Det er virkelig vanskelig å vite hvem som er smart – og i hvert fall hvem som ikke er det.

Det har kom­met en del respon­ser på blogg­inn­leg­get hvor jeg viser at dyk­ti­ge orga­ni­sa­sjons­kon­su­len­ter som har kjent hver­and­re len­ge, ikke har den mins­te anel­se om hvor smar­te de er i for­hold til hver­and­re. Nå viser det seg at litt pei­ling har de tross alt. 

I for­ri­ge blogg­post gjor­de jeg en gans­ke enkel sam­men­lig­ning: Jeg sjek­ket alle mot alle, og fant at totalt sett klar­te ikke grup­pa å bli enig om en ran­ge­ring som stem­te med vir­ke­lig­he­ten. Men hva skjer der­som man selek­te­rer litt? Det førs­te jeg kom­mer på, er å fjer­ne de 50% av kon­su­len­te­ne som skår­te lavest på IQ, og se hva som skjer da:

Kor­re­la­sjo­nen mel­lom Lea­ri­ning Index, målt av tes­ten, og Lærings­evne, vur­de­ring av kon­su­len­te­ne går fra 0.054 til 0.197.

Hva betyr det­te? Jo, det betyr at den smar­tes­te halv­par­ten av kon­su­len­te­ne had­de en viss, om lav, sjan­se for å bli iden­ti­fi­sert som smar­te. 

Det mor­soms­te skjer der­som man fjer­ner den smar­tes­te halv­par­ten av kon­su­len­te­ne.

Da blir kor­re­la­sjo­nen mel­lom obser­vert og fak­tisk lærings­evne ‑0.43.

Hva i all ver­den betyr det? Jo, det som var i den minst smar­te halv­par­ten had­de rime­lig god sjan­se for å bli feil­vur­dert. De dum­mes­te av dem ble reg­net som de smar­tes­te, og omvendt.  

De 50% som var smar­test had­de alt­så en nor­mal (0.2 er det vi kal­ler mage­fø­lel­sesva­li­di­te­ten) sann­syn­lig­het for å bli kor­rekt iden­ti­fi­sert som smar­te. De 50% som ikke var smar­test (men fort­satt alt­så slett ikke dum­me) had­de høy sann­syn­lig­het for å bli plas­sert i feil bås. 

Det­te rimer godt med et tra­gisk funn fra ame­ri­kansk forsk­ning på bega­ve­de barn. I en gjen­nom­snitt­lig skole­klas­se er det to ele­ver som er svært intel­li­gen­te. Lære­ren vet hvem den ene er og har ingen anel­se om hvem den and­re er – for den and­re opp­fø­rer seg ikke slik som man for­ven­ter at intel­li­gen­te barn skal opp­fø­re seg. 

Jeg er usik­ker på hvil­ke kon­s­ke­ven­ser det­te har for hvor­dan men­nes­ker blir opp­fat­tet i dag­lig­li­vet. Men én ting er sik­kert: Skal du vur­de­re hvor bega­vet noen er: Ikke stol på mage­fø­lel­sen.

(Det jeg vir­ke­lig skul­le øns­ke jeg kun­ne få gjort, var å få sam­men­lig­net selve vur­de­rin­ge­ne basert på intel­li­gens. Det er i prin­sip­pet mulig i data­grunn­la­get mitt, men det er så få obser­va­tø­rer at det blir menings­løst. Noen som har en bedrift som kun­ne ten­ke seg å stil­le som prøve­ka­ni­ner? Vin­ne­ren kan sik­kert få en iPad eller noe.)

nb_NONorwegian