alvorlig og havner i fyllearresten når Brann og Roseborg møtes på Ullevål. Det kjipe er at det skjer ubevisst også. Da er vi ikke klar over det, vi mangler normale mekanismer for å reflektere rundt det, og vi behandler medlemmene av den gruppa vi ikke sjøl tilhører som noe litt mindre enn mennesker.

Ikke med vilje. Vi ser det (motvillig) når vi tenker over det.

I Rupert Browns bok beskrives det hvordan forskere deler mennesker i grupper, og så ber dem komme med beskrivelser av medlemmene av sin egen gruppe, og den gruppa de andre havnet i. Det vil føre for langt (og jeg husker ikke så detaljert) å beskrive nøyaktig hva de gjorde. Men essensen er denne:

De delte folk inn i grupper, og ba dem beskrive, etter ei tid og etter at gruppene hadde samarbeidet litt, ba de medlemmer av gruppene å beskrive medlemmene av sin egen gruppe, og medlemmene av de andre gruppene. Medlemmene av egen gruppe ble alltid beskrevet mer fordelaktig. Genistreken var da de klarte å skape grupper hvor reglene for hvilken gruppe man tilhørte var så vage at det ikke var mulig å vite hvilken gruppe man selv tilihørte. Likevel mente deltakerne at medlemmene av deres egen gruppe var kjekkere, kvikkere, snillere og flinkere enn medlemmene av de andre gruppene. Ja, jeg stusset over hvorvidt det ikke var vanlige overdrivelser det var snakk om, men de hadde kontrollert for dette på ymse subtile måter.

Vi har mekanismer i oss for å se ned på folk som ikke er som oss på måter som gjør at vi sperrer for rimelige vurderinger av dem. Vi er i stand til å betrakte de som ikke er som oss som noe mindre enn mennesker. Når vi gjør det, verken hallusinerer vi eller hører syner, så psyskiatrene vil ikke gå med på at vi er gale, men vi kan være ganske grusomme. Alle som har vært mobbet (Og da snakker jeg ikke om ertet, da snakker jeg om mobbing i betydningen utsatt for regelmessig trakassering av ei hel gruppe mennesker over lengre tid) vet dét.

Enkelte personlighetsfostyrrelser medfører større grad av gruppetenkning enn andre. Borderline troner vel på toppen, vil jeg tro: Schizotype og narcissister er mer en selv mot andre, men borderlinere bygger allianser. Riktignok ofte uten helt å få det til.

Om du ikke har fått svar på noe nå, håper jeg i det minste du er forvirret på høyere nivå. Men les boka til Rupert Brown, eller bedre: Les artiklene han viser til!

 

:)

  • http://www.facebook.com/people/Nils-Andreas-Erstad/100000637561077 Nils Andreas Erstad

     Litt amatør-tenking om jusen her.

    Det er vel strengt tatt ikke det at et menneske “er psykotisk” – i
    betydningen “Ellen er schizofren” som gir straffefrihet, men at “Ellens”
    schizofrene lidelse er en nødvendig betingelse for at den straffbare
    handlingen utføres.

    (Altså, hvis ikke “Ellen” var psykotisk, så ville hun ikke gjord X.)

    Jeg har mistanke om at “det medisinske prinsipp” lett tolkes sånn at
    retten glømmer at psykiateren er et vitne, en leverandør av premisser.

    For ikke å snakke om at leger har en viss tendens (underdrivelse) til å
    “skrive ut” en rettspsykiatrisk uttalelse og en resept på anti-psykotisk
    medisin som om det var samme type atferd.

    For å være pedantisk her, det åpenbare: Resepten er en _ordre_ til en
    apoteker om å selge det aktuelle preparatet til personen som har fått
    resepten. Mens altså, den rettspsykiatriske rapporten er premisser som
    dommer(ne) skal bruke for å komme til en mest mulig riktig juridisk dom.

    Dette prinsippet ser vi klart i begrepet “utilregnelig i
    gjerningsøyeblikket” – da er det helt klart at det ikke er psykosen som
    sådan som gir straffefrihet, men psykosens innvirkning (årsaksforhold)
    til handlingen.

    Hvis jeg har forstått det riktig, har Norge en spesielt lang tradisjon
    her – visstnok fra Magnus Lababøtes tid. Å erkjenne at det kan finnes
    tilstander som er slik at et menneske ikke fungerer som “velgende”  (for
    eksempel under hallusinasjoner under høy feber) er et grunnleggende
    humant prinsipp som jeg mener vi skal være stolte av.

%d bloggers like this: