Arkitekt Margarethe Aas skriver treffsikkert om å bli kurset av useriøse kursholdere i regi av NAV.
Mennesker, som fag, er forferdelig vanskelig. Derfor skal man være forferdelig forsiktig med terapeuter, coacher, veiledere og rådgivere som bare har lært seg nok til å føle seg viktige, men ikke nok til f.eks. å innse sine egne begrensinger. Jeg får jevnlig pepper for å ha skrevet om det før: Ikke ansett de som bare vil «jobbe med mennesker». Men kronikken det vises til her er et eksempel. Jeg har stor nytte sjøl av å bruke mindfulness i terapi, fordi mindfulness-øvelsene gjør at klientene får bedre tak på følelsene sine. I den aktuelle artikkelen stårt det dog om en annen type anvendelse av mindfulness: En lettvint måte å bli kursholder.
Margarethe Aas skriver om en klassisk burnout. En flink pike har utdannet seg til et yrke hun muligens ikke passer til og går på veggen. NAV gjør så godt NAV kan, og det er ofte ikke mye. Ut fra kronikken blir damen såvidt man forstår utsatt for mindfulness-coaching.
Man skal ikke bruke Mindfulness til å lære mennesker med burnout å takle en situasjon de ikke burde være i. I sånne tilfeller skal man heller bruke Mindfulness for å få dem til å forstå følelsene sine rundt sitasjonen de er i og å lære seg å tøre å gjøre noe med den. Men da må man, altså coachen, faktisk kunne noe. Rent faktisk ganske mye. Coachen må kunne resonnere. Coachen må kunne vite noe om hvordan man blir kjent med mennesker.
Mindfulness handler ikke bare om å akseptere situasjonen man er i. Det kan også handle om å akseptere at man må ta tak for å endre den. Klienter i terapi for burnout sliter ofte med å klare å si nei. Å klare å utfordre. Å klare å stå for sitt. Da er mindful acceptance det siste de trenger hvis coachen ikke er kompetent til å forså hva det er klienten bør eller ikke bør akseptere
Mindfulness må rent faktisk også handle om å gjøre klienten i stand til å si nei.
Norwegian