Ifølge Jarle Møen (personlig kommunikasjon), er IQ-skårene forflyttet fra 73. til 62. prosentil for lærere født henholdsvis på 30-tallet og 70-tallet. Tilsvarende tall for lektorer er fra 80. til 70. prosentil. Vi slår opp i de hellige tabeller (hvis du lurer på hvorfor vi må slå opp i tabeller og ikke bare kan regne ut, så kan du prøve å integrere normalfordelingsfunksjonen analytisk og se hvor lett det er) og finner

Spørsmål: Hvis denne nedgangen er sann (og det hintes da til at den skyldes dårligere arbeidsvilkår for lærere), hvilke konsekvenser har den for undervisninga i skolen?

Hvis alt annet er likt, og det kan vi regne med når det er så mye som 66355 lærere i skolen, kan vi si en god del om hvilke konsekvenser dette har.

Det dreier seg altså om en nedgang i IQ-skår på 1/3 standardavvik. Det er ikke så veldig mye i avstand. Problemet, sånn som jeg erfarer det, er at folk tror at

• Hvis gjennomsnittet er 105, da har alle 105.
• IQ er ikke viktig fordi det er så mye annet som er viktig.

Intelligens er ikke viktig fordi det er så mye annet som er viktig.

Vel, hva er det som rent faktisk går ned når intelligens går ned?

Evne til å formidle, for eksempel.

Vi har alle vært utsatt for læreren som kunne mye men ikke kunne lære fra seg. Problemet er at intelligens faktisk omfatter evne til å lære fra seg. Læreren som ble oppfattet som for teoretisk til å kunne undervise var faktisk neppe det. Å kunne forklare andre slik at de skjønner det omfattes av relasjonskompetanse, men det er intelligens som skiller de som kan forklare fra de som ikke kan forklare. For å forklare stoff må man a) forstå stoffet b) forstå hvordan man formidler det. Dette har ikke med evne til empati å gjøre, men går mer eller mindre direkte på de egenskapene som dekkes under samlebegrepet intelligens. Omformulert:

Det hjelper ikke hvor mye relasjonskompetanse du har hvis du ikke klarer å lære fra deg. Bortsett fra at det stemmer ikke: Evne til å lære fra seg henger sterkt sammen med intelligens, og er samtidig et element i relasjonskompetanse.

Evne til å være fleksibel.

En av de viktigste praktiske konsekvensene av høy intelligens er evne til å se mange løsninger på en gang, og å velge relativt utvunget mellom dem. En lærer som skårer lavt på IQ-tester vil normalt opptre mindre fleksibelt overfor elever, både som gruppe og som individer, en en som skårer høyere. Vil vi ha lærere som ikke raskt tar avgjørelser når elever slåss? Mobber hverandre? Har spesielle behov?

Evne til å være fleksibel henger sterkt sammen med intelligens, og er samtidig et element i relasjonskompetanse.

Hvis gjennomstnittet er  105, da har alle 105

Hvis gjennomstnittet er 105, da skårer lærere både over og under.

Hvis intelligens hos lærere er normalfordelt, da er vi virkelig ille ute – halvparten av lærerne skårer da under 105, og svært mange langt under. Jeg vil ikke regne på dette, fordi dette ikke er normalfordelt: Lærere er ei utvalgt gruppe, og selv om det er lett å komme inn på lærerhøgskolen, kommer ikke hvem som helst inn. Men med et snitt på 105, er det helt klart at det er en god del lærere der ute som er påtagelig mindre oppvakte enn ganske mange av elevene sine. Slike lærere vil ikke få respekt hos store deler av elevene.

Evne til å få respekt hos elevene henger sterkt sammen med intelligens, og er samtidig et element i relasjonskompetanse.

Det er ikke slik at intelligens og relasjonskompetanse er to separate egenskaper. De henger nøye sammen, mye nøyere enn folk skulle tro.

En lærer uttalte i anledning debatten at lærerens hverdag er så kompleks og fasettert at intelligens ikke er nødvendig. Noe som er det samme som å si at intelligens er så nødvendig for en lærer at intelligens ikke er nødvendig.

Nedgangen til gjenomsnittlig intelligens på 105 hos lærere er en katastrofe som er skjedd og som må gjøres noe med nå.

More From roffe

• Hva slags personlighet er skolen til for?
• Hvorfor arv/miljødebatten er viktig for homofile
• Litt om medfødt og tillært kunnskap

roffe Recommends

• Green Technology Company Creates New Route For Transportation  (U.S. Green Technology)
• Testing Facility for Green Technology Currently Underway  (U.S. Green Technology)

Ask roffe To Recommend Your Posts

Jeg kunne skrevet mangt og meget om hva Aftenpostens kunnskapsløse journalist fikk ut av Mensas landstreff her om dagen, men man må velge, og her er hva jeg har valgt:

Mensa beskriver sine IQ-tester som kulturfrie. Alder, bakgrunn og utdannelse skal ikke ha noe å si for resultatet. Men mange kritikere mener at verdi- og kulturnøytrale tester er en umulighet.

Postulatet om at testene forteller noe statisk og absolutt om intelligens, svekkes ytterligere av at de stadig må normeres på nytt for å holde snittscoren på 100. Som forsker James R. Flynn fra New Zealand har dokumentert, scorer nemlig hver generasjon bedre enn den forrige.

Dessuten måler testene bare en ytterst begrenset del av våre evner. Ifølge hjerneforsker Howard Gardner besitter vi langt flere intelligenser enn den logisk-matematiske. På listen hans, som neppe er uttømmende, står også språklig, naturalistisk, visuell, kroppslig, musikalsk, intuitiv og sosial (de to siste ofte kalt EQ – emosjonell intelligens).

Likevel bruker fremdeles mange hodejegere og arbeidsgivere IQ-tester, gjerne i kombinasjon med andre personlighetstester, for å avgjøre hvor egnet en søker er.

Finn fem feil, liksom. Eller kanskje heller femti. Men for å ta tak i litt av det (det er nok å ta av i det ovenstående):

Howard Gardner er ikke hjerneforsker. Han er psykolog. Han tok doktorgrad på et aspekt ved barnepsykologi.

Begrepet EQ er kritisert nord og ned, blant annet i Hallvard Føllesdals nylige doktorgrad, ved at det er umulig å definere, umulig å måle, umulig å vite hva er, og nei, det er ikke det samme som sosial teft, og forskningen som skal dokumentere at EQ måler interessante ting IQ ikke måler er heftet med sterke metodologiske svakheter.

IQ-tester predikerer suksess i arbeidslivet og i samfunnet forøvrig bedre enn noen andre kjente tester. Det finnes unntak og disse er kjent og dokumentert. Intelligens er det grundigst studerte fenomenet innenfor psykologien, det er det som er best forstått, best målt, etc. Intelligens (som målt ved IQ-tester) og personlighet (som målt ved vitenskapelig utviklede personlighetstester) forklarer samlet godt over 50% av variasjon i akademisk og sosial suksess. Det er ikke nok uforklart varians igjen til at noenting kan predikere bedre enn IQ og personlighet tilsammen. Å påstå at IQ-tester måler en ytterst begrenset del av våre evner er ganske enkelt kunnskapløst.

Ja, vi har hørt om Gardner fra før. Dette er ikke nytt. Hvorfor tror alle journalister som skriver om Gardner i Mensa- og IQ-sammenheng at de er de første som har hørt om ham? Faktisk var en av presentasjonene på landsmøtet om alle feilene i argumentasjonen til Gardner, av en psykolog som nylig har tatt doktorgrad på EQ.

Alle misforståelsene av hva Flynn-effekten er og hva Flynn-effekten går ut på kunne jeg skrevet en egen blogg om – delvis fordi Flynn har skrevet ganske mye spennende om sammenhengen mellom intelligens og ytelse.

I forkant av landsmøtet tilbød jeg 550 tidligere og nåværende (jeg tror det var alle sammen, minus de få vi ikke hadde en fungerende epostaddresse til) norske medlemmer av Mensa å ta en (enkel men vitenskapelig utviklet) personlighetstest. Den viste det man burde forvente: De 240 som svarte skårte helt normalt, med unntak av at de var betydelig åpnere for å diskutere filosofiske og abstrakte spørsmål enn det som er gjennomsnittlig. Det var nevnt på programmet. Spurte journalisten om dette?

I enkelte land regner det så kraftig at kumlokkene danser. Hadde de vært firkantet, hadde formodentlig mennesker som plukket dem opp av hullene vært en egen yrkesgruppe.

Det er vanskelig å forholde seg rasjonelt til den retorikken som filosof Bjørn Yngve Tollefsen bruker i sin polemikk mot meg i Dagbladet 13.08.06. Etter «Ceci n’est pas une pipe» kan hvem som helst snu noe på hodet og tro de er originale. Edgar Allan Poes M. Dupin kommenterte kynisk: «The mass of the people regard as profound only him who suggests pungent contradictions of the general idea.» I et av forordene til Mervyn Peakes Gormenghast poengteres det at dersom naboen legger hellene på langs i hagen, kan du prøve å være original og legge dem på tvers. Det trengs en Peake for å gjøre noe som avgjort er noe helt annet. Det virker som om Tollefsens tror han tilfører diskusjonen om IQ-testing noe nytt ved enkelt å snu ting på hodet, og det gjør det vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Et av resonnementene Tollefsen presenterer er at vi finner genialitet hos de med IQ over 140 fordi det er der vi leter. Dette er snudd på hodet og viser en pussig forståelse for hvordan empirisk forskning foregår. Geniene ble funnet først, og grensa satt til 140 fordi det var under denne skåren det begynte å bli vondt om å finne dem. Forskere har gått ut i verden og sett hva som foregår. De har ikke sittet og tenkt.

Hva poenget til Tollefsen er, forblir uklart, særlig etter eksempelet med Sudbø-saken, som eksemplifiserer at også smarte mennesker gjør dumme ting, noe som er kjent fra før. Fenomenet er grundig behandlet i Bob Sternbergs How Smart People Can Be So Stupid, hvor et knippe intelligensforskere diskuterer dette. Anledning, motiv og mangel på erfaring i å bli avslørt (noe som er typisk for smarte mennesker) er noe som går igjen.

Nei, jeg selger ikke testløsninger til mellomledere i næringslivet. Jeg leverer komplette rekrutteringer over et bredt spekter av stillinger hvor testing av empati, personlighet og intelligens er en naturlig del av helheten fordi jeg vil være trygg på at det jeg leverer er så bra som det er mulig å få til. Det finnes mange interessante menneskelige egenskaper som har betydning i bestemte sammenhenger og som kan måles på andre måter, men generell intelligens er og blir den faktoren som sier mest om hvor stor sjanse et menneske har til å nå sine mål.

Verken i min eller Anne Lene Johnsens tekst som han viser til vil noen finne noe som støtter en påstand om at mennesker som skårer høyt på IQ-tester skal være uransakelige. Det jeg hevder, og som det er solid vitenskapelig støtte for, er at dersom man bruker IQ-testing som kriterium ved seleksjon av ledere vil kvaliteten på ledelsen bli bedre. Javisst må man se etter flere egenskaper enn dette. Kloke ledere kjenner begrensningene sine og delegerer oppgaver som krever egenskaper de selv er svake på.

Jeg hevder altså at intelligens er en ressurs som blir dårlig forvaltet, mens Tollefsen ikke uventet heller vil ha empati, solidaritet og vilje. Alle disse tingene er vel og bra (om enn vanskelig å definere), men uten intelligens kommer man ikke langt med dem. Fra naturens side er vi skapt for å reagere raskt på enkle forandringer, å tenke (nemlig!) langsiktig krever mer, og de som skårer høyest på IQ-tester er i snitt flinkest til det. Allerede B.F. Skinner skrev om de evolusjonsmessige føringene som hindrer oss i å designe samfunn som får fram den viljen som trengs til å få til nødvendige langsiktige endringer, best beskrevet, kanskje, i Why We Are Not Acting to Save the World.

Når det gjelder å tilføre intelligensforskningen ny innsikt ved å snu forskningsresultatene på hodet: Toget gikk på femtitallet engang. Det er ingen grunn til å tro at vi ikke kan ha et liberalt, raust, tolerant, ivaretagende og humant samfunn selv om intelligens blir et av de naturlige kriteriene for lederskap. Her er det nettopp mulig å komme med originale bidrag fordi nesten ingenting er gjort og enda mindre er kjent, men det blir det neppe deg som gjør, vel, Tollefsen?