Nå vet jeg ikke om Eia er så veldig opptatt av å formidle hvordan ting faktisk henger sammen. Han presenterer funn fra utlandet, og konfronterer norske kjønnsforskere med dem – på en måte som får dem til å fremstå som relativt akterutseilte. Og det virker som om han er mer opptatt av å vise hvor akterutseilte norkse aktører er, enn å formidle vitenskapelig kunnskap. Og kanskje går det ikke an – evolusjonspsykologi er vanskelig. Det omfatter ikke bare matte, det omfatter sånne ting som sannsynlighetsregning, som er omtrent like vanskelig å forstå som kvantemekanikk.

Det er greit at Eia har en agenda og skal vise ei side som mer sympatisk enn den andre, men Jørgen Lorentzens «forskning» har jeg også sett, og jeg er helt enig i at Lorentzen ikke har noe med å kalle andres forskning for gammeldags. Han refererer jo ikke til forskning i rapportene sine – det han driver med er litteraturstudier, og slikt passerer åpenbart på UiO. Cathrine Egeland derimot kjenner jeg ikke, men å påstå at samfunnsfagenes rolle er å utfordre biologiske forklaringsmodeller når hun er totalt blank på hva de går ut på virker noe overambisiøst.

Jeg synes Eia lykkes overmåte i å presentere noen norske forskere som akterutseilte, og han lykkes i konfrontasjonsformen. Jeg er litt mer usikker på om han lykkes som formidler. Det vi får ut av fakta i programmet er vel ikke stort mer enn at det er feil at miljø forklarer all atferd, og likevel finnes det nordmenn med makt som tror dette.

Får vi frihet til å velge, så velger vi som vi vil, og da velger vi etter interesser, og de er ikke jevnt fordelt blant kjønnene. Det er helt latterlig å skylde på miljøet når kvinner har omsorg og menn skaffer pengene over hele verden. Noe skaper kulturen, og det er biologien (og kulturen, i sin tur, former biologien). Et av Eias poenger er dog litt sært: Når vi tror at alle ikke bare kan, men bør sosialiseres til alt, og det ikke stemmer, ender vi opp med å tvinge mennesker inn i roller de ikke vil ha. Men det har vi da gjort i årtusener. Gener spres seg etter sannsynlighetsmønstre: Det finnes menn som ønsker å ha omsorg, og det finnes kvinner som ønsker å ha økonomisk makt. De tradisjonelle kjønnsrollemønstrene nekter jo slike mennesker å leve ut sine interesser. Det er ikke bra det heller, vel – og vi må vel regne med at dette er mye vanligere? Likestilling er ikke så enkelt som et spørsmål om kjønn.

Eia lykkes i å presentere arv/miljøprobleamtiken som kompleks. Han lykkes i å presentere ei side (den han mener har definisjonsmakta) som ensidig og ei side (de som blir betraktet av journalister og ideologer som kontroversielle) som nyansert. Jeg anbefaler denne episoden fordi den tydelig viser noen av argumentene for at miljø ikke alene kan forklare kjønnsforskjeller, og jeg anbefaler den for de av oss som har kunnskap om sosiobiologi og evolusjonspsykologi fordi den sier noe om hvordan dette kan presenteres.

Men jeg er spent på fortsettelsen. Vil TV-serien fortsette å være mer fokusert på å avlsløre uvitenhet, eller vil den presentere flere og mer pedagogiske forklaringer på hvordan arv og miljø henger sammen? Jeg er spent.

Hva jeg tror er rota til det kontroversielle i «Hjernevask» har jeg diskutert her: →

More From roffe

• Om Anders Behring Breivik (I): Hva vil det si å være gal?
• PC i skolen betraktet som skadelig
• PC i skolen: Mot

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• Renewable Energy To Create More Than 1.1 Million Green Careers  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Det største problemet er rett og slett at folk tror at dersom et trekk (homoseksualitet, venstrehendthet, ryddighet) er arvbart (det heter ikke arvelig lenger), så er det vanskeligere å endre enn dersom det er tillært. Det er derfor mennesker er redde for biologi: Fordi biologiske forklaringsmodeller gjør at vi risikerer å bli fratatt ansvar, valg, verdighet, og så videre.

På skolen lærer vi f.eks. at øyenfarge er vanskelig å endre, og at øyenfarge er svært arvelig. Men øyenfarge er ikke vanskelig å endre fordi øyenfarge er arvbart. Kroppen vår er laget slik at mye av det som er arvbart, er vanskelig å endre: Men det er ikke arvbarheten, men andre ting, som bestemmer om noe er vanskelig å endre eller ikke. Hvor lett et trekk er å endre kan bare undersøkes ved å prøve å endre det. Noen annen måte finnes ikke. Arvbarheten gir ingen svar.

Hvis du er fornøyd så langt, trenger du ikke lese mer. Er du ikke fornøyd, må du belage det på at nå kommer det fagsjargong. De uttrykkene som brukes i debatten nå, var fagsjargong for femti år siden. Det betyr at debatten i avisene nå føres på 1950-nivå, og at intet interessant vil komme på trykk.

Hva er arvelighet?

Jeg tror at det er vanlig å anta at arvelighet har å gjøre med sannsynlighet for at et trekk vil nedarves fra foreldre til barn. Hvis far har et trekk, som f.eks. venstrehendthet, er det en viss sjanse for at genet for venstrehendthet vil gå i arv. Arvelighet forståes ikke slik lenger.

Det er to forskjellige begreper som må holdes orden på her: Genotyp (om genet er til stede) og fenotyp (om trekket som genet disponerer for er til stede). Det er gener som arves, men det er trekk som har arvbarhet. Man måler arvbarhet indirekte ved å se på forholdet mellom mennesker som har eller ikke har et trekk man er interessert i.

Arvbarhet er et forhold (korrelasjonen) mellom genotyp og fenotyp i et miljø. Dersom et miljø er fritt for et trekk, er arvbarheten 0. Dersom et miljø er mettet med et trekk, er arvbarheten 1. Det vil si at arvbarheten av et trekk sier noe om hvor gunstig miljøet er for at dette trekket skal forekomme.

Arvbarhet er altså et trekk ved en befolkning, ikke ved et individ. Arvelighet måles i folkegrupper, ikke i mennesker. Det som måles, er variasjon i trekk i befolkningsgruppa. Arvbarheten av f.eks. venstrehendhet er et uttrykk for hvor mye venstrehendthet varierer.

Arvbarhet forutsetter variasjon

Den totale variasjonen av et trekk er summen av genotypisk variasjon og fenotypisk variasjon. Matematisk ser det sånn ut:

Utlagt: Man kan måle hvor mye et trekk varierer i en befolkning. Variasjonen forklares av summen av miljøvariasjon og genetisk variasjon. Fremstilt på en annen måte:

Endrer man variasjonen i miljøet, endrer man også variasjonen i arvbarhet. Arvbarhet kan ses på som et mål på miljøvariasjon.

Et eksempel på misforstått arvbarhet er Gerhardsen-skolen. Her forsøkte man å gjøre det rettferdig for elevene: Alle blir behandlet helt likt, ingen forskjellsbehandles. Da forklares all variasjon som har betydning av elevenes bakgrunn siden miljøet er likt for alle. Resultatet blir at skolen reflekterer sosial ulikhet.

Et spørsmål om vitenskapelighet?

Det som virkelig er forstemmende her, er hvordan vitenskapen blir sett på som en autoritet som skal utfordres. Alle utfordringer som vitenskapen har bydd på, er blitt håndtert av vitenskapen selv. Det er ingen andre som kan utfordre vitenskapen. Utfordringene kan ha kommet utenfra de etablerte vitenskapelige institusjonene, men hva som er vitenskap avgjøres av hvordan argumentene legges frem og behandles, ikke hvem som kommer med dem.

Når f.eks. Agnes Bolsø hevder at Harald Eia bruker forskere som diskuterer abort av homofile fostre, er dette ikke vitenskap, men et politisk argument. Forskerne Bolsø nevner har aldri diskutert dette, og utsagnet er klart injurierende. Men det er bare vitenskap som kan brukes for å fastslå at Bolsø tar feil. Det som har vært diskutert, er om det kan selekteres for seksuell orientering ved kunstig befruktning. Å ta abort på bakgrunn av barnets seksuelle identitet får vi håpe aldri blir lovlig. De etiske sidene ved dette er naturligvis blant annet en politisk diskusjon – men å ville kneble forskere fordi de diskuterer hvordan en sånn seleksjon kan foregå, er uvitenskapelig.

More From roffe

• Hva har sosialisme med arbeidere å gjøre?
• Hvorfor jeg vil ha IT ut av skolen
• Hvorfor det ikke er noen fordel med lærerutdannelse

roffe Recommends

• Complete Internet Repair  (Rizonesoft)
• WinSock Repair  (Rizonesoft)

Ask roffe To Recommend Your Posts

1. Du ser en løve. Du blir redd. Du løper.
2. Du biter i et fullmodent eple. Det smaker godt.
3. Du er nødt til å sette deg på kantina sammen med mennesket du har vært betatt av siden semesteret begynte. Du snakker likevel klart mest med vedkommendes atskillig mindre tilrekkende bordkamerat.
4. Du får i stand en prat med en av dem, og det ender opp på et av rommene med døra låst og gardinene trukket for.
5. Du har samleie og får orgasme. Det kjennes godt.

Hvorfor?

De fleste psykologer vil si at følelser er signaler til kroppen og/eller sinnet om at noe er farlig, godt, etc., og at det er derfor de er der. Psykologer har dog ikke så lett for å forklare hvorfor vi blir redde for å gjøre ting vi har lyst til: sjekke opp vår hjertes utkårede, ta eksamen, etc.) Noen snakker om angst for avvisning, atter andre snakker om angst for separasjon, andre snakker om fobier, uten at vi helt skjønner hvor det kommer fra. Finnes det ei forklaring som er enklere? Jeg foreslår følgende.

Ja, forklaringa har med evolusjon å gjøre, men den er ikke evolusjonspsykologisk. Evolusjonspsykologi er bare ét av flere perspektiver på psykologi som forholder seg til a) evolusjon, og b) at vi har arvet egenskaper fordi de har hatt overlevelsesverdi.

Ta den første først: Løven. Hvorfor trenger vi bli redde? Vi ser løven, kroppen reagerer og vi blir redde, men hvorfor kan ikke kroppen vår reagere med å løpe med en gang? Hvorfor mellomvariabelen, frykten? Kroppen vet jo at løven er farlig, ellers hadde vi ikke blitt redde; redselen er altså overflødig som signal.

Det som skjer, foreslår jeg, er at kroppen gjør seg i stand til å sloss. Det betyr at enkelte fysiologiske prosesser må gå fortere, og det er kjekt at vi får følelsesmessig beskjed når vi har løpt så langt at kroppen kan ta skade av det. Men alt i alt er ikke redselen nødvendig for at vi skal skjønne at vi skal løpe. Det er ikke det som er dens funksjon. Delvis er den bare der, fordi kroppens indre tilstand er uvanlig; og dels kan frykt som ubehagelig følelse gjøre at vi får en betinget respons mot å dra tilbake dit hvor løven var.

Videre: Eplet som smaker godt er fullt av kjemikalier som setter i gang fysiologiske prosesser. Vi er selektert på at de fysiologiske prosessene som blir satt i gang av fett, sukker, salt og sex er behagelige og fører til at vi oppsøker situasjoner hvor vi opplever de gode følelsene igjen. Kroppen trenger ikke å si fra til sinnet ved følelser om at dette er sunt, kroppen vet det, men de som får smaken øker sannsynligheten til å overleve i miljøer hvor sukker, fett, salt og sex er vanskelig tilgjengelig.

Da vi var jegere og samlere i Afrika i en periode på hundre tusen år var det kamp om partnere. Særlig, er det grunn til å anta, kjempet mennene om kvinnene. Å treffe en pen dame er farlig, hun har garantert rivaler og noen av dem er sannsynligvis sterkere en du. Kroppen gjør seg klar til å sloss (den slutter ikke med det etter tjue tusen år med sivilisasjon), og følelsen er ikke god. Samtidig er du selektert på at å formere deg er noe du vil gjøre fra tid til annen. Så du reduserer risikoen for å bli slått i hjel ved å konsentrere seg om den som er mindre pen. De sterke følelsene er altså først og fremst biprodukt av at kroppen gjør seg klar til å sloss (noen liker de følelsene, de fleste liker dem ikke). Men de fører også til at du blir guidet inn til å søke damer hvor muligheten for å få gevinst er akseptabel i forhold til risikoen for at dine 49 rivaler slår deg i hjel. Det er altså ikke snakk om angst for å lykkes, prestasjonsangst, eller fobi: Disse angstene har ikke overlevelsesverdi. Det som har overlevelsesverdi er at du gjør deg klar til å slåss, og at de fysiologiske effektene som oppstår er ubehagelige hjelper på at du søker å redusere dem.

Du er sjelden så sårbar som under et samleie. Rivalene hennes er ute etter deg, og alle som vil ha noe annet du vil ha, setter også pris på at du er i en sårbar posisjon. De som er sjenerte og gjemmer seg, har økt sannsynlighet for at de overlever akten og produserer avkom.

Dersom dere kommer, er følelsene først og fremst biprodukter av hva som skjer i kroppen. Det skjer ting i kroppen som ikke er vanlig, og det reagerer nervesystemet på. At følelsene er gode, øker sannsynligheten for at du vil gjenta dem. Kroppen din er selektert på å formere seg, så den vil gjøre det selv om det ikke er godt – men at det er godt, øker sannsynligheten for at du vil gjenta det.

Hva har vi forklart nå?

1. Følelsenes funksjon.
2. Hvorfor mennesker voldtar uten å føle glede ved det.
3. Variasjon i seksuell preferanse. Å ha sex med barn, mennesker av samme kjønn, og gjenstander er mye mindre risikabelt.
4. Hvorfor eksponeringsterapi er den mest effektive formen for terapi for alle psykologiske tilstander med sterke følelsesmessige komponenter.
5. Hvorfor vi har kjærlighetssorg: Unngå det mennesket. Rivalen din vil drepe deg. Fortsett heller å lete. Veldig sterke følelser kommer av at vi gjør oss i stand til å sloss, og frustrasjonen komer av at vi ikke forstår, siviliserte som vi er, at vi ikke har noen å sloss mot.
   
6. At grunnen til at psykoanalyse ikke virker, er at metoden er basert på fullstendig feil premisser fra begynnelsen av, og deretter blir det bare verre.

Eureka!

Hvor kan jeg plukke opp Nobelprisen min?

More From roffe

• Jeg sprøytvarsler meg selv: Om det å kunne tenke abstrakt
• Om Anders Behring Breivik (I): Hva vil det si å være gal?
• Om Anders Behring Breivik: Fremskrittspartiet og grumset

roffe Recommends

• Professional Networking Site LinkedIn.com: The Premier Site for Green Job Seekers  (U.S. Green Technology)
• I Signed up for SocialSpark! | Laota's Gallery  (Laota's Gallery)

Ask roffe To Recommend Your Posts