Steve Jobs ble ikke leder til tross for lederstilen sin, men på grunn av den. I det følgende vil jeg forklare hvorfor.
Det er vel for seint å kaste seg ut i debatten om Steve Jobs nå. Men jeg prøver meg.
Hva Steve Jobs var, er ikke så lett å si. Ut fra boka vil jeg tro han (minst) led av borderline personlighetsforstyrrelse: Det vil føre for langt her å si hvorfor jeg mener det (utover at jeg ikke tror han var narcissist). Det som støtter hypotesen om borderline, er mangelen på identitet, behovet for selvbekreftelse (Han er ikke så opptatt av å være fantastisk (det er det narcissister som er) som opptatt av å være noen i det hele tatt (søken etter identitet)) og at han splitter: Alt (og alle!) er enten fantastisk eller forferdelig. Men det var ikke egentlig det jeg skulle snakke om.
Det var behovet hans for kvalitet og hva det gjorde med ham.
Betrakt følgende: Av og til finnes det bedre måter å gjøre ting på enn andre. Innen mange områder (ingeniørfag f.eks.) finnes det rimelig enighet om hva som er best. Og selv når det ikke er enighet, er det stort sett sånn at alternativene ikke er veldig forskjellige. Dersom én ingeniør mener at det bør brukes en type materiale i ei bru, og en annen ingeniør mener at det bør brukes en annen type materiale, så vil begge alternativene bli gode bruer.
Men det er ingeniørfag. Er det snakk om menneskefag, blir det raskt andre boller. Normalt er det slik at den klokeste gir seg, folk går med på kompromisser, og så blir alle glade. Folk som har høy EQ mener det er sånn det skal være.
Men tenk nå: Innenfor menneskfag, og det opplever jeg stadig vekk, finnes det masse faglighet folk ikke vet om. Folk er ikke klar over at ting kan bli mye lettere å bruke dersom man kjenner til hva vitenskapen har sagt om tingene. Så dersom noen som kan går på kompromisser for å få ting gjennom, vil hvert kompromiss normalt føre til at produktet blir dårligere. Det blir lettere å få aksept for produktet i bedriften som skal fremstille det – mens markedet vil foretrekke løsningen som er laget av noen som kan – hvis det finnes.
Så hva gjør man dersom man vil bli populær som leder? Man lar folk få si sitt og leverer noe alle har vært med på og som alle kan være stolte av.
Hva gjør man dersom man vil vinne i markedet?
Det er her det blir vanskelig. Det finnes en hel vitenskap rundt hvordan man designer ting slik at de er lette å bruke. Jobs kjente til denne. I boka blir det beskrevet som om han hadde teft, og det hadde han nok. Men han hadde noe mer. Han hadde kunnskap.
Forretningsideen i en gjennomsnittlig bedrift er å raske sammen noe dritt så billig som mulig og sende selgerne på kurs så de får solgt det. Jobs ville lage ting som solgte seg selv. iPod gjorde det, selv om folk ikke skjønte at det ville skje. Jobs hadde nok
fagkunnskap
til å vite at dette kom til å slå an. Det var ikke bare teft. Det var kunnskap.
Så hva var Jobs lederstil?
- Ha veldig mye relevant kunnskap
- Sørg for at de som er rundt deg også har veldig mye relevant kunnskap
- Gjør hva som trengs for å sørge for at det 1 og 2 blir enige om faktisk er det som blir levert
Sony (Ericsson), Nokia, Samsung, LG (og NAV for den saks skyld) sliter med akkurat dette:
De har ingen ansatte som kan noe om mennesker. I hvert fall ingen som blir hørt på. Apple har folk som kan noe om mennesker, og de blir hørt på. Så enkelt er det.
Og det tragiske er at du faktisk må være så sneversynt, sta, og så villig til å bli upopulær som Steve Jobs var for at de som faktisk har greie på mennesker skal få gjennomslag for ideene sine.
Norwegian