Tirader fra Rolf Marvin Bøe Lindgren

Selv om Brei­vik ikke er psy­ko­tisk, har han and­re trekk som vi fin­ner hos men­nes­ker som vi i dag­lig­språ­ket kal­ler gale. Her er litt om dét.

Jeg har tid­li­ge­re sagt at jus er noe jeg ikke skjøn­ner meg på. Jeg vil av og til gå så langt som til å hev­de at jus er noe man ikke skal skjøn­ne seg på. Men Brei­vik får nå gle­de av alle nord­menns rett til å for­sva­re hand­lin­ge­ne sine, og folk und­res.

Jeg und­rer meg f.eks. over at det set­tes lik­hets­tegn mel­lom psy­ko­tisk og straffe­fri­tak. Jeg lurer på hvor juris­te­ne har det fra at psy­ko­tis­ke ald­ri, noen­sin­ne, under noen omsten­dig­he­ter, kan være ansvar­li­ge for det de gjør. Klart de kan det. Noen gan­ger kan de det, noen gan­ger kan de ikke – og det gjel­der de fles­te and­re også.

Nå som Brei­vik har fått ny sak­kyn­dig­vur­de­ring som fri­tar ham for vur­de­rin­gen han fikk fra to psy­kia­tre som later til å ha dre­vet indu­stri­ell masse­pro­duk­sjon av schi­zo­fre­ni­dia­gno­ser, er det muli­gens mer inter­es­sant å dis­ku­te­re i hvor stor grad han skjøn­te hva han gjor­de. For Brei­vik er ikke gal i juri­disk for­stand (og i jus­sen heter gal noe så fint som psy­ko­tisk. (Ordet psy­ko­tisk i jus­sen er såvidt jeg har for­stått ikke det sam­me som ordet psy­ko­tisk i psy­kia­tri­en (Og i psy­ko­lo­gi­en betyr det ver­ken det sam­me som det betyr i jus­sen eller psy­kia­tri­en))).

I dag­lig­ta­len snak­ker vi om at folk er gale alt fra når de tar en eks­tra ferie som de ikke har råd til, til når de tar livet av folk uten noe for­ståe­lig motiv. I dag­lig­ta­len beund­rer vi da også de som er gale på litt alter­na­ti­ve og spen­nen­de og anti­auto­ri­tæ­re måter. I dag­lig­ta­len er gal ikke nød­ven­dig­vis et skjells­ord. I psy­ko­lo­gi­en stil­ler det seg anner­le­des.

Når nazis­te­ne drev indu­stri­ell utryd­del­se av folke­slag, og det­te med Sta­tens sam­tyk­ke og med befolk­nin­gens still­tien­de aksept, snak­ker vi om masse­psy­ko­se, og at de som sto bak må ha vært gale. Spør man en fag­per­son, litt avhen­gig av hvil­ken, får vi høre at de var ikke gale, for­di de ver­ken så eller hør­te syner. Det­te var rasjo­nel­le men­nes­ker som på en eller annen måte had­de stilt seg på sida av vir­ke­lig­he­ten.

Men­nes­ker har litt iboen­de egen­ska­per her. Vil du vir­ke­lig set­te deg inn i hvor­dan Bre­vik tenk­te, så fin­nes det ei bok som går gans­ke grun­dig gjen­nom hvor­dan men­nes­ker dan­ner inn- og utgrup­per. Vel­dig enkelt er det sånn at i alle sam­men­hen­ger hvor det er mulig å set­te seg sjøl i sam­men­heng med noen, så kan man set­te noen i sam­men­heng med and­re.

• Rosen­borg-sup­por­te­re vs Brann-sup­por­te­re
• Mac-bru­ke­re vs. Win­dows-bru­ke­re
• Syk­li­ser vs. bilis­ter
• Fre­kven­ti­ser vs. Bay­e­sia­ne­re (OK, den er kan­skje vel internt)
• Og selv­sagt: Psy­ko­lo­ger vs. psy­kia­tre

Det som er litt inter­es­sant, er at den­ne for­men for kate­go­ri­se­ring er ube­visst og man­ge er ikke klar over den. Vi vet i vårt ind­re at Brann-sup­po­re­re ikke er en egen og lave­re rase, men vi flei­per med det, og noen tar det litt for alvor­lig og hav­ner i fylle­ar­res­ten når Brann og Rose­borg møtes på Ulle­vål. Det kji­pe er at det skjer ube­visst også. Da er vi ikke klar over det, vi mang­ler nor­ma­le meka­nis­mer for å reflek­te­re rundt det, og vi behand­ler med­lem­me­ne av den grup­pa vi ikke sjøl til­hø­rer som noe litt mind­re enn men­nes­ker.

Ikke med vil­je. Vi ser det (mot­vil­lig) når vi ten­ker over det.

I Rupert Browns bok beskri­ves det hvor­dan fors­ke­re deler men­nes­ker i grup­per, og så ber dem kom­me med beskri­vel­ser av med­lem­me­ne av sin egen grup­pe, og den grup­pa de and­re hav­net i. Det vil føre for langt (og jeg hus­ker ikke så detal­jert) å beskri­ve nøy­ak­tig hva de gjor­de. Men essen­sen er den­ne:

De del­te folk inn i grup­per, og ba dem beskri­ve, etter ei tid og etter at grup­pe­ne had­de sam­ar­bei­det litt, ba de med­lem­mer av grup­pe­ne å beskri­ve med­lem­me­ne av sin egen grup­pe, og med­lem­me­ne av de and­re grup­pe­ne. Med­lem­me­ne av egen grup­pe ble all­tid beskre­vet mer for­del­ak­tig. Geni­stre­ken var da de klar­te å ska­pe grup­per hvor reg­le­ne for hvil­ken grup­pe man til­hør­te var så vage at det ikke var mulig å vite hvil­ken grup­pe man selv til­ihør­te. Like­vel men­te del­ta­ker­ne at med­lem­me­ne av deres egen grup­pe var kjek­ke­re, kvik­ke­re, snil­le­re og flin­ke­re enn med­lem­me­ne av de and­re grup­pe­ne. Ja, jeg stus­set over hvor­vidt det ikke var van­li­ge over­dri­vel­ser det var snakk om, men de had­de kon­trol­lert for det­te på ymse sub­ti­le måter.

Vi har meka­nis­mer i oss for å se ned på folk som ikke er som oss på måter som gjør at vi sper­rer for rime­li­ge vur­de­rin­ger av dem. Vi er i stand til å betrak­te de som ikke er som oss som noe mind­re enn men­nes­ker. Når vi gjør det, ver­ken hal­lu­si­ne­rer vi eller hører syner, så psy­skia­tre­ne vil ikke gå med på at vi er gale, men vi kan være gans­ke gru­som­me. Alle som har vært mob­bet (Og da snak­ker jeg ikke om ertet, da snak­ker jeg om mob­bing i betyd­nin­gen utsatt for regel­mes­sig tra­kas­se­ring av ei hel grup­pe men­nes­ker over leng­re tid) vet dét.

Enkel­te per­son­lig­hets­fo­styr­rel­ser med­fø­rer stør­re grad av gruppe­tenk­ning enn and­re. Bor­der­line tro­ner vel på top­pen, vil jeg tro: Schi­zo­type og nar­cis­sis­ter er mer en selv mot and­re, men bor­der­li­ne­re byg­ger alli­an­ser. Rik­tig­nok ofte uten helt å få det til.

Om du ikke har fått svar på noe nå, håper jeg i det mins­te du er for­vir­ret på høy­ere nivå. Men les boka til Rupert Brown, eller bed­re: Les artik­le­ne han viser til!