Det er vel for seint å kaste seg ut i debatten om Steve Jobs nå. Men jeg prøver meg.

Hva Steve Jobs var, er ikke så lett å si. Ut fra boka vil jeg tro han (minst) led av borderline personlighetsforstyrrelse: Det vil føre for langt her å si hvorfor jeg mener det (utover at jeg ikke tror han var narcissist). Det som støtter hypotesen om borderline, er mangelen på identitet, behovet for selvbekreftelse (Han er ikke så opptatt av å være fantastisk (det er det narcissister som er) som opptatt av å være noen i det hele tatt (søken etter identitet)) og at han splitter: Alt (og alle!) er enten fantastisk eller forferdelig. Men det var ikke egentlig det jeg skulle snakke om.

Det var behovet hans for kvalitet og hva det gjorde med ham.

Betrakt følgende: Av og til finnes det bedre måter å gjøre ting på enn andre. Innen mange områder (ingeniørfag f.eks.) finnes det rimelig enighet om hva som er best. Og selv når det ikke er enighet, er det stort sett sånn at alternativene ikke er veldig forskjellige. Dersom én ingeniør mener at det bør brukes en type materiale i ei bru, og en annen ingeniør mener at det bør brukes en annen type materiale, så vil begge alternativene bli gode bruer.

Men det er ingeniørfag. Er det snakk om menneskefag, blir det raskt andre boller. Normalt er det slik at den klokeste gir seg, folk går med på kompromisser, og så blir alle glade. Folk som har høy EQ mener det er sånn det skal være.

Men tenk nå: Innenfor menneskfag, og det opplever jeg stadig vekk, finnes det masse faglighet folk ikke vet om. Folk er ikke klar over at ting kan bli mye lettere å bruke dersom man kjenner til hva vitenskapen har sagt om tingene. Så dersom noen som kan går på kompromisser for å få ting gjennom, vil hvert kompromiss normalt føre til at produktet blir dårligere. Det blir lettere å få aksept for produktet i bedriften som skal fremstille det – mens markedet vil foretrekke løsningen som er laget av noen som kan – hvis det finnes.

Så hva gjør man dersom man vil bli populær som leder? Man lar folk få si sitt og leverer noe alle har vært med på og som alle kan være stolte av.

Hva gjør man dersom man vil vinne i markedet?

Det er her det blir vanskelig. Det finnes en hel vitenskap rundt hvordan man designer ting slik at de er lette å bruke. Jobs kjente til denne. I boka blir det beskrevet som om han hadde teft, og det hadde han nok. Men han hadde noe mer. Han hadde kunnskap.

Forretningsideen i en gjennomsnittlig bedrift er å raske sammen noe dritt så billig som mulig og sende selgerne på kurs så de får solgt det. Jobs ville lage ting som solgte seg selv. iPod gjorde det, selv om folk ikke skjønte at det ville skje. Jobs hadde nok

fagkunnskap

til å vite at dette kom til å slå an. Det var ikke bare teft. Det var kunnskap.

Så hva var Jobs lederstil?

1. Ha veldig mye relevant kunnskap
2. Sørg for at de som er rundt deg også har veldig mye relevant kunnskap
3. Gjør hva som trengs for å sørge for at det 1 og 2 blir enige om faktisk er det som blir levert

Sony (Ericsson), Nokia, Samsung, LG (og NAV for den saks skyld) sliter med akkurat dette:

De har ingen ansatte som kan noe om mennesker. I hvert fall ingen som blir hørt på. Apple har folk som kan noe om mennesker, og de blir hørt på. Så enkelt er det.

Og det tragiske er at du faktisk må være så sneversynt, sta, og så villig til å bli upopulær som Steve Jobs var for at de som faktisk har greie på mennesker skal få gjennomslag for ideene sine.

More From roffe

• Hva med å kunne litt, Isaksen? Om belønning i skolen.
• Om Anders Behring Breivik (I): Hva vil det si å være gal?
• Om å lure personlighetstestene

roffe Recommends

• President Bill Clinton Unveils Green Jobs-Creation Blueprint  (U.S. Green Technology)
• Green Jobs Trend of the Week: Renewable Energy Jobs  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Jeg har tidligere sagt at jus er noe jeg ikke skjønner meg på. Jeg vil av og til gå så langt som til å hevde at jus er noe man ikke skal skjønne seg på. Men Breivik får nå glede av alle nordmenns rett til å forsvare handlingene sine, og folk undres.

Jeg undrer meg f.eks. over at det settes likhetstegn mellom psykotisk og straffefritak. Jeg lurer på hvor juristene har det fra at psykotiske aldri, noensinne, under noen omstendigheter, kan være ansvarlige for det de gjør. Klart de kan det. Noen ganger kan de det, noen ganger kan de ikke – og det gjelder de fleste andre også.

Nå som Breivik har fått ny sakkyndigvurdering som fritar ham for vurderingen han fikk fra to psykiatre som later til å ha drevet industriell masseproduksjon av schizofrenidiagnoser, er det muligens mer interessant å diskutere i hvor stor grad han skjønte hva han gjorde. For Breivik er ikke gal i juridisk forstand (og i jussen heter gal noe så fint som psykotisk. (Ordet psykotisk i jussen er såvidt jeg har forstått ikke det samme som ordet psykotisk i psykiatrien (Og i psykologien betyr det verken det samme som det betyr i jussen eller psykiatrien))).

I dagligtalen snakker vi om at folk er gale alt fra når de tar en ekstra ferie som de ikke har råd til, til når de tar livet av folk uten noe forståelig motiv. I dagligtalen beundrer vi da også de som er gale på litt alternative og spennende og antiautoritære måter. I dagligtalen er gal ikke nødvendigvis et skjellsord. I psykologien stiller det seg annerledes.

Når nazistene drev industriell utryddelse av folkeslag, og dette med Statens samtykke og med befolkningens stilltiende aksept, snakker vi om massepsykose, og at de som sto bak må ha vært gale. Spør man en fagperson, litt avhengig av hvilken, får vi høre at de var ikke gale, fordi de verken så eller hørte syner. Dette var rasjonelle mennesker som på en eller annen måte hadde stilt seg på sida av virkeligheten.

Mennesker har litt iboende egenskaper her. Vil du virkelig sette deg inn i hvordan Brevik tenkte, så finnes det ei bok som går ganske grundig gjennom hvordan mennesker danner inn- og utgrupper. Veldig enkelt er det sånn at i alle sammenhenger hvor det er mulig å sette seg sjøl i sammenheng med noen, så kan man sette noen i sammenheng med andre.

• Rosenborg-supportere vs Brann-supportere
• Mac-brukere vs. Windows-brukere
• Sykliser vs. bilister
• Frekventiser vs. Bayesianere (OK, den er kanskje vel internt)
• Og selvsagt: Psykologer vs. psykiatre

Det som er litt interessant, er at denne formen for kategorisering er ubevisst og mange er ikke klar over den. Vi vet i vårt indre at Brann-supporere ikke er en egen og lavere rase, men vi fleiper med det, og noen tar det litt for alvorlig og havner i fyllearresten når Brann og Roseborg møtes på Ullevål. Det kjipe er at det skjer ubevisst også. Da er vi ikke klar over det, vi mangler normale mekanismer for å reflektere rundt det, og vi behandler medlemmene av den gruppa vi ikke sjøl tilhører som noe litt mindre enn mennesker.

Ikke med vilje. Vi ser det (motvillig) når vi tenker over det.

I Rupert Browns bok beskrives det hvordan forskere deler mennesker i grupper, og så ber dem komme med beskrivelser av medlemmene av sin egen gruppe, og den gruppa de andre havnet i. Det vil føre for langt (og jeg husker ikke så detaljert) å beskrive nøyaktig hva de gjorde. Men essensen er denne:

De delte folk inn i grupper, og ba dem beskrive, etter ei tid og etter at gruppene hadde samarbeidet litt, ba de medlemmer av gruppene å beskrive medlemmene av sin egen gruppe, og medlemmene av de andre gruppene. Medlemmene av egen gruppe ble alltid beskrevet mer fordelaktig. Genistreken var da de klarte å skape grupper hvor reglene for hvilken gruppe man tilhørte var så vage at det ikke var mulig å vite hvilken gruppe man selv tilihørte. Likevel mente deltakerne at medlemmene av deres egen gruppe var kjekkere, kvikkere, snillere og flinkere enn medlemmene av de andre gruppene. Ja, jeg stusset over hvorvidt det ikke var vanlige overdrivelser det var snakk om, men de hadde kontrollert for dette på ymse subtile måter.

Vi har mekanismer i oss for å se ned på folk som ikke er som oss på måter som gjør at vi sperrer for rimelige vurderinger av dem. Vi er i stand til å betrakte de som ikke er som oss som noe mindre enn mennesker. Når vi gjør det, verken hallusinerer vi eller hører syner, så psyskiatrene vil ikke gå med på at vi er gale, men vi kan være ganske grusomme. Alle som har vært mobbet (Og da snakker jeg ikke om ertet, da snakker jeg om mobbing i betydningen utsatt for regelmessig trakassering av ei hel gruppe mennesker over lengre tid) vet dét.

Enkelte personlighetsfostyrrelser medfører større grad av gruppetenkning enn andre. Borderline troner vel på toppen, vil jeg tro: Schizotype og narcissister er mer en selv mot andre, men borderlinere bygger allianser. Riktignok ofte uten helt å få det til.

Om du ikke har fått svar på noe nå, håper jeg i det minste du er forvirret på høyere nivå. Men les boka til Rupert Brown, eller bedre: Les artiklene han viser til!

More From roffe

• Hva med å kunne litt, Isaksen? Om belønning i skolen.
• Om Anders Behring Breivik: Fremskrittspartiet og grumset
• Om Anders Behring Breivik: Hva vil det si å være gal? | Rants from Rolf Marvin Bøe Lindgren

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• Firemin  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

I det følgende vil jeg spekulere litt, og har også ambisjoner om å oppklare litt, rundt hvorvidt en mann som har brukt seks år på å planlegge et relativt suksessfult terrorangrep likevel kan regnes som utilregnelig.

Opprinnelig spekulerte jeg i om Brevik ville komme ut med en diagnose som psykotisk. Jeg fikk relativt umiddelbart på pukkelen fra psykologer som jobber for Norsk Psykologforening, med beskjed om at slik spekulering er i strid med helsepersonelloven og bare skal gjøres av folk som ikke har greie på det. Helsepsersonelloven er her, jeg vil gjerne ha paragraf og avsnitt. Jeg er også spent på hva psykologforeningen sier om de mange brudd på taushetsplikt som har forekommet (behandlere som har uttalt seg til pressen) og alle andre fagfolk som har uttalt seg. For ikke å snakke om at omtrent alle jeg kjenner har lest den usensurerte utgaven av den rettssakkyndige rapporten.

Og noen av dem har fortalt meg på Facebook at selv den usensurerte utgaven ikke viser tegn på sinnssykdom (altså psykose). Til hvilket er å si, og jeg har bare lest det jeg har lov til å lese, at det kommer an på om du vet hva du skal se etter eller ikke. Jeg ser helt klart at det er grunnlag for psykose i det som er tilgjengelig. Spørsmålet er hva slags.

DSM-IV heter ei bok. Den er et digert oppslagsverk om mentale lidelser, og skal i prinsippet oppsummere alle sammen. I Norge bruker vi den mindre omfattende ICD-10 til å stille diagnoser, men vi bruker gjerne begge, fordi DSM-IV er mer utfyllende og forklarende. ICD og DSM låner mye av hverandre, men det går mest fra DSM til ICD. Om psykoser står det fra side 297 til side 344 i mitt esemplar, og det er ganske mye. Men hva står det om paranoid schizofreni, som er det Breivik (muligens tentativt) er diagnostisert med?

Det er grenser for hvor mye det er lov å sitere av boka (du kan prøve å google den, men det er gjort ganske samvittighetsfullt arbeid for å fjerne den fra nettet, forlaget tjener ganske bra på den), men for å få diagnosen paranoid schizofren må man tilfredsstille seks grupper av kriterier – merket fra A til F. A er de karakteristiske symptomene, og de er

Characteristic symptoms: Two (or more) of the following, each present for a significant portion of time during a 1-month period (or less if successfully treated):

(1) delusions
(2) hallucinations
(3) disorganized speech (e.g. frequent derailment or incoherence)
(4) grossly disorganized or catatonic behavior
(5) negative symptoms, i.e., affective flattening, alogia, or avolition

Må ha vart i minst en måned i strekk. (Og det utdypes lenger ned at dette må ha gått fram og tilbake i minst et halvt år) Vi kan alle vise symptomer på schizofreni en gang i blant, men diagnosen krever at det går over svært lang tid. Selv om diagnosekriteriene ikke krever tilstedeværelse av hallusinasjoner, er det likevel mange som krever at dette er kardinalsymptomer. Men se på (1). Man må vite en god del for å forstå hva det betyr. Det er ikke nok at pasienten har pussige politiske oppfatninger. Jeg noterer meg derfor med glede at Anders Giæver i VG i dag (på papir) ser ut til å ha forstått at diagnosen ikke har å gjøre med hva slags poltitiske oppfatninger Breivik har, men hvordan han stiller seg i forhold til dem.

Hvis han er paranoid schizofren, og utilregnelig, hvordan kan han da ha planlagt angrepet over så mange år? Jo, det kan forklares. Betrakt følgende, stadig fra DSM-IV, subkategoriene for psykose:

Paranoid Type (see p. 313)
Disorganized Type (see p. 314)
Catatonic Type (see p. 315)
Undifferentiated Type (see p. 316)
Residual Type (see p. 316)

Psykotikere glir gjerne inn og ut av tilstanden, og særlig mellom residual (mellomfase, symptomfri) og psykotisk. Schizofrene er ikke psykotiske hele tida. De glir inn og ut. Og de viser ikke symptomer hele tida. Ikke bare det, men de kan vise selvinnsikt, refleksjon og selvironi når de er i overgangsfasen.

Selv holdt jeg, før diagnosen kom, en knapp på Delusional Disorder, Grandiose Type («vrangofrestillingslidelser»), fordi den deler mange av likhetstrekkene med paranoid schizofreni, men uten hallusinasjonene. Men her er det psykiatri kommer inn.

Når man får en somatisk diagnose (lungebetennelse), så omfatter diagnosen både etiologi (hva sykdommen skyldes) behandling, og prognose (hvordan man kommer ut av den). Ikke så med psykiatriske diagnoser, og derfor gir jeg aldri pasientene mine diagnoser. Hvis de trenger en for å få trygderettigheter tar jeg opp det med legen deres. DSM er full av «denne diagnosen, dersom ikke dette, for å si fall ikke, eller noe annet». Når det f.eks. foreslås at Breivik skulle ha Asperger, så er dette konsistent med atferden hans. Men Asperger skal ikke gis hvis pasienten viser symptomer på schizofreni, for da er det ikke Asperger, og tilsvarende med vrangforestillingsidelse. Det er ikke det, dersom pasienten også viser symptomer som er forenlige med schizofreni.

DSM er på 943 sider. Det kommer litt av at den omfatter veldig mange diagnoser, men noen av diagnosene står det veldig mye om. Dette er ikke lett. Mentale lidelser skiller seg sterkt fra hvordan de blir oppfattet av folk flest. Schizofrene er ikke ravende gale, uforståelige, messianske – ikke engang når de er psykotiske, selv om de kan være det.

Mest sannsynlig, hvis schizofreni-diagnosen er korrekt, så har Breivik driftet inn og ut, mens prosjektet hans er blitt holdt i gang av normal inertia: Man fullfører det man har begynt på, men man varier på hvor sterkt man til enhver tid tror på det. At Brevik viser selvironi og innrømmer at ordenen han har påstått å tilhøre er oppspinn, så er ikke dette uforenelig med schizofreni. Han kan mene det delvis, eller han kan mene det helt når han er i en mellomfase men tro på det når han er i en episode. Sånt er ikke uvanlig. Steve de Shazer har skrevet en god del om dette.

Det som er uvanlig, er at han er paranoid schizofren og farlig. De fleste paranoid schizofrene er ikke farlige (og noen få av dem er veldig farlige).

Jeg venter nå fortsatt spent på vurderinga fra de nye sakkyndige. Holder de på den opprinnelige diagnosen, er dette interessant – men da ønsker jeg å se refleksjoner rundt de innvendingene som er kommet fra fagfolkene. Kommer de med noe annet, er det også interessant. Jeg holder en knapp på det jeg opprinnelig antok. Men som jeg tidvis blir påminnet om via Facebook: Det er de som tror at psykologi bare er systematisert sunn fornuft, og at psykologene gjør seg selv en bjørnetjeneste når de insisterer på at psykologi er en fag og at det er noe det faktisk krever ganske mye innsats å sette seg inn i. Vi kunne sikkert vært flinkere til å vise enighet og koordinering utad. Men folk vil nå gjerne at de skal ha noe å si når det gjelder ting som har med mennesker å gjøre. Jeg ser ikke helt hva vi kan gjøre med dét.

More From roffe

• Om Anders Behring Breivik (I): Hva vil det si å være gal?
• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?
• Jeg sprøytvarsler meg selv: Om det å kunne tenke abstrakt

roffe Recommends

• GE Appliances 50 Gal. Heat Pump Electric Hot Water Heater  (U.S. Green Technology)
• Green Jobs To Be Created from Etrion’s Agreement with Yingli  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Det som kjennetegner mennesker med diagnosen er typisk sosial klønethet, vanskeligheter med å leve etter skrevne og uskrevne regler for sosial samhandling, at interesser gjerne er tekniske og å bli svært oppslukt av dem. 

Det har vært en god del kontroverser rundt diagnosen i det siste. Det er foreslått å fjerne den fra neste utgave av diagnosemanualen, og heller innlemme den under autismespekteret. Også diagnosen autisme har det vært kontroverser rundt. Det sies å ha vært en ekplosjonsartet utvikling av autisme i det siste. Det stemmer ikke – diagnostisering av autisme har gått opp, mens diagnostisering av andre læringsforstyrrelser har gått tilsvarende ned.

Det er godt mulig Breivik passer til diagnosen, men

• Autisme er også et vanlig trekk hos schizofrene. Dersom Breivik er schizofren, er det ikke rart om han har autistiske trekk.
• Om han får diagnosen, vil ikke det forklare mye. Aspergere er normalt ikke voldelige.

More From roffe

• Om Anders Behring Breivik: Fremskrittspartiet og grumset
• Når lønner det seg å bruke personlighetstesting? Regn det ut! Widget og web-basert kalkulator.
• IQ-testing med omsorg og varme

roffe Recommends

• Future iPhone May Be Made Out of Glass: via Mashable  (U.S. Green Technology)
• Eco-Lifestyle Pick of the Week: No More Bottled Water  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

For sånn lenge siden, mens jeg tok psykologi grunnfag leste jeg en artikkel av Nils Christie hvor han advarte mot psykiatriske diagnoser og den klebeeffekten de har. Altså at diagnosen blir hengende ved pasienten, og den kan gi pasienten problemer utover det å ha det vondt. Bare det å ha en merkelapp er ille i seg selv.

Jeg er temmelig involvert etterhvert i Lykkelige Barn, som er ei forening hovedsakelig for begavede barn som har spesielle utfordringer i skolen. I forbindelse med det engasjementet er jeg kommet borti en god del historier fra foreldre med barn som ønsker henvining til PPT, både i barnehage og i skole. Det som henger igjen er dette:

Vi vil ikke at ungen skal ha en diagnose, derfor utsetter vi henvisning og håper det går over.

Derfor blir ungene henvist for seint til at problemet kan gjøres noe med raskt.

Folk har noen helt fantastiske ideer om hvor farlig det er å få en merkelapp. Det er verre å få diagnosen autist enn å være autist. Det er verre å ha diagnosen ADHD enn å ha ADHD.

Og hva hjelper det å unngå å stigmatisere?

Før het det ånddssvak, til det ble et skjellsord. Så het det mentalt tilbakestående, til det ble et skjellsord. Så het det psykisk utviklingshemmet, til det ble et skjellsord. Nå heter det ressursbarn, til det blir et skjellsord.

Fear of a name only increases fear of the ting itself. – J.K. Rowling.

What’s in a name? A rose, by any other name, would smell as sweet. – Shakespeare.

Wovon man nicht sprechen kann, darüber muss man schweigen. – Wittgeinstein

Det er konsekvensene en diagnose har som må formidles, og misforståelser rundt dette som må oppklares. Å jobbe for at bestemte ord blir brukt gir inntrykk av at man gjør noe samtidig som absolutt ingenting skjer.

More From roffe

• Om Anders Behring Breivik (I): Hva vil det si å være gal?
• Om å lure personlighetstestene
• Feil på feil på feil om personlighetstesting

roffe Recommends

• Eco-Lifestyle Pick of the Week: No More Bottled Water  (U.S. Green Technology)
• Eco-Fashion Trend of the Week: Milk Material  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Norsk Psykologforenings president Tor Levin Hofgaard insisterer på at psykotisk ikke er det samme som gal. Dette er hans ståsted, og han begrunner det med at

• Det finnes mange psykotiske som ikke kan betegnes som gale.
• Ordet gal er stigmatiserende på denne gruppa.

Dersom man har det slik at man tilfredsstiller kravene til diagnosen psykotisk, har man det rimeligvis ikke lett. Verden er et skummelt og uforutsigbart sted, man må leve med andre menneskers angst og usikkerhet nettopp på grunn av diagnosen, og man må slåss mot NAV. I tillegg risikerer man å bli kalt gal. Og når jeg sier psykotiker, så mener jeg person med diagnosen psykotisk. Folk har ikke en psykose inni seg som gjør dem psykotiske.

Men folk har blitt kalt gale i hundretusenvis av år. Ordet gal slenger man fra seg i veldig mange sammenhger. Hitler var gal. Stalin var gal. George W. Bush er gal. Naboen, han er gæern, han. Det er en rekke politikere også. Jeg sjøl av og til, også. Vill og gal. Psykotisk, derimot. Der har du et ord.

Ordet er funnet på av eksperter. Det er ikke brukt i dagligtalen. Vel er naboen gal, men psykotisk? Bruker man ordet psykotisk, da mener man noe med det. Da kødder man ikke.

Pykologer ønsker å skille mellom gal og psykotisk fordi gale mennesker generelt anses som farlige (Bush? Naboen? En sjøl? Gjerne karakterisert som gale, i passende sammenhenger. Men farlige?)

Spør du en psykolog om Hitler, Stalin eller Bush er gale, vil psykologen sannsynligvis svare at nei, det var de ikke, fordi de var ikke psykotiske, og dermed rasjonelle. Folk reagerer så ymse på svaret, men å riste på hodet over virkelighetsfjerne psykologer er ikke uvanlig i sånne sammenhenger. Men psykologer er ikke enige med seg selv om psykotisk er det samme som gal. Og uansett vil de holde seg unna betegnelsen gal fordi den er veldig følelsesladd. Vi kaller folk gale når de gjør rare og uforståelige ting, og helst hvis de rare og uforståelige tingene også er farlige. Men slett ikke alltid.

Psykotisk er så mangt. Noen få psykotiske er livsfarlige. De aller fleste er ikke farligere enn det som er normalt, og det er slett ikke mye. De kan være slitsomme, men de er ikke alene om dét.

Om Anders Behring Breivik er psykotisk er vanskelig å si. Han har fått en diagnose som tydeliggjør at to veldig flinke psykiatre mener at han er psykotisk. At han også er farlig har ikke bare med psykose å gjøre.

Betyr det at hans politiske meninger også er gale? Nei, ikke nødvendigvis. Psykotikere har gjerne meninger som er på viddende, men de kan ha fornuftige, rasjonelle meninger også. Så når Anders Giæver hevder at Anders Behring Breivik ikke nødvendigvis er psykotisk fordi meningene hans deles av mange mennesker som ikke kan regnes som psykotiske, så gjør han en mengde tabber på en gang.

• Han argumenterer for at psykotiske ikke kan ha rasjonelle meninger.
• Han argumenterer for at diagnosen settes på bakgrunn av hva psykotikeren mener – men det som gjør diagnosen, er hvordan psykotikeren mener det. Hvordan psykotikeren ser seg selv i forhold til meningene sine. Hvor mye energi psykotikeren legger i å forsvare meningene sine.
• Han gjør diagnoseringen til et politisk spørsmål.
• Han stiller det svært lite kloke spørsmålet: Kan vi leve med dette? Det kloke spørsmålet er: Hvordan skal vi leve med dette?

Jeg tror selv en masse ting som må være feil. Flesteparten av dem er jeg villig til å skifte mening om på flekken dersom jeg får gode argumenter. Psykotikere derimot, de gir seg ikke så lett – og det holder ikke å bare være sta eller vrangvillig. I det hele tatt –

Politiske argumenter for at noen er det ene eller det andre er ikke gyldige. Mannen er det han er, uavhengig av hva ofrene fra Utøya eller politiske kommentatorer mener. Nå er det vår oppgave som psykologer å hjelpe ofrene å tilpasse seg denne virkeligheten også.

More From roffe

• Hva med å kunne litt, Isaksen? Om belønning i skolen.
• Om Anders Behring Breivik: Fremskrittspartiet og grumset
• Om Anders Behring Breivik: Hva vil det si å være gal? | Rants from Rolf Marvin Bøe Lindgren

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• Firemin  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Det er en del ting jeg lurer på i denne saken.

Såvidt jeg forstår juristene, er man ikke strafferettslig tilregnelig dersom man er sinnssyk (På fagpsråket heter det psykotisk. Det er omtrent det samme).

Til å begynne med var det en del skriverier om hva han feilte, og det ble forerslått narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Noe jeg synes høres veldig rart ut, av mange grunner. Narcissister er veldig glade i seg selv, men det er sjelden de tar livet av folk .På den annen side er det rent generelt sjelden at noen tar livet av folk.

Men folk snakker om det de har hørt om, og folk har har hørt om narcissister og psykopater. Det er godt at folk etterhvert har fått høre om flere diagnoser enn dét. Det var litt det som var poenget med forrige blogginnlegg i denne serien – å gjøre folk oppmerksom på at det finnes mange diagnoser. Mange måter å være utenfor på. Mange av dem er dårlig forstått.

Den biten jeg ikke skjønner, er dette:

Psykotiske har en sterkt forvrengt virkelighetsoppfatning. De ser syner, de hører stemmer. De kan ikke straffes.

Hvorfor ikke? De kan lære. I fengselet skal forbryteren lære seg å bli et bedre menneske. Det er ikke noe problem å designe fengsler hvor psykotikere lærer. Det finnes alvorlige personlighetsforstyrrelser hvor folk ikke lærer, men det fritar ikke for straff.

Noe er pussig.

More From roffe

• Hva med å kunne litt, Isaksen? Om belønning i skolen.
• Om Anders Behring Breivik: Fremskrittspartiet og grumset
• Om Anders Behring Breivik: Hva vil det si å være gal? | Rants from Rolf Marvin Bøe Lindgren

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• Firemin  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Ja, men intelligens er ikke det eneste man skal teste for. Det er en lang historie bak dette.

I 1986 viste to amerikanske forskere (Hunter & Schmidt) at dersom man bruker intelligenstesting – og bare det – som kriterium ved ansettelse av offentlige tjenestemenn i USA, vil man spare 500 millioner 2010-dollar for hvert år disse menneskene var i arbeid. Dersom de da hadde sine stillinger i syv år, som er gjennomsnittlig lengde folk var i samme jobb dengang, ville staten spare 3 500 millioner dollar på de menneskene som ble ansatt det året. Du kan si hva du vil om at intelligenstesting har en tragisk historie. Men det er mye som har en tragisk historie. Og du kan bygge veldig mye veier, skoler og sykehus for 3500 millioner dollar.

Videre er det en hel masse forskning på hvordan man finner ut hvilke egenskaper som trengs for å klare seg i en stilling. Intelligens er stort sett viktigst. I praksis enda viktigere: De smarteste menneskene er jevnt over de som best forstår om de kan klare en stilling. Ikke alle, naturligvis, svært intelligente mennesker med feil selvbilde kan være ei ekstra stor utfordring – men alt i alt er det slik at de fleste som er smarte, faktisk er smarte.

Det er også slik at stillinger krever forskjellig grad av intelligens. Forskerne er ikke helt enige her, men stort sett er det slik at blir du ansatt i ei stilling som du ikke er smart nok for, så går det galt. Stresset du vil oppleve på jobb vil gå ut over deg og familien, og du vil antagelig miste jobben etterhvert. Har du ei stilling som du er for smart for, så kjeder du deg – i teorien. I praksis er det gjerne slik at er du for smart for ei stilling, så gjør du stillinga smart nok for deg. Det er noen unntak: Selgere bør ikke alltid være for intelligente. Ledere bør ikke være mye smartere enn dem som de skal lede. I det hele tatt er det masse kunnskap som kan komme til andvendelse.

Det er altså ikke slik at noen mener at det skal være minstekrav for intelligens i en jobb. Men det er alltid slik at av de søkerne som kvalifiserer til ei stilling, så vil den som skårer høyest på IQ være den best egnede. Hvordan vet man hvordan de ellers er egnet? Jo, men sjekker CV, man sjekker referanser, man intervjuer dem om ting som tester ikke kan svare bedre på.

Det virker som om enkelte tror at det jeg har tenkt å gjøre, er

1. Teste intelligensen til alle i Norge og legge dem på ei fjøl etter hvem som er smartest, nest smartest, tredje smartest, etc
2. Rangere alle jobbene i Norge etter hvilken som er best, nest best, tredje best, etc
3. Gi den beste jobben til den som skårer høyest, den nest beste jobben til den som skårer nest høyest, etc

Det villle jo ikke vært så smart. Særlig siden det nødvendigvis er svært individuelt hva som er den beste jobben i Norge. Men det ville vært smart, i enhver jobbsøkersituasjon, å vite hvem som er smartest av de som ellers er egnet til stillingen.

Folk skal ikke ha jobber de mistrives i, som er for vanskelige for dem, eller for lette for dem.

Men hva gjør man da med de som skårer så lavt at de kanskje ikke passer til noen jobber?

Dem er det alt mange av. De jobbene som passer for ufaglærte er det stadig færre av. Intelligenstest eller ei, er du ikke smart nok for ei stilling så får du den ikke – eller, hvis du får den, så klarer du den ikke over tid. Så hva er løsninga?

Løsninga er naturlgivis å gå til ei samlet nasjonal strategi for å designe arbeid slik at man ikke trenger å være svært intelligent for å utføre dem. En god del stillinger er for eksempel for vanskelige for mange fordi de krever datakunnskaper. Men i mange sammenhenger kommer kravet til datakunnskaper av at softwaren er vanskeligere å bruke enn det som er nødvendig. Arbeidsgivere har ikke interesse i å redesigne software for at flere skal kunne bruke den, men det er i nasjonens interesse.

Man kan ikke stikke hodet under vingen som strutsen og late som at problemet ikke eksisterer. Heller innse at vi har en hel masse kunnskap som kunne skapt et mer humant arbeidsmarked, og så gjøre noe med det.

More From roffe

• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?
• Da kan vi intelligensteste barn i alderen 6-16
• Hvorfor det ikke er noen fordel med lærerutdannelse

roffe Recommends

• India Promises 10.5 Million Clean Energy Jobs by 2020  (U.S. Green Technology)
• Green Technology Company Creates New Route For Transportation  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Det er nesten å forvente, det som kommer fram i nyhetene nå, og som en enslig kommentar fra en lærer på denne bloggen:

Oppfølgina etter Utøya er ikke god nok.

Vi er et skippertaksfolk. Det var ikke noe problem å mobilisere 150 000 til å komme til Rådhusplassen og vise varme og solidaritet. Å holde hjulene i gang etterpå – vel – det var verre.

Det jeg tviler mer på, er at det finnes systemer og rutiner til å ta vare på overlevende og pårørende i etterkant. Så her er, som svar på en lærers spørsmål, litt om hva en kan gjøre.

For det første (og stikk i strid med råd som ble gitt på Dagsrevyen i går):

Ansvaret for at ungene får behandling er ikke hos ungene og skal ikke være hos ungene. Ungene må bli sett.

Med riktig behandling vil det ta mellom et og et og et halvt år før en kan regne med passe normal fungering. Det som skjer med et menneske som har vært gjennom en avlorlig krise, er gjerne dette:

Først, fornektelse: Dette kan ikke være sant.

Så, sinne: Dette er urettferdig, sånt skal ikke hende meg, etc.

Deretter, forhandling: Hva kan jeg gjøre for at dette ikke skal være sant?

Videre: Depresjon: Søvnforstyrrelser, vansker med å spise, dårlig hukommelse, vanskelig for å føle noe og føler gjerne bare triste ting, tankene spinner rundt triste ting, ser ingen løsning

Til slutt: TIlpasning til den nye situasjonen, godtar at livet ikke er som før.

Disse stadiene er ikke helt universelle, alle opplever dem på sin måte, noen hopper over noen av dem, og man kan gå litt fram og tilabke mellom dem: Men i grove trekk vil de fleste kjenne igjen dette. Hvordan kan så du som lærer dra nytte av denne kunnskapen?

Jo, du kan gi den som sørger et tidspespektiv og en følelse av kontroll: Dette er ikke nytt. Dette er ikke ukjent. Folk har opplevet dette før og det går over. Og du gir eleven inntrykk av at du har peiling, og det er viktig for å få fortrolighet.

Jeg regner med at lærere er smarte nok til å kunne være litt subtile når de snakker med eleven. Ikke dytt noenting på dem, men bare gå gjennom stadiene i et tempo som passer, og vis at du skjønner at ting tar tid.

Jo: Og lykke til. Du vil trenge det.

More From roffe

• Hva med å kunne litt, Isaksen? Om belønning i skolen.
• Det forundrer visst folk at de gjenværende etter Utøya ikke får tilstrekkelig oppfølging.
• Hvorfor skolen reproduserer sosial ulikhet og hva som kan gjøres med det.

roffe Recommends

• WinSock Repair  (Rizonesoft)
• Top 10 Green Tech Gadget Trends for 2012  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts