Vi snakker mye om språklig forfall for tida. Dvs., det har vi alltid gjort. Mange frustreres over endringene og mener språket blir dårligere, mens de lærde tar det med ro fordi de vet at språklig endring har skjedd hele tida uten at språket har tatt nevneverdig skade. Men en form for språklig endring tror jeg faktisk er skadelig. Og det er språket i Donald.
I den grad jeg har et religiøst forhold til noe, er det Donald Duck og Disney. Jeg har ikke noen imponerende samling. Mye av det jeg har lest har vært lånt, og mye av det som har vært kjøpt i åras løp, er kastet. Jeg har det stort sett i hodet. Men skjer det meg noe i livet, så finnes det en Donald-historie jeg kan relatere det til.
Det er noe spesielt – eller det var noe spesielt – å vokse opp med Donald. Min generasjon lærte å lese av Donald. Vi husker første gang vi kunne lese Donald, ikke bare se på bildene. Men det er mer. Donald var med på å lære oss mestring.
Donald var fullt av det vi kalte Donald-ord. Ord som bare var tøys. Som «Renter». «Inflasjon» «Skadefro». «Møddinger». Eksemplene er legio. Dvs. de var.
For meg var det en privat overgangsrite hver gang jeg følte at jeg hadde fått et «eldre» forhold til Donald. Altså at jeg forsto at mange av ordene ikke var tøyseord, men voksne ord. Wow. De brukte faktisk voksne ord i Donald. Donald er altså ikke bare tøys og tull.
For meg er det helligbrøde – ikke nærmest helligbrøde, men faktisk helligbrøde – når Donald bryter med dette.
I ei av de første pocket-bøkene – fra dengang pocket-bøkene bare hadde gode historier og kom ut bare tre-fire ganger i året, gjerne i form av ei rammefortelling – (da jeg lærte uttrykket rammefortelling i norsken, slo det meg at Donald faktisk hadde et bevisst forhold til litterære virkemidler) – har Donald av en eller annen grunn fått en usunn interesse for paleontologi. Mens Ole, Dole og Doffen ligger på golvet og leser tegneserier, kommer Donald drassende med et lass bøker han heller mener de burde lese – fengslende avhandlinger om de forsteinede tannpirkere som er funnet i de gamle huleboernes møddinger.
Møddinger. Møddinger. Ufattelig kult, for det ordet hadde jeg lært på skolen bare dager før.
I opptrykkene som kommer nå, står det søppelhauger. Hele poenget er borte.
Narvesen forteller meg at Donald taper i konkurransen med de andre bladene som også bare blir sett på som blad i plastpose med ting. Donald er ikke spesielt lenger.
Begrunnelsen fra Egmont, forlaget, er forståelig: De vil bruke språk som kunden forstår.
Men hvorfor det? Er du fem eller seks, så er livet ditt at stort sett enten vet du ikke eller du skjønner ikke. Du er vant med at du må forklares alt mulig. Så også i Donald. Det er slett ikke uvant.
Donald er ikke lenger noe man kan vokse med. Noe man tydelig kan måle mot framskritt i eget liv. Noe som bidrar til opplevelse av mestring.
Donald er blitt kjedelig. Jeg vil ha møddinger tilbake.
Norwegian