Det som kjennetegner mennesker med diagnosen er typisk sosial klønethet, vanskeligheter med å leve etter skrevne og uskrevne regler for sosial samhandling, at interesser gjerne er tekniske og å bli svært oppslukt av dem. 

Det har vært en god del kontroverser rundt diagnosen i det siste. Det er foreslått å fjerne den fra neste utgave av diagnosemanualen, og heller innlemme den under autismespekteret. Også diagnosen autisme har det vært kontroverser rundt. Det sies å ha vært en ekplosjonsartet utvikling av autisme i det siste. Det stemmer ikke – diagnostisering av autisme har gått opp, mens diagnostisering av andre læringsforstyrrelser har gått tilsvarende ned.

Det er godt mulig Breivik passer til diagnosen, men

• Autisme er også et vanlig trekk hos schizofrene. Dersom Breivik er schizofren, er det ikke rart om han har autistiske trekk.
• Om han får diagnosen, vil ikke det forklare mye. Aspergere er normalt ikke voldelige.

More From roffe

• Når lønner det seg å bruke personlighetstesting? Regn det ut! Widget og web-basert kalkulator.

roffe Recommends

• IKEA Banking on Sun to Go Green  (U.S. Green Technology)
• Green Education On Line launches the Sustainability Education Series for Government and Corporate Employees  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

For sånn lenge siden, mens jeg tok psykologi grunnfag leste jeg en artikkel av Nils Christie hvor han advarte mot psykiatriske diagnoser og den klebeeffekten de har. Altså at diagnosen blir hengende ved pasienten, og den kan gi pasienten problemer utover det å ha det vondt. Bare det å ha en merkelapp er ille i seg selv.

Jeg er temmelig involvert etterhvert i Lykkelige Barn, som er ei forening hovedsakelig for begavede barn som har spesielle utfordringer i skolen. I forbindelse med det engasjementet er jeg kommet borti en god del historier fra foreldre med barn som ønsker henvining til PPT, både i barnehage og i skole. Det som henger igjen er dette:

Vi vil ikke at ungen skal ha en diagnose, derfor utsetter vi henvisning og håper det går over.

Derfor blir ungene henvist for seint til at problemet kan gjøres noe med raskt.

Folk har noen helt fantastiske ideer om hvor farlig det er å få en merkelapp. Det er verre å få diagnosen autist enn å være autist. Det er verre å ha diagnosen ADHD enn å ha ADHD.

Og hva hjelper det å unngå å stigmatisere?

Før het det ånddssvak, til det ble et skjellsord. Så het det mentalt tilbakestående, til det ble et skjellsord. Så het det psykisk utviklingshemmet, til det ble et skjellsord. Nå heter det ressursbarn, til det blir et skjellsord.

Fear of a name only increases fear of the ting itself. – J.K. Rowling.

What’s in a name? A rose, by any other name, would smell as sweet. – Shakespeare.

Wovon man nicht sprechen kann, darüber muss man schweigen. – Wittgeinstein

Det er konsekvensene en diagnose har som må formidles, og misforståelser rundt dette som må oppklares. Å jobbe for at bestemte ord blir brukt gir inntrykk av at man gjør noe samtidig som absolutt ingenting skjer.

More From roffe

• Om Anders Behring Breivik: Hva vil det si å være gal?
• Feil på feil på feil om personlighetstesting
• Om å lure personlighetstestene

roffe Recommends

• WinSock Repair  (Rizonesoft)
• Let’s Pollute  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Norsk Psykologforenings president Tor Levin Hofgaard insisterer på at psykotisk ikke er det samme som gal. Dette er hans ståsted, og han begrunner det med at

• Det finnes mange psykotiske som ikke kan betegnes som gale.
• Ordet gal er stigmatiserende på denne gruppa.

Dersom man har det slik at man tilfredsstiller kravene til diagnosen psykotisk, har man det rimeligvis ikke lett. Verden er et skummelt og uforutsigbart sted, man må leve med andre menneskers angst og usikkerhet nettopp på grunn av diagnosen, og man må slåss mot NAV. I tillegg risikerer man å bli kalt gal. Og når jeg sier psykotiker, så mener jeg person med diagnosen psykotisk. Folk har ikke en psykose inni seg som gjør dem psykotiske.

Men folk har blitt kalt gale i hundretusenvis av år. Ordet gal slenger man fra seg i veldig mange sammenhger. Hitler var gal. Stalin var gal. George W. Bush er gal. Naboen, han er gæern, han. Det er en rekke politikere også. Jeg sjøl av og til, også. Vill og gal. Psykotisk, derimot. Der har du et ord.

Ordet er funnet på av eksperter. Det er ikke brukt i dagligtalen. Vel er naboen gal, men psykotisk? Bruker man ordet psykotisk, da mener man noe med det. Da kødder man ikke.

Pykologer ønsker å skille mellom gal og psykotisk fordi gale mennesker generelt anses som farlige (Bush? Naboen? En sjøl? Gjerne karakterisert som gale, i passende sammenhenger. Men farlige?)

Spør du en psykolog om Hitler, Stalin eller Bush er gale, vil psykologen sannsynligvis svare at nei, det var de ikke, fordi de var ikke psykotiske, og dermed rasjonelle. Folk reagerer så ymse på svaret, men å riste på hodet over virkelighetsfjerne psykologer er ikke uvanlig i sånne sammenhenger. Men psykologer er ikke enige med seg selv om psykotisk er det samme som gal. Og uansett vil de holde seg unna betegnelsen gal fordi den er veldig følelsesladd. Vi kaller folk gale når de gjør rare og uforståelige ting, og helst hvis de rare og uforståelige tingene også er farlige. Men slett ikke alltid.

Psykotisk er så mangt. Noen få psykotiske er livsfarlige. De aller fleste er ikke farligere enn det som er normalt, og det er slett ikke mye. De kan være slitsomme, men de er ikke alene om dét.

Om Anders Behring Breivik er psykotisk er vanskelig å si. Han har fått en diagnose som tydeliggjør at to veldig flinke psykiatre mener at han er psykotisk. At han også er farlig har ikke bare med psykose å gjøre.

Betyr det at hans politiske meninger også er gale? Nei, ikke nødvendigvis. Psykotikere har gjerne meninger som er på viddende, men de kan ha fornuftige, rasjonelle meninger også. Så når Anders Giæver hevder at Anders Behring Breivik ikke nødvendigvis er psykotisk fordi meningene hans deles av mange mennesker som ikke kan regnes som psykotiske, så gjør han en mengde tabber på en gang.

• Han argumenterer for at psykotiske ikke kan ha rasjonelle meninger.
• Han argumenterer for at diagnosen settes på bakgrunn av hva psykotikeren mener – men det som gjør diagnosen, er hvordan psykotikeren mener det. Hvordan psykotikeren ser seg selv i forhold til meningene sine. Hvor mye energi psykotikeren legger i å forsvare meningene sine.
• Han gjør diagnoseringen til et politisk spørsmål.
• Han stiller det svært lite kloke spørsmålet: Kan vi leve med dette? Det kloke spørsmålet er: Hvordan skal vi leve med dette?

Jeg tror selv en masse ting som må være feil. Flesteparten av dem er jeg villig til å skifte mening om på flekken dersom jeg får gode argumenter. Psykotikere derimot, de gir seg ikke så lett – og det holder ikke å bare være sta eller vrangvillig. I det hele tatt –

Politiske argumenter for at noen er det ene eller det andre er ikke gyldige. Mannen er det han er, uavhengig av hva ofrene fra Utøya eller politiske kommentatorer mener. Nå er det vår oppgave som psykologer å hjelpe ofrene å tilpasse seg denne virkeligheten også.

More From roffe

• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?
• Hva med å kunne litt, Isaksen? Om belønning i skolen.
• Jeg sprøytvarsler meg selv: Om det å kunne tenke abstrakt

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• Firemin  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Det er en del ting jeg lurer på i denne saken.

Såvidt jeg forstår juristene, er man ikke strafferettslig tilregnelig dersom man er sinnssyk (På fagpsråket heter det psykotisk. Det er omtrent det samme).

Til å begynne med var det en del skriverier om hva han feilte, og det ble forerslått narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Noe jeg synes høres veldig rart ut, av mange grunner. Narcissister er veldig glade i seg selv, men det er sjelden de tar livet av folk .På den annen side er det rent generelt sjelden at noen tar livet av folk.

Men folk snakker om det de har hørt om, og folk har har hørt om narcissister og psykopater. Det er godt at folk etterhvert har fått høre om flere diagnoser enn dét. Det var litt det som var poenget med forrige blogginnlegg i denne serien – å gjøre folk oppmerksom på at det finnes mange diagnoser. Mange måter å være utenfor på. Mange av dem er dårlig forstått.

Den biten jeg ikke skjønner, er dette:

Psykotiske har en sterkt forvrengt virkelighetsoppfatning. De ser syner, de hører stemmer. De kan ikke straffes.

Hvorfor ikke? De kan lære. I fengselet skal forbryteren lære seg å bli et bedre menneske. Det er ikke noe problem å designe fengsler hvor psykotikere lærer. Det finnes alvorlige personlighetsforstyrrelser hvor folk ikke lærer, men det fritar ikke for straff.

Noe er pussig.

More From roffe

• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?
• Hva med å kunne litt, Isaksen? Om belønning i skolen.
• Jeg sprøytvarsler meg selv: Om det å kunne tenke abstrakt

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• Firemin  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Ja, men intelligens er ikke det eneste man skal teste for. Det er en lang historie bak dette.

I 1986 viste to amerikanske forskere (Hunter & Schmidt) at dersom man bruker intelligenstesting – og bare det – som kriterium ved ansettelse av offentlige tjenestemenn i USA, vil man spare 500 millioner 2010-dollar for hvert år disse menneskene var i arbeid. Dersom de da hadde sine stillinger i syv år, som er gjennomsnittlig lengde folk var i samme jobb dengang, ville staten spare 3 500 millioner dollar på de menneskene som ble ansatt det året. Du kan si hva du vil om at intelligenstesting har en tragisk historie. Men det er mye som har en tragisk historie. Og du kan bygge veldig mye veier, skoler og sykehus for 3500 millioner dollar.

Videre er det en hel masse forskning på hvordan man finner ut hvilke egenskaper som trengs for å klare seg i en stilling. Intelligens er stort sett viktigst. I praksis enda viktigere: De smarteste menneskene er jevnt over de som best forstår om de kan klare en stilling. Ikke alle, naturligvis, svært intelligente mennesker med feil selvbilde kan være ei ekstra stor utfordring – men alt i alt er det slik at de fleste som er smarte, faktisk er smarte.

Det er også slik at stillinger krever forskjellig grad av intelligens. Forskerne er ikke helt enige her, men stort sett er det slik at blir du ansatt i ei stilling som du ikke er smart nok for, så går det galt. Stresset du vil oppleve på jobb vil gå ut over deg og familien, og du vil antagelig miste jobben etterhvert. Har du ei stilling som du er for smart for, så kjeder du deg – i teorien. I praksis er det gjerne slik at er du for smart for ei stilling, så gjør du stillinga smart nok for deg. Det er noen unntak: Selgere bør ikke alltid være for intelligente. Ledere bør ikke være mye smartere enn dem som de skal lede. I det hele tatt er det masse kunnskap som kan komme til andvendelse.

Det er altså ikke slik at noen mener at det skal være minstekrav for intelligens i en jobb. Men det er alltid slik at av de søkerne som kvalifiserer til ei stilling, så vil den som skårer høyest på IQ være den best egnede. Hvordan vet man hvordan de ellers er egnet? Jo, men sjekker CV, man sjekker referanser, man intervjuer dem om ting som tester ikke kan svare bedre på.

Det virker som om enkelte tror at det jeg har tenkt å gjøre, er

1. Teste intelligensen til alle i Norge og legge dem på ei fjøl etter hvem som er smartest, nest smartest, tredje smartest, etc
2. Rangere alle jobbene i Norge etter hvilken som er best, nest best, tredje best, etc
3. Gi den beste jobben til den som skårer høyest, den nest beste jobben til den som skårer nest høyest, etc

Det villle jo ikke vært så smart. Særlig siden det nødvendigvis er svært individuelt hva som er den beste jobben i Norge. Men det ville vært smart, i enhver jobbsøkersituasjon, å vite hvem som er smartest av de som ellers er egnet til stillingen.

Folk skal ikke ha jobber de mistrives i, som er for vanskelige for dem, eller for lette for dem.

Men hva gjør man da med de som skårer så lavt at de kanskje ikke passer til noen jobber?

Dem er det alt mange av. De jobbene som passer for ufaglærte er det stadig færre av. Intelligenstest eller ei, er du ikke smart nok for ei stilling så får du den ikke – eller, hvis du får den, så klarer du den ikke over tid. Så hva er løsninga?

Løsninga er naturlgivis å gå til ei samlet nasjonal strategi for å designe arbeid slik at man ikke trenger å være svært intelligent for å utføre dem. En god del stillinger er for eksempel for vanskelige for mange fordi de krever datakunnskaper. Men i mange sammenhenger kommer kravet til datakunnskaper av at softwaren er vanskeligere å bruke enn det som er nødvendig. Arbeidsgivere har ikke interesse i å redesigne software for at flere skal kunne bruke den, men det er i nasjonens interesse.

Man kan ikke stikke hodet under vingen som strutsen og late som at problemet ikke eksisterer. Heller innse at vi har en hel masse kunnskap som kunne skapt et mer humant arbeidsmarked, og så gjøre noe med det.

More From roffe

• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?
• Da kan vi intelligensteste barn i alderen 6-16
• Hvorfor det ikke er noen fordel med lærerutdannelse

roffe Recommends

• Green Technology Company Creates New Route For Transportation  (U.S. Green Technology)
• India Promises 10.5 Million Clean Energy Jobs by 2020  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Det er nesten å forvente, det som kommer fram i nyhetene nå, og som en enslig kommentar fra en lærer på denne bloggen:

Oppfølgina etter Utøya er ikke god nok.

Vi er et skippertaksfolk. Det var ikke noe problem å mobilisere 150 000 til å komme til Rådhusplassen og vise varme og solidaritet. Å holde hjulene i gang etterpå – vel – det var verre.

Det jeg tviler mer på, er at det finnes systemer og rutiner til å ta vare på overlevende og pårørende i etterkant. Så her er, som svar på en lærers spørsmål, litt om hva en kan gjøre.

For det første (og stikk i strid med råd som ble gitt på Dagsrevyen i går):

Ansvaret for at ungene får behandling er ikke hos ungene og skal ikke være hos ungene. Ungene må bli sett.

Med riktig behandling vil det ta mellom et og et og et halvt år før en kan regne med passe normal fungering. Det som skjer med et menneske som har vært gjennom en avlorlig krise, er gjerne dette:

Først, fornektelse: Dette kan ikke være sant.

Så, sinne: Dette er urettferdig, sånt skal ikke hende meg, etc.

Deretter, forhandling: Hva kan jeg gjøre for at dette ikke skal være sant?

Videre: Depresjon: Søvnforstyrrelser, vansker med å spise, dårlig hukommelse, vanskelig for å føle noe og føler gjerne bare triste ting, tankene spinner rundt triste ting, ser ingen løsning

Til slutt: TIlpasning til den nye situasjonen, godtar at livet ikke er som før.

Disse stadiene er ikke helt universelle, alle opplever dem på sin måte, noen hopper over noen av dem, og man kan gå litt fram og tilabke mellom dem: Men i grove trekk vil de fleste kjenne igjen dette. Hvordan kan så du som lærer dra nytte av denne kunnskapen?

Jo, du kan gi den som sørger et tidspespektiv og en følelse av kontroll: Dette er ikke nytt. Dette er ikke ukjent. Folk har opplevet dette før og det går over. Og du gir eleven inntrykk av at du har peiling, og det er viktig for å få fortrolighet.

Jeg regner med at lærere er smarte nok til å kunne være litt subtile når de snakker med eleven. Ikke dytt noenting på dem, men bare gå gjennom stadiene i et tempo som passer, og vis at du skjønner at ting tar tid.

Jo: Og lykke til. Du vil trenge det.

Nærmere åtti ungdommer ble drept av en enkelt mann i en aksjon som savner sidestykke ikke bare i Norge, men også store deler av verden. Norge har til nå stort sett vært forskånet for sånt. Ungdom vokser opp med at slikt som dette skjer ikke dem, og heller ikke mennesker de kjenner. Ikke bare det –

ungdom vokser opp uten å kjenne de helt store tragediene – så når de inntreffer, har ikke ungdommene sammenligningsgrunnlag. De har ikke erfaring med at sånt kommer de over.

I den utopiske romanen Walden Two beskrives et samfunn hvor omgivelsene er tilrettelagt slik at alle kan komme gjennom dagen uten særlig mye bry, og gjennom livet uten de store utfordringene. Derfor blir det funnet opp kunstige og kontrollerte prøvelser – nettopp for at innbyggerne i Walden Two skal få de opplevelsene som vi i Norge stort sett ikke lærer oss å takle. Erfaring med at etter nedtur kommer opptur er en av de viktigste erfaringene et menneske kan gjøre – hvis det skal bli voksent.

Men disse ungdommene, de som overlevde Utøya eller sto nært noen av de som ikke gjorde det, mange av disse ungdommene, de har nok ikke det.

Og de har møtt et psykisk helsevern, virker det som, som tror at noen få samtaler og en minnestund på Utøya er nok til å komme over det. Og rådet de får på Dagrevyen i kveld, var å oppsøke hjelp hvis de har behov for det.

Newsflash. Ungdommer oppsøker ikke hjelp hvis de har behov for det.

Jeg har vært i kontakt med ungdommer hele livet – via studentforeninger, som forelder, og i faglige og yrkesmessige sammenhenger. Det er tragisk mye udiagnostisert depresjon, PTSD, og annet der ute. Og oppsøker ungdommer som sliter, hjelp?

Nei.

• Mange av dem vet ikke at man ikke skal ha det sånn.
• De tror det tar evigheter å få hjelp (og det har de jo til en viss grad rett i).
• De tror at hvis de først får hjelp, så tar de plassen fra noen som virkelig trenger det.

Ungdommene fra Utøya må vi regne med i tillegg sliter med skyldfølelse. Det skulle ha vært dem, og ikke de som faktisk døde. Det er helt normalt å tenke sånn. Mange av dem har nok ikke store erfaringen med dødsfall, heller.

Det skal ikke være de som har ansvaret for å oppsøke hjelp – det ligger i depresjonens natur at det gjør de ikke. De må bli sett.

Dette skal det ansvarlige helsepersonell vite.

Det er ikke så himla vanskelig å se hvem av elevene i klassen det er som sliter. Det skal være kjent blant lærere og helsepersonell at det kan ta flere år å klare å leve nogenlunde normalt etter noe slikt som dette. At ungdommene etter Utøya sliter med høyt fravær og sykdom – det er å forvente. Dette burde de som har ansvaret for oppfølging ha regnet med. Informert familier om. Forberedt.

Dette skal ikke komme som noen overraskelse på noen.

I det følgende presenteres enkelte myter om atferdsanalysen, som skal tjene til å forstå den avsluttende presentasjonen av den berømte feiden mellom Skinner og Chomsky.

Forskere tar seg av og til friheter med resultatene for å fremme sin karriere eller en agenda. Dette er et kjent problem som i prinsippet håndteres ved selvkorrigerende mekanismer i de vitenskapelige metodene. Det mest kjente eksempelet fra psykologien er vel Sir Cyril Burt, som skal ha jukset med dataene sine for å fremme et elitistisk verdensbilde. Fusk i forskning er selvsagt et alvorlig problem – men forskningens natur er slik at fusk avsløres tilslutt, ledet av forskernes utrettelige søken etter sannheten – eller så sier de. I det følgende vil jeg ubeskjedent vise et moteksempel.

De fleste som har kjenneskap til psykologi som fag kjenner B.F. Skinner. Spør man dem hva de forbinder med ham, svarer de gjerne noe i retning av at han mente at

• Atferd kan reduseres til enkle stimulus-respons-mekanismer.
• All atferd er lært.
• Mennesker er født som tabula rasa. Mennesker tar passivt imot inntrykk fra omgivelsene.
• Mennesker er maskiner uten vilje.
• Psykologer skal ikke studere tanker og følelser ettersom dette er uvitenskapelig.

Og at Noam Chomsky beviste at atferdanalysen er feil fordi den ikke kan forklare original atferd.

Mytenes opphav

Alt dette er feil. Det turde være innlysende at det ikke går an å bygge en psykologi på disse forutsetningene – så hvorfor tror folk på dette?

En forklaring er at det står i lærebøkene. Disse mytene gjentas f.eks. i Hilgards lærebok i psykologi som var pensum på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo i mange år.  De gjentas i Kaufmann & Kaufmanns lærebok i organisasjonspsykologi som brukes på BI og NHH. De gjentas i Steven Pinkers bestselger The Blank Slate. De gjentas i Tore Helstrups andmeldelse av Svartdal og Flatens bok «Læringspsykologi» i bind 35/1998 av Tidsskrift for Norsk Psykologforening. De gjentas i flere studentarbeider som er lagt ut på web hos Høgskolen i Vestfold. De gjentas i Talens Bruk som brukes i lærerutdanningen. De gjentas i Salvesen og Lohndals nylige kronikk i Dagbladet 25/1 2010. De gjentas i Yale-professor Paul Blooms høyst misvisende forelesning om Skinner. De gjentas i Jon Kåre Times artikkel om Chomsky i Morgenbladet 9-16 september 2011. De gjentas i introduksjonen av Chomsky i informasjonen om Den 8 norske psykologikongressen 2011.

Skinner blir gjerne framstilt som en såkalt black box-psykolog. Skinner, sies det, var bare opptatt av observerbar atferd, og mente at tanker og følelser skulle utelukkes fra psykologien fordi de ikke kan observeres objektivt. Dette er ikke sant, men det står i lærebøkene i psykologi.

Black Box-psykologi

På begynnelsen av 30-tallet ble mangelen på fysiologisk kunnskap regnet som et problem innen psykologien. Hvordan kunne psykologien komme seg videre når så lite var kjent om hva som foregikk inne i organismen? Skinner foreslo at psykologer skulle konsentrere seg om å studere forholdet mellom organisme og miljø, og å overlate hva som skjedde inni organismen til fysiologene.

Når Skinner sier at han ikke bryr seg om hva som skjer inni organismen, mener han altså at han ikke bryr seg om de underliggende fysiologiske prosessene. Dette blir gjerne misforstått dithen at han ikke bryr seg om språk, tanker og følelser.

Atferd

Skinner hevder altså at psykologer skal konsentrere seg om å studere atferd. Derfor blir han kritisert for å overse språk, tanker og følelser. Dette er litt pussig, i og med at Skinner i artikkelen The Operational Analysis of Psychologital Terms, som han publiserte i 1945, beskriver hvordan språk, tanker og følelser kan innlemmes i psykologien fordi de kan studeres som atferd. Skinner utelukker altså slett ikke kognitive eller mentale prosesser fra atferdsanalysen.

Anti-mentalisme

Men Skinner utelukker mentale prosesser som årsaksforklaringer. Mentale prosesser er atferd, hevder Skinner. Å forklare atferd ved å henvise til mentale prosesser er å forklare atferd ved atferd. Men denne atferden må forklares: hvor kommer tankene og følelsene fra? Jo, de kontrolleres av omgivelsene, som all annen atferd.

Skinner hevder (svært forenklet) at en vitenskapelig forklaring ikke kan være på samme logiske nivå som det som forklares. Skinner foreslår at omgivelsene er et brukbart utgangspunkt for å fastsette den utløsende årsaken til atferd. Psykologi blir da vitenskapen om forholdet mellom atferd og omgivelser.

Det ubeskrevne blad

Skinners vektlegging av omgivelsene blir brukt som argument for at han trodde at organismen er et ubeskrevet blad – mennesker er passive mottakere som viljeløst formes av erfaring, som Steven Pinker hevder i The Blank Slate. Dette er altså heller ikke riktig.

Skinner inkluderer nemlig mer i «omgivelsene» enn bare den umiddelbare nærhet. I omgivelsene regner Skinner også organismens læringshistorie og genetiske arv. Alt dette kan regnes som årsak til atferd. Spontan generering av atferd – altså atferd som ikke er utløst av de umiddelbare omgivelsene – kan tilskrives arv eller tidligere læring. Hvorfor smyger ikke ei ku seg langs gjerdet som en katt? Jo, atferdsreportoaret er forskjellig pga. fylogenetisk arv.

Stimulus-respons vs. operant betinging

OK, men hva er da sammenhengen mellom omgivelser og atferd? Jo, det er her det blir komplisert.

Alle kjenner Pavlovs hunder – når de tilstrekkelig mange ganger fikk se mat samtidig som de hørte ei klokke slå, begynte de å sikle når de hørte klokka. Pavlov skrev at hundene hadde assosiert synet av mat (som fremkalte sikling pga. fylogenetisk arv) med lyden av klokka. Skinner mente dette var tvilsom språkbruk – det man kunne observere var at paringen hadde ført til en endring i organismen som gjorde at lyden av klokka førte til sikling, og lot det være med dét. Men, hevdet Skinner, stimulus-respons er ikke tilstrekkelig til å forklare en hel masse interessant atferd. I doktoroppgaven sin, som han senere publiserte under navnet The Behavior of Organisms (1938), innførte han begrepet operant betinging, som er en beskrivelse av en sett av mer avanserte betingingsprosedyrer. Disse prosedyrene blir alltid forklart feil i lærebøkene.

I lærebøkene blir de f.eks. alltid presentert som teorier. Dersom man belønner ei rotte for å trykke på en spak, vil den trykke på spaken oftere i framtida, sier teorien, men det stemmer jo ikke: det er veldig ofte vi belønner mennesker for å gjøre ting, bare for å oppleve at de lar være å gjøre det i framtida. Dette er vanlige, men feilaktige, argumenter mot Skinners resonnering.

Skinner introduserte operant betinging som måter å klassifisere det som skjer når organismer endres som konsekvens av manipulering av de umiddelbare omgivelsene. Utlagt:

Én form for endring i atferd er den som finner sted når en stimulus som organismen forholder seg nøytral til (f.eks. lyden av ei klokke) pares med en stimulus som organismen ikke forholder seg nøytral til (f.eks. synet av mat). Organismen blir endret av prosedyren. Folkelig kan vi si at hunden har lært at når den hører ei klokke ringe, så kommer det mat. Vitenskapelig kan vi si at vi observerer at hunden har begynt å sikle når den hører lyden av ei klokke, noe den ikke gjorde før. Denne prosedyren kalles klassisk eller instrumentell eller pavlovsk betinging.

Den kalles instrumentell fordi den utløser atferd – man presenterer en stimulus, og organismen reagerer. Man gjør noe med sannsynligheten for en bestemt reaksjon når en stimulus blir presentert.

En annen form for endring i atferd er den som finner sted når man endrer sannsynlighet for at organismen vil gi fra seg en atferd i en gitt situasjon. I denne formen tar man utgangspunkt i at atferd har en viss sannsynlighet for å opptre i en gitt situasjon, denne sannsynligheten er bestemt av individets læringshistorie og genetiske arv, og læring innebærer å endre sannsynligheten for at denne atferden vil opptre. Skinner foreslo at når atferd endres, er det én av fire ting som har skjedd:

Det er mye som er forvirrende her. Det er ikke organismer som belønnes eller straffes, det er atferd. Det er ikke intensjonen som gjør at noe er belønning eller straff, det er konsekvensen. Dette er ikke teorier, det er prosedyrer. Positiv og negativ referer ikke til ønsket eller uønsket, men til tilstedevær og fravær. Her er to eksempler.

Positiv straff

Et spebarn skriker. Faren gir barnet sukkertøy for at det skal ti stille. Barnet feier vekk sukkertøyet med armene og fortsetter å skrike. Dersom dette fører til redusert sannsynlighet for at pappa vil prøve med sukkertøy ved seinere tilsvarende høve, så har barnet straffet farens «gi sukkertøy ved skriking-atferd.» Prosedyren kalles positiv straff.

Negativ forsterkning

Hvis du lar være å jobbe, får du ikke betalt. Betaling er en negativ forsterker for det å jobbe. Hvis du lar være å studere, får du dårlige karakterer. Lønn kan være en negativ forsterker for å jobbe. Karakterer kan være en negativ forsterker for å studere. Når mennesker gjør ting, er det alltid mange forsterkere i aktivitet, men hvis den viktigste forsterkeren er negativ, da kaller vi forsterkeren for tvang, og atferden for flukt.

Et spørsmål om konsekvenser

Lærebokbeskrivelser av atferdsanalysen stopper gjerne her, slik at leseren blir sittende igjen med en følelse av at dette er hele greia: atferdsanalyse handler om presentering og fjerning av stimuli. Alle skjønner at man kommer ikke langt med dét, men få får med seg at atferdanalysen ikke stopper der, og lærebøkene hjelper ikke til i så henseende. Det som kommer etter dette, er et utall empiriske studier som viser hva som skjer når omgivelsene endrer seg. Det viktigste funnet er likevel at opprettholdelse av (operant) atferd skjer ved manipulering av konsekvensene av atferd – ikke ved manipulering av det som skjer forut for atferden.

Blant annet er det et implisitt argument i mange lærebøker at Skinner hevder at forsterkere og straffere må presenteres uavhengig av atferden – at forsterkere er stimuli utenfor organismen. Dette er også feil. Hensikten med utdannelse, f.eks., er at elevens atferd skal endres fra å være kontrollert av eksterne stimuli (ros fra læreren, stjerner i boka, etc.) til at atferden blir sin egen belønning. Hver gang vi gjør noe fordi det er gøy, så er atferden en forsterker. Mennesker er ikke tabula rasa – med en gang vi smetter ut av våre mødre, er vi aktive agenter som påvirker omgivelsene, og omgivelsene påvirker oss tilbake igjen. Skinner representerer ikke noe unntak fra denne allment aksepterte framstillinga av hvordan organismer opptrer. Det som endrer styrken eller frekvensen av atferd, er konsekvensen av atferden. Om konsekvensen er generert av atferden direkte, eller presentert av en pedagog, spiller praktisk men ikke teoretisk rolle.

Innenfor bedriftsrådgivning er det f.eks. for tida veldig populært å skape begeistring. Begeistring skal bl.a. føre til økt kreativitet. Men alle metodene som presenteres, handler om kortvarige intervensjoner som gjør noe med utgangspunktet for atferd i den korte perioden intervensjonen varer. Man gjør ikke gjennomgripende endringer i organisasjonen, så konsekvensene av atferd blir de samme som de hele tida har vært. Disse intervensjonene som bedriftsrådgiverne snakker om har altså bare effekt på kort sikt, typisk så lenge begeistringa varer.

Kontroll

Skinners bruk av ordet vakte mange negative reaksjoner. For Skinner var imidlertid et faguttrykk – operant atferd er under kontroll av omgivelsene, i den forstand at dersom man endrer (relevante) faktorer i omgivelsene, så vil atferden også endres. I den grad psykologi handler om endring av atferd, så handler psykologi – og selvkontroll – om å kartlegge og om nødvendig endre de faktorene i omgivelsene som den atferden man ønsker å endre, er en funksjon av. Når du leser dette, er din lese-atferd under kontroll av det jeg har skrevet, og jeg håper naturligvis å forsterke deler av atferdsreportoaret ditt som en konsekvens av denne lesinga.

All atferd er lært

Skinner hevder altså at all operant atferd er under kontroll av omgivelsene. Det finnes atferd som verken er instrumentell eller operant, den er ikke så interessant for den må man ta for gitt – den kan ikke endres. Skinner hevdet altså aldri, til tross for hva som står i lærebøkene, at all atferd er lært – men instrumentell og operant atferd kan endres.

Skinner vs. Chomsky

Det muligens mest interessante eksempelet på mytedannelse innen atferdsanalysen er Chomskys påståtte seier over Skinner i 1959. I 1957 publiserte Skinner boka Verbal Behavior, hvor Skinner redegjør for hvordan språk kan betraktes fra et atferdsanalytisk perspektiv. I 1959 publiserte Noam Chomsky en sviende kritikk av boka i tidsskrifte Language. Hva hovedargumentet til Chomsky er, later det ikke til å være full enighet om, men de fleste ser ut til å hevde at Chomsky viste at instrumentell betinging er utilstrekkelig til å forklare språk bl.a. fordi modellen er for enkel. Den kan bl.a. ikke forklare hvordan man kan snakke om ting man ikke har sett, eller si setninger man ikke har hørt før. Myten om Chomskys seier over Skinner nevnes uten forbehold i en rekke lærebøker.

Hvordan kan jeg påstå at det er en myte? Det sant at atferdsanalysen i stor grad forsvant fra offentligheten på 70-tallet, og det er sant at Chomskys kritikk av Skinner hadde noe med det å gjøre. Men sammenhengen er ikke så klar som man skulle tro.

I 1970 publiserte Kenneth MacCorquodale en knusende kritikk av Chomskys kritikk av Verbal Behavior. American Psychological Societys president skrev i en artikkel i 2004 at MacCorquodales tilsvar tilbakeviste Chomskys kritikk nokså grundig. MacCorquodale viste bl.a. at Chomsky baserte sin kritikk på en grunnleggende misforståelse av Skinners teoretiske utgangspunkt, og han viste at Skinner faktisk behandler problemer som Chomsky beskylder ham for å ignorere. Det er altså all grunn til å hevde at Chomsky ikke hadde lest Skinners bok. Hvis dette er tilfelle, hvorfor ble han ikke avslørt?

• Skinners egen forklaring er at det krever så mye innsats å lese – og også mye innsats å sette seg inn i de teoriene som ligger forut for boka og som man kan finne i Skinners, og andres, publikasjoner – at folk heller leste Chomskys kritikk enn Skinners bok.
• T.V. Joe Layng predikerte atferdsanalysens fall i en presentasjon på en konferanse for atferdanalytikere i 1978. Der hevdet han at atferdsanalysen kom til å tape mot alternative retninger, og da særlig kognitiv psykologi, pga. publikasjonspresset. Man får rett og slett publisert flere artikler i året dersom man har en kognitiv orientering fordi atferdsanalytiske eksperimenter tar lenger tid.
• Skinner hinter til en tredje forklaring i Cognitive Science and Behaviorism (Fra Upon Further Reflection, 1987): . Psykologer var lei av de restriksjonene som atferdsanalysen satte på psykologisk forskning – både de reelle (f.eks. at psykologer skal holde seg til et stringent vitenskapelig språk og ikke bruke tanker og følelser som forklaringer på atferd) og de innbilte (f.eks. at man ikke skulle studere tanker, følelser og språk).

Hvorfor svarer ikke Skinner på kritikken, da? Vel, han kommenterer i On Having a Poem (bl.a. publisert i Cumulative Record (1972/1999), og også tilgjengelig på web som lydfil) at han selv ikke svarte på kritikken

• Dels fordi han ikke orket å lese den (han leste de første par sidene, kom fram til at Chomsky ikke hadde tatt poenget, og leste ikke mer).
• Dels fordi han ikke orket å sette seg grundig nok inn i Chomskys fagfelt til å ta debatten.
• Dels fordi han tok seg nær av den aggressive tonen i Chomskys kritikk. Han ble rett og slett lei seg.
• Og etterhvert også fordi Kenneth MacCorquodale svarte Chomsky. Dette tilsvaret forble dessverre stort sett ukjent fordi det ble publisert i Journal of the Experimental Analysis of Behavior som bare atferdsanalytikere leser – etter å ha blitt refusert av Language hvor Chomsky hadde publisert sin kritikk.

Det vil være feil å påstå at det Chomsky gjorde var uredelig. Han publiserte artikkelen sin i et velrenommert tidsskrift slik forskere skal gjøre. Han kan ikke klandres for at alle tok kritikken hans for god fisk. Jeg selv trodde på disse mytene helt til jeg ved en tilfeldighet som ferdig utdannet psykolog kom til å lese en original artikkel av Skinner.

Men dette får en til å tenke. Det er all grunn til å tro at vi går glipp av viktige bidrag til bl.a. pedagogikk, sikkerhet og kulturforståelse pga. nedvurderinga av atferdsanalysen. I dag lider atferdanalysen først og fremst av mangel på nyrekruttering, noe som må skyldes at disse mytene får leve videre uimotsagt. Jeg vil påstå at mennesker dør unødvendig fordi sikkerhetstiltak designes av psykologer som kjenner til kognitiv psykologi men ikke til atferdsanalyse. Finnes det flere eksempler på teorier som blir nedvurdert fordi opposisjonen har bedre markedsføring, og hvor vitenskapens objektive søken etter sannhet spiller fallitt?

Litt videre lesning

Burgesss, Helene (1997)

Mythmaking: How introductory psychology texts present B.F. Skinner’s analysis of cognition Psychological Record 3(47)

Gaynor, Scott T. (2004)

Skepticism of caricatures: B.F. Skinner turns 100 Skeptical Inquirer 1(28)

Todd, James T. & Morris, Edward K. (1992)

American Psychologist 47() 1441-1453

Wyatt, Joseph W. (2001)

Some myths about behaviorism that are undone in B.F. Skinner’s “the design of cultures” Behavior and Social Issues 3(10)

More From roffe

• Om Anders Behring Breivik: Hva vil det si å være gal?
• PC i skolen: Mot
• Om Anders Behring Breivik: Fremskrittspartiet og grumset

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• Firemin  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts