Hvorfor emosjonell intelligens ikke finnes

Uttryk­ket, ordet, begre­pet «emo­sjo­nell intel­li­gens» høres vel­dig ut som noe som bur­de fin­nes – og har slått vel­dig an i man­ge kret­ser. Her er om hvor­for vi må lete vide­re.

Howard Gard­ner pos­tu­le­rer i hoved­ver­ket sitt, Fra­m­es of Mind (1984) at det fin­nes fle­re intel­li­gen­ser enn «bare» den kog­ni­ti­ve som gjer­ne uttryk­kes i IQ. Men­nes­ker med høy emo­sjo­nell intel­li­gens skal iføl­ge Dani­el Gole­man være eksep­sjo­nelt flin­ke til å for­stå seg selv og and­re men­nes­ker. 

Pro­ble­met er at emo­sjo­nell intel­li­gens ikke er det du tror det er. Når du snak­ker om emo­sjo­nell intel­li­gens, snak­ker du anta­ge­lig om sosi­al teft, sosia­le talen­ter, det å være flink til å ha med and­re men­nes­ker å gjø­re. Det­te er ting som kan måles og som er vist å være nyt­tig i man­ge sam­men­hen­ger. Men her er pro­ble­met:

Der­som du snak­ker om Gard­ner og Gole­mans emo­sjo­nel­le intel­li­gens, da er det ikke sosi­al teft, sosia­le talen­ter, det å være flink med and­re men­nes­ker du snak­ker om. Du snak­ker om noe som Gard­ner og Gole­man defi­ne­rer som noe som ikke har med intel­li­gens, slik det måles med IQ-tes­ter å gjø­re, og hel­ler ikke noe som har med per­son­lig­het, slik det måles med per­son­lig­hets­tes­ter, å gjø­re. Emo­sjo­nell intel­li­gens slik Gole­man og Gard­ner beskri­ver det, defi­ne­res først og fremst ut fra hva det ikke er.

Når Gole­man hev­der at lede­re med høy emo­sjo­nell intel­li­gens gjør det bra, har han stu­dert topp­le­de­re. Så har han målt dem. Og opp­da­get at IQ ikke er et godt mål på hvem som er den bes­te lede­ren. Og det har han rett i. For­di alle dyk­ti­ge topp­le­de­re har høy IQ. Skal du fin­ne ut hva som skil­ler de som rent fak­tisk har lyk­kes, fra hver­and­re, så må du se på hva de ikke har til fel­les. Der­nest viser det seg (se f.eks. Hall­vard Føl­les­dals dok­tor­av­hand­ling) at tes­te­ne som skal måle emo­sjo­nell intel­li­gens har sto­re meto­dis­ke svak­he­ter.

Vi som bru­ker IQ- og per­son­lig­hets­tes­ter til å selek­te­re lede­re, er ikke inter­es­sert i verk­tøy for å skil­le de dyk­tigs­te fra hver­and­re. Vi er inter­es­sert i verk­tøy som kan si om en gitt per­son uten leder­er­fa­ring eller med leder­er­fa­ring på lave­re nivå, vil kun­ne lyk­kes som leder i en ny stil­ling. Da er emo­sjo­nell intel­li­gens verdi­løst selv om tes­te­ne had­de vært gode.

Det du tror er emo­sjo­nell intel­li­gens, det fin­nes. Det heter and­re ting og det måles på and­re måter enn emo­sjo­nell intel­li­gens slik Gard­ner og Gole­man beskri­ver det.

Han er fors­ker på Har­vard, er jo et argu­ment, kan Har­vard vir­ke­lig leve­re dår­lig forsk­ning? 

Sva­ret er ja. Sær­lig hvis folk kjø­per bøke­ne fors­ke­ren skri­ver.

Ja, det er mulig å måle hvor gode lede­re er med men­nes­ker. Ikke helt nøy­ak­tig, ikke engang sær­lig nøy­ak­tig, men nøy­ak­tig nok til at det spil­ler en rol­le. Men det har vært mulig len­ge – og med helt and­re meto­der enn de som bru­kes innen­for emo­sjo­nell intel­li­gens.

 

nb_NONorwegian