Intelligens og rare mennesker

Tryk­ket i Dag­bla­det 5. august 2006.

Bjørn Yng­ve Tollef­sen gjen­tar gam­le myter om IQ og intel­li­gens i Dag­bla­det 02.08.06, hvor han til­syne­la­ten­de argu­men­te­rer mot et sty­re av de smar­te for­di smar­te også kan være gans­ke ure­flek­ter­te.

IQ og intel­li­gens er de emne­ne innen psy­ko­lo­gisk viten­skap som er mest stu­dert og best for­stått. Både hva vi vet, og hva vi ikke vet, er grun­dig utre­det, og de fag­li­ge dis­ku­sjo­ne­ne drei­er seg om helt and­re ting enn det som van­lig­vis dis­ku­te­res i media. Det Tollef­sen gjør, fal­ler inn under det­te: han blan­der sam­men begre­per og pre­sen­te­rer gam­le spørs­mål som om de er nye og ube­hand­le­de.

Nei, det er ikke for­di Bach kun­ne ha 7 – 8 melo­di­er i hodet sam­ti­dig vi kal­ler ham geni; vi kal­ler ham geni på grunn av det han lever­te. Men noe gjor­de ham i stand til å leve­re. Det­te noe had­de sam­men­heng med hvor flink han var til å ten­ke. Men­nes­ker som kan ten­ke slik, skå­rer van­lig­vis høyt på IQ-tes­ter, og men­nes­ker som skå­rer høyt på IQ-tes­ter, er van­lig­vis intel­li­gen­te. Noen få av dis­se blir beskre­vet av and­re som geni­er. Hvor­dan kan dét ha seg, når IQ-tes­ter måler ting som til­syne­la­ten­de vir­ker helt meka­nis­ke?

Det er to grun­ner til det­te. Den ene grun­nen er at de gode tes­te­ne lig­ner bare i beskje­den grad på de som er i aviser og uke­bla­der, og de måler svært man­ge for­skjel­li­ge ting. Den and­re grun­nen har sam­men­heng med at det, som sagt, ikke er noe innen psy­ko­lo­gisk viten­skap som er så gjen­nom­stu­dert som intel­li­gens. Viten­ska­pe­li­ge resul­ta­ter er, ikke ulikt intel­li­gen­te men­nes­ker, ofte vans­ke­li­ge å for­stå. Vi vet ikke alt om hvor­for men­nes­ker som er gode til å se rege­len i følge­rek­ker ofte er intel­li­gen­te, men vi vet at det er sånn. Vi vet også at der­som en per­son som skå­rer høyt på IQ-tes­ter gjør noe ufor­ståe­lig, er det stør­re sann­syn­lig­het for at det er given­de å under­sø­ke årsa­ken enn der­som en per­son som skå­rer lavt på IQ-tes­ter gjør det.

Tollef­sen later til å mene at resul­ta­ter som ikke er per­fek­te er ubru­ke­li­ge. Men­nes­ker som skå­rer høyt på IQ-tes­ter kan også være ure­flek­ter­te, der­for er IQ-tes­ter sus­pek­te. Ja, det kan ikke garan­te­res at et men­nes­ke som skå­rer høyt på en IQ-test er bega­vet, men sann­syn­lig­he­ten for bega­vel­se øker med stør­rel­sen på skå­ren. Det er man­ge fle­re men­nes­ker som skå­rer lavt på IQ-tes­ter som er ure­flek­ter­te, enn som skå­rer høyt. Det­te poen­get vil muli­gens bli let­te­re å pre­sen­te­re i fram­ti­da i og med at sann­syn­lig­hets­reg­ning nylig gle­de­lig­vis har fått langt stør­re plass i grunn­skole­opp­læ­rin­ga.

På midt­en av 1980-tal­let lever­te de ame­ri­kans­ke fors­ker­ne Hun­ter & Schmidt en rek­ke viten­ska­pe­li­ge artik­ler som doku­men­ter­te at inn­spa­rin­ge­ne for Sta­ten vil­le bli enor­me der­som IQ-tes­ting ble et av kri­te­ri­ene ved selek­sjon av saks­be­hand­le­re. Tollef­sen vil pre­sump­tivt ikke at IQ skal ha betyd­ning for for­de­ling av sam­funns­makt og til­litt. Det er det imid­ler­tid all mulig grunn til. At IQ ikke er en selv­sagt del av selek­sjon av men­nes­ker i makt­po­si­sjo­ner er en bety­de­lig slø­sing av res­sur­ser, et poeng som bur­de tas sta­dig mer alvor­lig. At res­sur­se­ne i ver­den er begren­set har ald­ri vært tyde­li­ge­re. At det å for­val­te dem klo­kest mulig har etis­ke og morals­ke sider har ald­ri vært kla­re­re.

Men Tollef­sen er skep­tisk til IQ, og han er i godt sel­skap. De fles­te intel­li­gen­te men­nes­ker som når langt skju­ler hvor smar­te de er til dag­lig. Kol­le­ger har en tendens til å sam­le seg, bevisst eller ube­visst, mot sine smar­te­re med­ar­bei­de­re og hind­re dem i å gjø­re kar­rie­re. Forsk­nin­gen viser at hver økning i intel­li­gens fører til klo­ke­re ledel­se, mens mas­se­ne helst vil bli ville­det av men­nes­ker de er i stand til å for­stå.

nb_NONorwegian