Validitet – måler PISA det PISA skal måle?

Begrepet validitet er erfaringsmessig bortimot umulig å forstå. Men for å ta det enkelt: Hva vet vi når vi vet hva en PISA-skår er? Betyr en høy skår at våre barn kommer til å bli flinkere i arbeidslivet, gjennomsnittlig, enn de som skårer lavere? Neppe. PISA er ment å måle om elevene får lært det PISA mener at det er meningen av elevene skal lære. PISA og store deler av skoleverket er enige om dette, og PISA er et svært godt stykke håndverk (Jeg har lest dokumentasjonen, så det slipper du. Du kan bare stole på meg. Målemetoden er så god som den kan få blitt.)

Vet vi om de tingene som blir målt – lesing, matte og naturfag – faktisk måler tilstanden i skolen rent generelt?  Kan det tenkes at vi er gode i absolutt alt, bortsett fra akkurat dét?  Og kan det tenkes at vi lærer noe i skolen som gjør at selv om vi skårer dårlig akkurat her, så klarer vi oss likevel når vi får bruk for det?

Vel, neppe. Er skolen dårlig til å undervise i basisfag, så får den ikke til noe annet, heller. Dette er ting man skal få med seg dersom man følger med på skolen, er rimelig smart, og skolen ikke hindrer en i å lære det.

Endring – er elevene blitt flinkere siden 2006?

Muligens, men andre forklaringer er mer sannsynlig.

Et testresultat er en måling av en prestasjon i en situasjon. Elever er blitt plukket tilfeldig og skal utgjøre et representativt utvalg av skoleelever, som så sammenlignes med hverandre.  Testen er svært godt laget, så vi kan regne med at resultatet er

en svært god, men ikke ufeilbarlig, hypotese om hvordan det står til.

Hvorfor ikke ufeilbarlig? Det har med test-teori å gjøre. Altså hvordan tester lages. Skal man finne en sann skår, må man teste mange ganger, og så beregner man gjennomsnittet. Det er derfor mange elever måles. Måler man mange nok, kan man regne med at de man har målt, i gjennomsnitt skårer det alle hadde målt. Da har man statistisk signifikans: Man kan generalisere fra utvalget til alle.

Det er dog en liten, men ikke usannsynlig, risiko for at det man har målt ikke er riktig. At man har bommet. At det er et eller annet med utvalget som gjør at resultatet blir skjevt. Vi vet ikke hva, det får vi bare vite dersom vi undersøker, og ofte kan vi ikke vite. Kan det ha skjedd her?

Betrakt kurven, det er målt i 2000, 2003, 2006 og 2009. Norges gjennomsnittlige skår så langt er 498.

Hvor langt er dette fra 500?

Vel, et standardavvik på PISA er 100. Det betyr at en gjennomsnittlig skår er mellom 400 og 600. Ca. 68% havner mellom 400 og 600. Ca 38.2% havner mellom 450 og 550. Skårer man 480, er man bedre enn 42% av de som har tatt testen, og skårer man 500, er man bedre enn 50% av de som har tatt testen.

Er 6% veldig mye i denne sammenhengen?

Høres ikke 6% ganske mye mindre ut enn 500 – 480 = 20?

Men vi skårte ikke, i snitt, så dårlig som 480 i bunnåret 2006 heller. Snittet var 493. Så vi var bedre enn ca. 46% av alle i 2006, og ellers har vi stort sett vært bedre enn ca. 49% av alle. Slingringen er på ca. 3%.

Så er forskjellene mellom årene reelle, eller skyldes de «statitisikk», for å si det litt enkelt?

Mest sannsynlig er den sanne skåren vår temmelig nær 495, og det er ingen reell forskjell mellom hvert år.

More From roffe

• Jeg sprøytvarsler meg selv: Om det å kunne tenke abstrakt
• PC i skolen: Mot
• Hvorfor arv/miljødebatten er viktig for homofile

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• WinSock Repair  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Først en påpekning.  Jeg har økonomiske interesser i dette, i og med at jeg tilbyr karriereveiledning til Aktiv Prosess’ klienter, i samarbeid med dem. Det betyr at jeg på en måte har interesse i at LP «virker».

Samtidig er jeg skeptiker, og det betyr at jeg vil se vitenskapelig dokumentasjon på noe før jeg tror på det, og LP har ikke vitenskapelig dokumentasjon som kur. Ut fra det jeg har sett (et LP-kurs hos Aktiv Prosess, lest boka til Phil Parker, har en del ballast innen teoretisk psykologi (har profesjonsstudiet og følgelig lov å kalle meg psykolog), snakket med tidligere klienter hos Aktiv Prosess) vet jeg ikke om de jeg får tilsendt fra Aktiv Prosess er blitt friske pga. LP eller pga. noe helt annet.

Vi vet fra terapiforskning at 70% av kuren ligger i mellommenneskelige faktorer og pasientens egen ballast. Det kan være at de Aktiv Prosess sender meg, er blitt bedre fordi de har gått en vei som blant annet har ført dem innom LP, ikke at LP kurererte dem. Som psykolog har jeg egentlig ingen annen faglig eller etisk forpliktelse enn å vurdere selv om de menneskene som Aktiv Prosess sender til meg er klare for karriereveiledning og å ta tak i livet sitt på nytt igjen. Om dette har med  LP eller noe helt annet å gjøre er et fett for meg.

Det LP har, er en modell som etter mitt faglige skjønn godt kunne ha vært hentet fra CBT (kognitiv atferdsterapi). Det er ikke CBT, for CBT er et sett med metoder som er utviklet av Aaron T. Beck og videreutviklet av andre. CBT har imidlertid et teorietisk grunnlag, og det teoretiske grunnlaget kunne godt vært brukt for å utvikle LP. Det har bare ikke vært gjort.

Den rådende modellen for LP er at visse tilstander – altså de tilstandene som LP muligens hjelper mot – har å gjøre med økt stressnivå i kroppen.  Stressniviået i kroppen er håndtert av en del av nervesystemet.  Nervesystemet kan for en del praktiske formål deles opp i to – det sympatiske nervesystemet, som bl.a. gjør det mulig å handle aktivt og målrettet mot fare, og det parasympatiske nervesystemet, som bl.a. regulerer hvile og fordøyelse. Hvis det sympatiske nervesystemet er aktivt, er kroppens selv-helbredende prosesser satt på vent. De er først og fremst aktive når det parasympatiske nervesystemet er aktivt. Det er en del fotnoter til dette, men i grove trekk og for våre formål er dette en utfyllende beskrivelse.

LP og XMRV

LP handler først og fremst om å lære seg selvkontroll. Slik jeg har sett LP i praksis, er metoden egnet i sammenhenger hvor man har uvaner som man bør få kontroll over. Det er neppe mer mystisk enn dét. Så hva er sammenhengen mellom  XMRV og LP? Kan man bruke LP for å bli kvitt XMRV?

Nei, neppe. Jeg vet ikke om noen form for trening eller ting man kan gjøre selv for å få et virus ut av kroppen. Spørsmålet er om man kan gjøre noe med det XMRV gjør med kroppen.

Såvidt jeg skjønner, er hypotesen at prosessen er som følger:

XMRV aktiverer det sympatiske nervesystemet. Aktiveringen gjør at man blir stresset, og gjør ting man ikke burde gjort. Brukt riktig vil LP gjøre at man får økt kontroll slik at man får roet seg ned slik at det parasympatiske nervesystemet kan overta.

Det er ingenting, jeg gjentar, ingenting i LP som tilsier at LP har å gjøre med å aktivere seg. LP-pasienter trenger hvile, og brukt riktig gjør LP at pasientene får fokus vekk fra alle de tingene som hindrer dem i å hvile.

LP og Placebo

Det er skrevet en del om LP og placebo. Hva er sammenhengen her?

Vel, én ting er at Phil Parker, oppfinneren av LP, nevner det i boka si. Spør du en lege, vil han eller hun antagelig svare at LP er den delen av behandlingen som er lureri, narreeffekt, ikke skulle ha vært der. Placebo er en smertestillende effekt som skyldes forventningen om at behandlingen skal virke. Jeg tror ikke det er så enkelt, i og med at det er dokumentert at placebo virker på dyr, og det virker selv om pasienten vet at han eller hun blir lurt. Placebo kan ikke virker på dyr dersom placebo er det legene mener det er. Placebo er noe annet.

Placebo er det pasienten tar med seg i behandlinga. Det er antagelig et resultat av evolusjon: Når vi føler oss trygge, blir det sympatiske nervesystemet mindre aktivt, det sympatiske overtar, og vi kan hvile. Når vi er syke, er det sympatiske nervesystemet aktivt. Erfaringene våre med medisin fører til at når vi får en tablett, et vennlig smil eller en forsikring fra en autoritet om at ting vil gå bra, så reduseres aktiviteten til det sympatiske nervesystemet.

Dette forklarer at placebo kan kurere i det minste visse stressrelaterte lidelser. At legene betrakter placebo som den effekten av behandling som de ikke skjønner, sier muligens ganske mye om hvor lite leger lærer om verdien av mellommenneskelige relasjoner. Jeg vet de får kurs i det, men jeg er i tvil om hvor mye som sitter igjen når de er ferdig.

Placebo kan naturligvis ikke fri kroppen for XMRV. Placebo (men neppe slik legene forstår, eller ikke forstår det) kan brukes til å gjøre noe med konsekvensene av XMRV. Problemet med begrepsbruken er at når vi forstår det – dvs. når vi kjenner til de evolusjonære mekanismene som gjør at enkelte ting gjør at kroppen får slappet av, sluttet å være i en sånn modus at prosessene i den er selv-ødeleggende og ikke selv-helbredende, da vet vi hva det er.

Og da er det ikke placebo lenger.

Jeg tror ikke denne teksten kan overbevise motstanderne av LP. Har man bestemt seg for at noe er sånn, så skal det mer enn fakta til for å få folk til å skifte mening. Jeg håper denne teksten kan nyansere debatten noe for de som er usikre.

Og en siste disclaimer: Jeg har aldri hatt ME. Jeg har muligens hatt postviralt stressyndrom, men det ble kurert med prednisolon og hvile.

More From roffe

• Om Anders Behring Breivik: Fremskrittspartiet og grumset
• Hvorfor arv/miljødebatten er viktig for homofile
• Jørn Hurum og formidling av vitenskap II

roffe Recommends

• Firemin  (Rizonesoft)
• New Tuesday  (Laota's Gallery)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Mer enn 200 virksomheter ble ringt opp og spurt:

Hvilken metode bruker dere ved rekruttering av medarbeidere?

Et strukturert intervju er en intervjutype hvor

1. Spørsmålene blir funnet ved en jobbanalyse.
2. Alle kandidatene stilles samme spørsmål, og svarene blir vurdert og gitt en skår av flere observatører
3. Skårene summeres og rangeres.

Jeg er skeptisk til om det faktisk er brukt strukturert intervju her, eller om det bare er snakk om at spørsmåelene er tenkt ut på forhånd, uten bruk av jobbanalyse. Mens ekte strukturert intervju er kjent for å kunne treffe svært godt, er ikke et slikt semi-strukturert intervju stort mer treffsikkert enn den uformelle samtalen.

Ikke bare det, men forskningen viser at dersom man kombinerer uformelt intervju med personlighetstest, går treffsikkerheten ned.

Dette tyder veldig sterkt på at ambisjonen når noen ansettes er å unngå å ansette en som må sies opp, ikke å treffe den beste.

Hvem utfører deres rekruttering?

Jeg tviler sterkt på at særlig mange bedrifter har ansatt en ekspert på rekruttering, altså en som behersker de formelle metodene for jobbanalyse, strukturert intervju og personlighetstesting. At bedriftene gjør det selv i så stor grad er ikke overraskende, men det betyr at de taper ganske mye penger på det. At bare 1% utelukkende bruker rekrutteringsbyrå er neppe noe problem i og med at rekrutteringsbyråene heller ikke kan dette.

Hvordan analyseres kravene til hvilken personlighet en kandidat skal ha for å få suksess i jobben?

«Vi bruker ingen analyse» er vel også dekkende for hvordan en god del jobbeskrivelser blir til. Det er svært vanlig at slike blir laget raskt uten noen grundig analyse eller bruk av vitenskapelig belagte metoder.

Bruker dere kontinuerlig medarbeiderutvikling?

På den ene siden er det bra om bedriftene faktisk bedriver kontinuerlig medarbeiderutvikling. Samtidig er det litt skremmende å se hvor mye vekt de legger på ting som er kostbart og vanskelig å få til. Medarbeiderutvikling hadde vært mye lettere og mye mindre kostbart dersom bedriftene hadde selektert riktigere til å begynne med.

Hvordan måler dere om dere har funnet rette person til jobben?

Det er altså nok av forskning som viser at med bruk av formelle metoder øker man treffsikkerheten så mye at bedriften vil tjene gode penger på å bruke dem. Det er jo ikke så vanskelig å forstå at dette blir oversett når det ikke blir reflektert over hva som hadde skjedd i bedriften om noen av de andre tilgjengelige kandidatene var blitt ansatt.

Det er mye som må til for at bedrifter skal ha som normaltilstand at ting blir gjort etter den beste kunnskapen som er tilgjengelig.

More From roffe

• Hva med å kunne litt, Isaksen? Om belønning i skolen.
• Jeg sprøytvarsler meg selv: Om det å kunne tenke abstrakt
• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• WinSock Repair  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

vår viten om dette [biologi] er så begrenset at om en skal bruke biologisk kunnskap for å utforme for eksempel sosialpolitikk, kan man gjøre riktig stor skade.

Dette er feil og historieløst. I det følgende vil jeg forklare hvorfor.

Ingenting er tilfeldig her i verden. Nå har denne bloggens trofaste leser alt fått med seg at biologisk determinisme er uvitenskapelig, fordi det ikke er noen sammenheng mellom hvor arvelig et trekk er, og hvor lett det er å endre. Faktisk er det slik at hvor lett trekk er å endre kommer av hvordan det er kodet, ikke hvor arvelig det er. Øyenfarge f.eks. er vanskelig å endre ikke fordi det er arvelig, men pga. måten øyet er bygget opp. Men jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvorfor det tilfeldigvis er det biologiske perspektivet som er høyreorientert.

Tenk deg tilbake til mellomkrigstida. Vi snakker 1930. Vi snakker om et tidspunkt i historien da vitenskapen er temmelig overbevist om at det vi er født med, er det som bestemmer hvordan vi blir. Vi snakker om et tidspunkt hvor det er færre enn fem år igjen til Tyskland starter industriell utryddelse av jøder hvor begrunnelsen var at jøder er født med dårlige egenskaper som ikke kan forandres. Hvor populært var atferdsforklaringer basert på miljø da?

Vi snakker fortsatt 1930. Psykologen John B. Watson, hvis bakgrunn var i dyrepsykologi og fysiologi, kjente Pavlov og visste godt at enkelte fysiologiske responser er svært vanskelige å endre. Men han var frustrert over at den rådende oppfatningen var at sånn du er født er sånn du blir, fordi hans forskning – og forskning han kjente til – viste at det er en god del ting som kan endres bare man vet hvordan. Så i boka si, Behaviorism (John Watson, 1930) tar han munnen for full og skriver:

Give me a dozen healthy infants, well-formed, and my own specified world to bring them up in and I’ll guarantee to take any one at random and train him to become any type of specialist I might select – doctor, lawyer, artist, merchant-chief and, yes, even beggar-man and thief, regardless of his talents, penchants, tendencies, abilities, vocations, and race of his ancestors.

Merk at Watson skriver dette i 1930. Han hevder altså, på et tidspunkt hvor alt var ment å være medfødt og uforanderlig, at blant de tingene som ikke spiller noen rolle for hvordan mennesker blir, er:

Talenter.

Tendenser.

Anlegg.

Kall.

Eller foredrenes rase.

Vi snakker om ei tid da det ble drevet tvangssterilisering og utryddelse av hele folkegrupper med genetisk begrunnelse. Nå var Watson den første til å innrømme at han trakk den for langt, det gjør han i neste setning:

I am going beyond my facts and I admit it, but so have the advocates of the contrary and they have been doing it for many thousands of years.

Så man må anta, at når de høyreorienterte biologiske deterministene – nazistene – mente at medfødt = uforanderlig, så vil vekt på genetikk støtte høyresida og vekt på miljøfaktorer støtte venstresida.

Ikke så fort.

John Watsons store etterkommer, B.F. Skinner, hadde som mål med sin forskning å kartlegge de miljøfaktorene som kan endres hos mennesker. Han mente ikke at alt skyldes miljø, han var opplest på genetikk, men han visste at genetisk ikke betyr forutbestemt og at hvor lett et trekk er å endre, er et empirisk spørsmål. Han mente at andre kunne holde på med sitt, men det han var interessert i, var å finne ut nøyaktig hvor langt man kan komme ved å variere miljøet. Men Lo! And Behold! Skinner ble faktisk beskyldt for å være høyreorientert han også! Hvordan i all verden?

Jo, for har man full oversikt over miljøet og tro på at genetikk ikke bestemmer noe, kan man bruke den kunnskapen man har om miljøet, til å skape miljø som former mennesker til hva som helst, og det er jo totalitært og følgelig nazistisk!

Nå var den genetiske perioden de ideologisk begrunnede diktaturenes periode, og miljø-perioden var en periode hvor det var smått med nydannelse av ideologisk baserte totalitære teorier. Men man bør nesten regne med at dersom nazismen hadde slått gjennom på femtitallet, ville nazistene ha brukt individets formbarhet som premiss for politikken sin. De ville sagt om jødene at kulturen deres forurenset miljøet og tonet ned betydningen av gener som korrigerende kraft. Både den genetiske begrunnelsen til de faktiske nazistene og den miljømessige begrunnelsen til mine imaginære nazister savner faktisk vitenskapelig begrunnelse, men det spiller ingen rolle så lenge folk ikke er klar over det og man sørger for at de ikke blir gjort klar over det.

Faktisk var ikke nazistenes begrunnelse for å rydde ut raser genetisk. Hitler hadde ikke hørt om Darwin da han skrev Mein Kampf, og nazistene brente lærebøker som tok utgangspunkt i evolusjon. Jødene blir sammenlignet med bakterier – Holocaust var opprinnelig ikke noe eugenisk prosjekt men ble betraktet som et hygienisk prosjekt. Hitler referer nemlig til Koch som oppdaget basillene. Det er altså historieløst å påstå at nazistene hadde Darwin som forbilde. Det er Pasteur, ikke Darwin, som var holocaust-arkitektenes forbilde da Hitler bygde opp nazipartiet. Betyr det at vaksinetilhengerne er høyreorienterte?

Er det altså slik at større vektlegging av gener automatisk fører til en ideologisk høyredreining, og at mennesker som mener forskning på genetikk er viktig i samfunnsfag, automatisk må være konservative? Nei. Det er historiske, ikke vitenskapelige grunner til at høyresida holder på gener og venstresida på miljø. Hadde misforståelsene vært omvendt, hadde venstresida satset på gener og høyresida på miljø. Å hevde at Harald Eia nødvendigvis har en høyrepolitisk agenda er altså, etter min mening, absurd å påstå.

Hva er moralen? Man finner alltid en grunn.

:)

More From roffe

• Jeg sprøytvarsler meg selv: Om det å kunne tenke abstrakt
• Hvorfor det ikke er noen fordel med lærerutdannelse
• Hvorfor jeg vil ha IT ut av skolen

roffe Recommends

• India Promises 10.5 Million Clean Energy Jobs by 2020  (U.S. Green Technology)
• Firemin  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Det største problemet er rett og slett at folk tror at dersom et trekk (homoseksualitet, venstrehendthet, ryddighet) er arvbart (det heter ikke arvelig lenger), så er det vanskeligere å endre enn dersom det er tillært. Det er derfor mennesker er redde for biologi: Fordi biologiske forklaringsmodeller gjør at vi risikerer å bli fratatt ansvar, valg, verdighet, og så videre.

På skolen lærer vi f.eks. at øyenfarge er vanskelig å endre, og at øyenfarge er svært arvelig. Men øyenfarge er ikke vanskelig å endre fordi øyenfarge er arvbart. Kroppen vår er laget slik at mye av det som er arvbart, er vanskelig å endre: Men det er ikke arvbarheten, men andre ting, som bestemmer om noe er vanskelig å endre eller ikke. Hvor lett et trekk er å endre kan bare undersøkes ved å prøve å endre det. Noen annen måte finnes ikke. Arvbarheten gir ingen svar.

Hvis du er fornøyd så langt, trenger du ikke lese mer. Er du ikke fornøyd, må du belage det på at nå kommer det fagsjargong. De uttrykkene som brukes i debatten nå, var fagsjargong for femti år siden. Det betyr at debatten i avisene nå føres på 1950-nivå, og at intet interessant vil komme på trykk.

Hva er arvelighet?

Jeg tror at det er vanlig å anta at arvelighet har å gjøre med sannsynlighet for at et trekk vil nedarves fra foreldre til barn. Hvis far har et trekk, som f.eks. venstrehendthet, er det en viss sjanse for at genet for venstrehendthet vil gå i arv. Arvelighet forståes ikke slik lenger.

Det er to forskjellige begreper som må holdes orden på her: Genotyp (om genet er til stede) og fenotyp (om trekket som genet disponerer for er til stede). Det er gener som arves, men det er trekk som har arvbarhet. Man måler arvbarhet indirekte ved å se på forholdet mellom mennesker som har eller ikke har et trekk man er interessert i.

Arvbarhet er et forhold (korrelasjonen) mellom genotyp og fenotyp i et miljø. Dersom et miljø er fritt for et trekk, er arvbarheten 0. Dersom et miljø er mettet med et trekk, er arvbarheten 1. Det vil si at arvbarheten av et trekk sier noe om hvor gunstig miljøet er for at dette trekket skal forekomme.

Arvbarhet er altså et trekk ved en befolkning, ikke ved et individ. Arvelighet måles i folkegrupper, ikke i mennesker. Det som måles, er variasjon i trekk i befolkningsgruppa. Arvbarheten av f.eks. venstrehendhet er et uttrykk for hvor mye venstrehendthet varierer.

Arvbarhet forutsetter variasjon

Den totale variasjonen av et trekk er summen av genotypisk variasjon og fenotypisk variasjon. Matematisk ser det sånn ut:

Utlagt: Man kan måle hvor mye et trekk varierer i en befolkning. Variasjonen forklares av summen av miljøvariasjon og genetisk variasjon. Fremstilt på en annen måte:

Endrer man variasjonen i miljøet, endrer man også variasjonen i arvbarhet. Arvbarhet kan ses på som et mål på miljøvariasjon.

Et eksempel på misforstått arvbarhet er Gerhardsen-skolen. Her forsøkte man å gjøre det rettferdig for elevene: Alle blir behandlet helt likt, ingen forskjellsbehandles. Da forklares all variasjon som har betydning av elevenes bakgrunn siden miljøet er likt for alle. Resultatet blir at skolen reflekterer sosial ulikhet.

Et spørsmål om vitenskapelighet?

Det som virkelig er forstemmende her, er hvordan vitenskapen blir sett på som en autoritet som skal utfordres. Alle utfordringer som vitenskapen har bydd på, er blitt håndtert av vitenskapen selv. Det er ingen andre som kan utfordre vitenskapen. Utfordringene kan ha kommet utenfra de etablerte vitenskapelige institusjonene, men hva som er vitenskap avgjøres av hvordan argumentene legges frem og behandles, ikke hvem som kommer med dem.

Når f.eks. Agnes Bolsø hevder at Harald Eia bruker forskere som diskuterer abort av homofile fostre, er dette ikke vitenskap, men et politisk argument. Forskerne Bolsø nevner har aldri diskutert dette, og utsagnet er klart injurierende. Men det er bare vitenskap som kan brukes for å fastslå at Bolsø tar feil. Det som har vært diskutert, er om det kan selekteres for seksuell orientering ved kunstig befruktning. Å ta abort på bakgrunn av barnets seksuelle identitet får vi håpe aldri blir lovlig. De etiske sidene ved dette er naturligvis blant annet en politisk diskusjon – men å ville kneble forskere fordi de diskuterer hvordan en sånn seleksjon kan foregå, er uvitenskapelig.

More From roffe

• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?
• Hvorfor jeg vil ha IT ut av skolen
• Hvorfor det ikke er noen fordel med lærerutdannelse

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• WinSock Repair  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Evolusjonspsykologien søker, ifølge Wikipedia, å forklare psykologiske trekk, som hukommelse, oppftattelse og språk, som funksjonelle produkter av naturlig utvalg. Det er vel og bra. De er ikke de første som har gjort det: Her er et forslag fra 1974 om hvorfor skilpadder svømmer 2000 kilometer fra Brasil til Ascension Island:

That the turtles which swim between Brazil and Ascension Island, now a distance of 2,000 kilometers, may, before the spreading of the sea floor, have gone only a short distance (SN: 5/25/74, p. 334) was pointed out by Ronald Fraser in The Habitable Earth, published in 1964. That the spreading of the floor may have “shaped” phylogenic behavior through a program of gradually increasing distances was suggested in my Contingecies of Reinforcement: A Theoretical Analysis, published in 1969 in the following passage: …

Skinner, BF (1974) Life and the Spreading Sea Science News 105(26) pp 41

Evolusjonspsykologi er mye rart, men er det noe den ikke er, så er det preskriptiv. Steve Jones skriver i The Language of the Genes at genene våre forteller oss hva vi har vært, men ikke hva vi er. Kultur er en interaksjon mellom biologi og omgivelser, men hvilke kulturelle uttrykk genene våre gir oss er et resultat av en historie som vi slett ikke har full oversikt over. Som Ben Goldacre skriver:

I want you to know that I love evolutionary psychologists, because the ideas, like “girls prefer pink because they need to be better at hunting berries” are so much fun. Sure there are problems, like, we don’t know a lot about life in the pleistocene period through which humans evolved; their claims sound a bit like “just so” stories, relying on their own internal, circular logic; the existing evidence for genetic influence on behaviour, emotion, and cognition, is coarse; they only pick the behaviours which they think they can explain while leaving the rest; and they get themselves in massive trouble as soon as they go beyond examining broad categories of human behaviors across societies and cultures, becoming crassly ethnocentric. But that doesn’t stop me enjoying their ideas.

Goldacre, Ben (2007) The Guardian

Evolusjonspsykologi baserer seg på at også psykologiske trekk selekteres ved at mennesker som har gunstige trekk overlever og fører genene sine videre til neste generasjon. Evolusjon virker fortsatt: Det du har av ønsker, drømmer, håp og mulighet til å realisere dem ligger i biologien din. Du kan overstyre biologiske impulser: Vi er f.eks. født slik at vi naturlig oppsøker sex, sukker, salt og fett; vi er også født slik at vi lærer av egen og andres erfaring; og vi er født slik at vi bygger strategier for å overleve. Derfor skaper vi kulturer for å kontrollere fedme, hjerte/karsykdommer, overbefolkning, kjønnssykdomer og andre ting som noen av de medfødte tilbøyelighetene våre fører til dersom vi ikke holder dem i sjakk. Men dette betyr ikke at vi overstyrer evolusjonen: Evolusjonen har skapt både vår tendens til å ødelegge oss og vår tendens til å hindre oss i å ødelegge oss.

Og det er ikke på noen måte tilfeldig om vi får barn og hvem vi får barn med.

Det store problemet med å ta evolusjonspsykologi inn i politkk er at evolusjonspsykologien ikke sier noe om hva som er lurt. Hvilke ønsker vi har er et resultat av evolusjon kombinert med historiske tilfeldigheter som har ført til den kulturen vi har. Å la evolusjonspsykologiske funn påvirke avgjørelsene våre er å se bort fra kultur. Det er f.eks. slik at mennesker søker hevn. Dette har funnet kulturelt uttrykk som spenner fra blodhevn via erstatning for «punitive damages» til voldsoffererstatning. Forskjellige kulturelle tradisjoner og praksiser har ført til forskjellig behov for hevn og forskjellige måter å få det på. Å ta hensyn til behov for hevn kan bety alt fra å legalisere blodhevn, hvis man ønsker et samfunn som ordner opp med blod og ære – til å lære de etterlatte etter et drap å leve med sorgen, hvis man ønsker et samfunn som er mest fokusert på kos. Selv vil jeg helst ha det siste. Hvilken betyndning har evolusjonspsykologien her? Ingen.

Vi trenger ikke evolusjonspsykologi for å vite at mennesker søker hevn. Vi trenger ikke evolusjonspsykologi for vite at mennesker dekker dette behovet på ulike måter. Vi trenger ikke evolusjonspsykologi for å diskutere om vi vil ha et samfunn hvor vi ordner opp med blod og ære eller ikke. Og vi trenger ikke evolusjonspsykologi for å finne, evaluere og avgjøre hvilke metoder vi skal bruke for å håndtere menneskers behov for hevn. Det vi trenger til dette er empirisk vitenskap. Det er det vi må ha mer av.

Hvem er det som trenger evolusjonspsykologi, da? Jo, det er de som jobber med å finne ut hva vi er og hvordan vi ble det. Evolusjonspsykologi er genialt til å stille hypoteser. Evolusjonspsykologien begynte (fritt etter hukommelsen fra samtaler med studenter) ved at psykologene ble lei av at de alltid bare fant egenskaper menn var best i når de studerte forskjell mellom kjønn. Menn løper fortere og hopper høyere og kaster lengre og bærer tyngre enn kvinner. Det forskerne gjorde var å sette seg ned og spørre seg: Hva kan kvinner være selektert til å være bedre i enn menn? Dermed ble det funnet massevis av ting kvinner fikser bedre enn menn: Alt som har å gjøre med å ta vare på hus og barn, og som ikke har å gjøre med å skaffe mat til dem.

Alt dette er såklart diskutabelt. Gener følger ikke kjønn annet enn statistisk, så du finner kvinner som er bedre jegere enn de fleste menn, og menn som er bedre til å passe hus og barn enn de fleste kvinner. I gjennomsnitt er det antagelig flest kvinner som håndterer de ivaretakende tingende best, og flest menn som håndterer det å skaffe forråd best. Av dette følger det naturligvis ikke at alle menn skal jobbe og alle kvinner være hjemme. Av dette følger det at det blir antagelig sånn. Men hvordan kan vi finne ut om et bestemt menneske passer best til en bestemt oppgave? Jo, ved å prøve og se. Kjønnet gir bare en statistisk sannsynlighet, ikke noe annet. Evolusjonspsykologien gir verdifulle innspill til hva det er verd å undersøke, og hvordan resultatene skal tolkes. Men man må prøve og se i alle tilfeller uansett. Evolusjonspsykologien gir bedre spørsmål, men ikke bedre svar.

Derfor er ikke evolusjonspsykologi politisk relevant, annet enn for å skåre retoriske poeng. Men det er sikkert verdifullt for politikerne.

More From roffe

• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?
• Om Anders Behring Breivik: Hva vil det si å være gal?
• Om Anders Behring Breivik: Fremskrittspartiet og grumset

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• Firemin  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Bakgrunn

Røttene til programmert instruksjon kan i hvert fall spores tilbake til «Project Pigeon» ca. 1944. Duer ble lært opp til å være piloter i intelligente bomber. En av prosjektdeltakerne så tidlig det kommersielle aspektet og forlot prosjektet for å produsere atferd industrielt. I våre dager brukes prinsippene i trening av dyr over hele verden og i enkelte skoler i USA hvor metodene er utviklet.

Det som ble oppdaget, er at læring kan skje nesten uten innsats og med svært lite repetering dersom materialet stykkes ned i håndterbare kognitive enheter og presenteres med riktig hastighet. Læring skjer best når de fleste responsene er riktige. For å få til dette ble programmert instruksjon utviklet. Direct Instruction og Precision Teaching er to gjensidig utfyllende tilnærminger til programmert instruksjon.

Metoden

I praksis skjer programmert instruksjon i våre dager ved at dataprogrammer presenterer tekster (som da på et vis erstatter lærebøker) gjentatte ganger og etter hvert med hull i, hvor eleven fyller i hullene. Det er måten materialet lages på som avgjør om det blir som i de parodiske eksemplene i Jonas av Bjørneboe, eller om det faktisk fungerer. Det kan også skje ved at innholdet i lærebøker presenteres fra manus av læreren, det fungerer f.eks. bra i leseopplæring. Det er altså ikke nødvendig å bruke datamaskiner, men det gjør ting enklere.

Mange har forsøkt seg på å lage elæringsprogrammer, og for noen kan kanskje DI/TP høres ut som akkurat dét. Men det er det ikke. For å gjøre dette riktig må man kunne veldig mye. Poenget er nemlig ikke at det går over data: Poenget er at det finnes masse teori og kunnskap som ikke blir brukt og som data gjør det lettere å utnytte. Og det er denne pedagogiske teorien og kunnskapen som blir brukt i DI/TP. Og det burde noen lage.

Metodene er blitt brukt til å lære bort prinsipper og abstrakte begreper, ikke bare fakta. Alt som kan beskrives, kan læres bort på disse måtene.

Fordeler:

Programmert instruksjon skjer normalt ved at eleven opplever en stigende grad av mestring, og blir således belønning i seg selv. Eleven vet nøyaktig hvor stor del av materialet vedkommende mestrer. Graden av mestring kan være en hemmelighet mellom eleven og undervisningsmaskinen, eventuelt også læreren (man får fordelene ved karakterer uten ulempene). Stoffet sitter normalt lengre enn ved tradisjonell undervisning.

Ulemper:

Programmert instruksjon er uvant. Store deler av skoledagen foregår etter manus, det kan virke demotiverende på lærerne som ikke opplever at de får gitt av seg selv. Tilretteleggingen av materialet må eksperimenteres fram for å ha riktig effekt, og det er kostbart.

Utfordringer:

• Å skaffe midler til å lage de første norske suksess-historiene, f.eks. ved å utfordre næringslivet til å bruke DI/PT til internopplæring, eller for å tilby ekstraundervisning i realfag.
• Å tilrettelegge materialet slik at det ikke bare er motiverende for elevene, men også for lærerne.
• Å overvinne irrasjonelle motforestillinger, som at
  • ikke alt kan læres bort slik (det er helt riktig, materiale som best bør læres bort på andre måter bør læres bort på andre måter) eller at
  • programmert instruksjon reduserer kreativitet (man kan ganske riktig neppe trene kreativitet slik, men før man kan være kreativ må man kunne veldig mye).

Muligheter:

• Å få elever til å skjønne at realfag er gøy ved å gjøre innlæring av det grunnleggende raskere, slik at det blir lettere å se den praktiske nytten (man må være unnskyldt for å anta at særlig jenter har nytte av denne vinklinga).
• Å gjøre norsk industri mer konkurransedyktig ved å effektivisere internopplæringa.
• Å løse ghettoproblemene i Oslo Øst ved å lære innvandrerbarn norsk mye raskere.

Kilder

Direct Instruction kan spores tilbake til Siegfried Engelmann (se f.eks. Zig Site Home) og Precision Teaching (se f.eks. Home of the Standard Celeration Society! til Ogden Lindsey.

New York Times har en artikkel om USAs største undersøkelse av effekt av undervisningsmetoder, hvor det kom fram at programmert instruksjon var langt mer effektivt enn de andre. Siden lærerne ikke likte metodene ble det bestemt at lærerne kunne velge metoder selv.

• Pensum for hele den amerikanske folkeskolen (K12) etter evidensbasert modell.
• Staff and Faculty — Morningside Academy
• Precision Teaching Resource
• Introduction to Direct Instruction
• No Child Left Behind: Does it work?
• Direct Instruction Fact Sheet
• President Gerorge W. Bush på besøk på en skole som bruker DI/PT
• Direct Instruction Really Works!

Mennesker som kan metodene i Norge:

Det er miljøer bl.a. på Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Østfold. Kontaktpersoner kan oppgis på forespørsel.

More From roffe

• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?
• Jeg sprøytvarsler meg selv: Om det å kunne tenke abstrakt
• Hvorfor jeg vil ha IT ut av skolen

roffe Recommends

• Firemin  (Rizonesoft)
• A Geek Am I  (Laota's Gallery)

Ask roffe To Recommend Your Posts

1. Du ser en løve. Du blir redd. Du løper.
2. Du biter i et fullmodent eple. Det smaker godt.
3. Du er nødt til å sette deg på kantina sammen med mennesket du har vært betatt av siden semesteret begynte. Du snakker likevel klart mest med vedkommendes atskillig mindre tilrekkende bordkamerat.
4. Du får i stand en prat med en av dem, og det ender opp på et av rommene med døra låst og gardinene trukket for.
5. Du har samleie og får orgasme. Det kjennes godt.

Hvorfor?

De fleste psykologer vil si at følelser er signaler til kroppen og/eller sinnet om at noe er farlig, godt, etc., og at det er derfor de er der. Psykologer har dog ikke så lett for å forklare hvorfor vi blir redde for å gjøre ting vi har lyst til: sjekke opp vår hjertes utkårede, ta eksamen, etc.) Noen snakker om angst for avvisning, atter andre snakker om angst for separasjon, andre snakker om fobier, uten at vi helt skjønner hvor det kommer fra. Finnes det ei forklaring som er enklere? Jeg foreslår følgende.

Ja, forklaringa har med evolusjon å gjøre, men den er ikke evolusjonspsykologisk. Evolusjonspsykologi er bare ét av flere perspektiver på psykologi som forholder seg til a) evolusjon, og b) at vi har arvet egenskaper fordi de har hatt overlevelsesverdi.

Ta den første først: Løven. Hvorfor trenger vi bli redde? Vi ser løven, kroppen reagerer og vi blir redde, men hvorfor kan ikke kroppen vår reagere med å løpe med en gang? Hvorfor mellomvariabelen, frykten? Kroppen vet jo at løven er farlig, ellers hadde vi ikke blitt redde; redselen er altså overflødig som signal.

Det som skjer, foreslår jeg, er at kroppen gjør seg i stand til å sloss. Det betyr at enkelte fysiologiske prosesser må gå fortere, og det er kjekt at vi får følelsesmessig beskjed når vi har løpt så langt at kroppen kan ta skade av det. Men alt i alt er ikke redselen nødvendig for at vi skal skjønne at vi skal løpe. Det er ikke det som er dens funksjon. Delvis er den bare der, fordi kroppens indre tilstand er uvanlig; og dels kan frykt som ubehagelig følelse gjøre at vi får en betinget respons mot å dra tilbake dit hvor løven var.

Videre: Eplet som smaker godt er fullt av kjemikalier som setter i gang fysiologiske prosesser. Vi er selektert på at de fysiologiske prosessene som blir satt i gang av fett, sukker, salt og sex er behagelige og fører til at vi oppsøker situasjoner hvor vi opplever de gode følelsene igjen. Kroppen trenger ikke å si fra til sinnet ved følelser om at dette er sunt, kroppen vet det, men de som får smaken øker sannsynligheten til å overleve i miljøer hvor sukker, fett, salt og sex er vanskelig tilgjengelig.

Da vi var jegere og samlere i Afrika i en periode på hundre tusen år var det kamp om partnere. Særlig, er det grunn til å anta, kjempet mennene om kvinnene. Å treffe en pen dame er farlig, hun har garantert rivaler og noen av dem er sannsynligvis sterkere en du. Kroppen gjør seg klar til å sloss (den slutter ikke med det etter tjue tusen år med sivilisasjon), og følelsen er ikke god. Samtidig er du selektert på at å formere deg er noe du vil gjøre fra tid til annen. Så du reduserer risikoen for å bli slått i hjel ved å konsentrere seg om den som er mindre pen. De sterke følelsene er altså først og fremst biprodukt av at kroppen gjør seg klar til å sloss (noen liker de følelsene, de fleste liker dem ikke). Men de fører også til at du blir guidet inn til å søke damer hvor muligheten for å få gevinst er akseptabel i forhold til risikoen for at dine 49 rivaler slår deg i hjel. Det er altså ikke snakk om angst for å lykkes, prestasjonsangst, eller fobi: Disse angstene har ikke overlevelsesverdi. Det som har overlevelsesverdi er at du gjør deg klar til å slåss, og at de fysiologiske effektene som oppstår er ubehagelige hjelper på at du søker å redusere dem.

Du er sjelden så sårbar som under et samleie. Rivalene hennes er ute etter deg, og alle som vil ha noe annet du vil ha, setter også pris på at du er i en sårbar posisjon. De som er sjenerte og gjemmer seg, har økt sannsynlighet for at de overlever akten og produserer avkom.

Dersom dere kommer, er følelsene først og fremst biprodukter av hva som skjer i kroppen. Det skjer ting i kroppen som ikke er vanlig, og det reagerer nervesystemet på. At følelsene er gode, øker sannsynligheten for at du vil gjenta dem. Kroppen din er selektert på å formere seg, så den vil gjøre det selv om det ikke er godt – men at det er godt, øker sannsynligheten for at du vil gjenta det.

Hva har vi forklart nå?

1. Følelsenes funksjon.
2. Hvorfor mennesker voldtar uten å føle glede ved det.
3. Variasjon i seksuell preferanse. Å ha sex med barn, mennesker av samme kjønn, og gjenstander er mye mindre risikabelt.
4. Hvorfor eksponeringsterapi er den mest effektive formen for terapi for alle psykologiske tilstander med sterke følelsesmessige komponenter.
5. Hvorfor vi har kjærlighetssorg: Unngå det mennesket. Rivalen din vil drepe deg. Fortsett heller å lete. Veldig sterke følelser kommer av at vi gjør oss i stand til å sloss, og frustrasjonen komer av at vi ikke forstår, siviliserte som vi er, at vi ikke har noen å sloss mot.
   
6. At grunnen til at psykoanalyse ikke virker, er at metoden er basert på fullstendig feil premisser fra begynnelsen av, og deretter blir det bare verre.

Eureka!

Hvor kan jeg plukke opp Nobelprisen min?

More From roffe

• Jeg sprøytvarsler meg selv: Om det å kunne tenke abstrakt
• Om Anders Behring Breivik: Fremskrittspartiet og grumset
• Om Anders Behring Breivik: Hva vil det si å være gal?

roffe Recommends

• Firemin  (Rizonesoft)
• Chicago’s Green Media Meltdown Turns Bitter Cold for Tribune Company  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Olsviks krav om at psykologi som fag må forholde seg til nevrofysiologi ble sterkt kritisert av B.F. Skinner allerede på 1930-tallet og er redegjort grundig for i hans klassiske artikkel «Do we need theories of learning?» (1950). Det er slett ikke nødvendig å kunne formulere en uttømmende beskrivelse av Mennesket fra kvanter til makroøkonomi for å finne ut om ei behandling har hjulpet. I mange tilfeller holder det å spørre klienten, subsidiært å spørre venner og kolleger. Hvordan man skal spørre for å få brukbare svar er naturligvis et eget forskningsfelt.

Olsvik stiller det interessante spørsmålet om hva som skal til for at noe skal regnes som evidens i psykiatri. Jeg antar at terapi utført av psykologer er sidestilt her. Den eldste av de to store amerikanske psykologforeningene formulerte ei prinsipperklæring for noen år siden som Norsk psykologforening nylig har tatt stilling til. Krav om evidensbasering er jo litt kinkig. Det ligger jo noe ”autoritært” i et prinsipp som, trukket ut i sin ytterste konsekvens, medfører at noen ikke får være med. Jeg har ventet på den første til å formulere evidensbasering slik at også de kan få være med, og Olsvik ser ut til å være først ute.

Ekeland kritiserer Kennair og meg for å være autoritære siden vi later til å mene at psykologer ikke skal få lov til å gjøre akkurat hva de vil. Vi ser ikke problemet. Det gjør neppe ingeniører heller, der de ikke kan bygge broer nøyaktig som de vil, men må følge fysikernes manualer. De kan neppe komme trekkende med at begrepsanalysen var i orden dersom de bryter med manualen og broa raser sammen.

Det finnes flere eksempler på at broer raser sammen selv når manualen blir fulgt. Vi vet ikke alt om verden som vi gjerne skulle visst. Det er slikt vitenskap og eksperimenter brukes til. Behandlere innen psykisk helsevern er fritatt for å informere kundene sine når de bruker eksperimentelle metoder. Dette er et privilegium svært få andre profesjonsutøvere har. Vi mener at dette er uheldig og synes det er pussig at det ikke er enighet om dette.

Rolf Lindgren
Psykolog

Leif E.O. Kennair
Førsteamanuensis, NTNU

More From roffe

• Hva med å kunne litt, Isaksen? Om belønning i skolen.
• Jeg vil kunne sensurere barneprogrammer
• Etter Utøya: Hva gjør man med de som trenger hjelp?

roffe Recommends

• WinSock Repair  (Rizonesoft)
• How to Find a Green Job in Your Area of Expertise  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts