Det er lettere å forandre seg selv enn å forandre resten av verden. Man kunne ønske seg at vitenskapelige funn ble presentert for massene ved at intellektuelt nysgjerrige journalister gjorde sitt ytterste for å presentere funnene og konsekvensene av dem for et kunnskapshungrig publikum. Det skjer faktisk – i tidsskrifter som ingen leser. Skal man nå ut til folk, må man forholde seg til hvordan journalister faktisk jobber.

Journalister vet at den andelen av potensielle lesere som er interessert i innhold ikke er stor nok til at man kan skrive for dem – da forsvinner annonsørene. Journalistens viktigste jobb er å sørge for at innholdet i avisene genererer annonseinntekter. Når en journalist værer en god historie er det fordi den inneholder et poeng og en konflikt. Hva poenget er og hva konflikten består i må formidler ha full kontroll over.

Alle som jobber med kommunikasjon i media vet dette, og særlig alle som har brent seg i media.

Enkelte populærvitenskapelige formidlere blir det ved å jobbe samvittighetsfullt og systematisk med relativt publikumsvennlige ting – og kan antagelig mangle litt forståelse for at når det formidles så lite populærvitenskap generelt som det gjør, er det fordi det er nesten umulig å få formidlet noe på den måten. Noen ytterst, ytterst få har mer flaks enn det som er lov. Resten må være klar over at å nå fram i media vanligvis er forferdelig vanskelig.

Jeg vet ikke om Hurum har spekulert bevisst i dette – at det å presentere Darwinius som noe i nærheten av en missing link ville gi journalistene den konflikten de trengte. Journalistene visste det helt sikkert ikke. Det Hurum har gjort, er å rydde spalteplass til alle verdens paleontologer for å presisere at Ida ikke er The Missing Link og at The Missing Link er en myte, blant annet i Dagbladet, Bergens Tidende, og Aftenposten. PR-verdien må være uvurderlig. Det er bare så genialt. For denne vinklingen skader ikke Hurums anseelse. Det er det bare den promillen av befolkninga som synes fakta er viktig, som tror. Og dem kan man se bort fra i sammenhenger som dette.

Det betyr ikke at jeg som psykolog skal gå ut og si at psykoanalyse virker. Det fungerer ikke slik. Skal det bli medieoppstyr, må det være en passende konflikt inni der som jeg kan kontrollere. Og når jeg finner den, skal jeg bruke den for alt den er verdt!

Hvorfor påstår jeg det ovenstående? Først og fremst fordi jeg har snakket med mange medierådgivere. De har ikke akkurat lagt alen til min respekt for menneskeheten, for å si det sånn – og slett ikke til min respekt for journalister og journalistikk.

Jeg tror jeg skal begynne med å si at jeg skjønner Hurum, jeg ønsker ham alt godt, og jeg tror ikke det er noen særlig skade skjedd. Hovedproblemet er dette:

1. Det er bortimot umulig å få spalteplass til vitenskap i pressen dersom man ikke alt har et navn (se f.eks. Kan det være nødvendig å være så sint).
2. Det er helt umulig å få journalister til å videreformidle vitenskapelige nyheter så korrekt at det gir mening. Jeg kunne gitt eksempler, men journalistene ville ikke tatt poenget, så det ville vært litt meningsløst.

Så hva skal en vitenskapsmann med lyst til å formidle gjøre? Jo, omtrent som Hurum.

Hurun har sagt at dyret er en link. Journalistene har tilføyd «missing.» Hva kunne Hurum ha gjort for å hindre dette? Ingen verdens ting. Han kunne sagt noe for å få de som har peil til å skjønne at han vet det, men vi som har peil vet jo at han vet det.

Jørn Hurum er ikke direkte ukjent lenger, men han begynner å få seg et navn. I og med at det å få seg et navn innen vitenskap er så vanskelig som det er, synes jeg alle midler, innen rimelighetens grenser, må være tillatt, i og med at tilstandene er som de er, at grensene for rimelighet må være vide.

De to muligens mest kjente populærvitenskapelige formidlerne i Norge, Thomas Hylland Eriksen og Knut Jørgen Røed Ødegaard, får jevnlig pepper. Eriksen typisk fordi han svarer på alt enten han har greie på det eller ikke, og Røed Ødegaard fordi han tar luven fra forskere som har oppdaget et eller annet.

Det er klart at det er for lettvint å avvise kritikk mot populærvitenskapelige formidlere med misunnelse – alle gjør vi feil av og til. Men heller enn å samarbeide med de som får det til, og lære av dem, går andre forskere til angrep. Det er problematisk på mange måter: Leif Kennair har skrevet ganske utfyllende i Tidsskrift for Norsk Psykologforening om hvor ubehagelig det er å stå fram i media med ubehagelige fakta.

Hurum prøver seg. Han gjør tabber. Men det Michael D. Lemonick reflekterer rundt – at oppstusset vil redusere den vitenskapelige betydningen av funnet – tviler jeg på er særlig begrunnet. En av de virkelig fine egenskapene ved vitenskap er at betydningen av et funn er uavhengig av hvem som finner det, og at fakta taler for seg selv.

Skal man formidle vitenskap, gjør man tabber. Hurum har gjort noen tabber. Det verste som kan skje er at han ikke lærer av dem. Det burde han få til – han er neppe dum.