Frels meg fra de gode

Jeg har ofte lurt på hva det er som skjer når gode mennesker gjør grusomme ting.

 

Å være empatisk vel regnet som noe av det beste som er. Rekrutterere ser etter mennesker som er utadvendte når de skal ansette, ut fra en antagelse om at utadvendte mennesker er blide og snille. Skolen skal gjøre oss til gagns menneske, vi skal være empatiske, medfølende, blide og snille. Det blir av og til sett på som problematisk dersom et barn ikke har et desperat behov for å ha mennesker rundt seg hele tida. Det sies at emosjonell intelligens er bedre enn kognitiv intelligens. I våre dager skal man samarbeide, og da er relasjonskompetanse viktig, og relasjonskompetanse, det er å være empatisk, medfølende, blid og snill.

De som gjør grusomme ting mot andre, da? De er vel ikke empatiske eller medfølende eller blide eller snille?

Det å være empatisk er i hvert fall ikke bare snilt.

Som terapeut har jeg sett nok av utbrente mennesker. Noen av dem er veldig gode mennesker. Så gode at de tar vare på alle andre enn seg selv. Men én ting er å slite seg selv ut fysisk ved å alltid skulle være til stede for andre. Noen sliter seg ut på grunn av det de ikke får gjort. Dårlig samvittighet kan være fysisk slitsomt. Det kan ukontrollerbar medfølelse også. Hvis man automatisk lider med alle som lider, blir det veldig slitsomt å jobbe i enkelte omsorgsyrker. Men det er mer.

Ut fra hva vi av og til kan lese i den kulørte presse om emosjonell og spirituell intelligens, finner vi gjerne at de som er veldig empatiske alltid er veldig snille. Noe som i og for seg er riktig dersom snillhetsbegrepet ditt omfatter tilbøyelighet til å være grusom mot de som ikke er snille.

Kjenner du deg igjen? Hvis du tenker deg om, kommer du på eksempler hvor vanligvis snille mennesker avviser eller fryser ut  eller er direkte ufine mot mennesker de ikke er enig med? Jeg har sett nok av det, og har lurt på hvorfor. Er ikke snille mennesker, vel, snille? Ikke betingelsesløst.

Mennesker er flokkdyr. Vi er veldig raske til å bestemme oss for hvem som er sammen med oss, og hvem som ikke er det. På arbeidsplasser og i lag går det automatisk. Vi som jobber sammen i vår avdeling eller seksjon eller divisjon er snillere, kvikkere, kjekkere og flinkere enn de som jobber sammen i andre avdelinger eller seksjoner eller divisjoner. I boka «Group Processes» av Rupert Brown vises det til eksperimenter hvor man plasserer mennesker i grupper. Etter å ha gjort oppgaver som fører gruppene sammen, ber man medlemmene i gruppene gi karakteristikker av medlemmene i egen og andres grupper. Det slår ikke feil: De som er medlemmer av min gruppe (inngruppa) er kvikkere, penere, kjekkere og flinkere enn medlemmene i de andre gruppene (utgruppa). Det selv når gruppene er definert så vagt at deltakerne ikke kan være sikre på hvem som er i deres gruppe, og hvem som er i de andre gruppene. Vi har empati med våre, og vi er mer skeptisk overfor de andre, særlig når vi har, eller tror vi har, grunn til å føle oss truet. De mest empatiske er de mest skeptiske.

Så jeg blir ikke så imponert av de som hyller Lærer Bjørndals metode, som går ut på å oppmuntre de elevene som antas å være empatiske, til å sjikanere de elevene som ikke er det. Gi de empatiske ei gruppe de kan mislike, så skal du se på grusomhet.

I «Mistakes Were Made (But Not By Me)» av Carol Tavris og Elliot Aronson, gjennomgås det eksempler på empatiske mennesker som bryter loven i det godes tjeneste. Det klassiske eksempelet er politibetjenten som er lei av at narkotikalangere slipper unna, og som så planter bevis for å få langeren dømt. Man kan jo si at det er å lyve i det godes tjeneste, og det er åpent for diskusjon om slik praksis er etisk forsvarlig. Langt de fleste vil mene aldri, mens andre vil mene ja, eller «det kommer an på.» Uansett hvordan man står her, blir det problematisk når det blir kultur for det, og man begynner å plante bevis også når man ikke er helt sikker på at den man er ute etter, er skyldig. Det er da vanlig å forsvare disse handlingene ved at dersom man selv er god, er alt man gjør, godt, og enhver kritikk man får, er ondsinnet, unyansert og usaklig. I kulturer hvor det å gjøre slikt ikke får noen konsekvenser, kan det bli utbredt. Tavris og Aronson viser til typiske eksempler i politiet. Dette skjer også i Norge: I enkelte medieprofilerte saker som er gått over styr, ser man de samme mekanismene: Man har en kultur for at det man gjør er godt, man vil så gjerne hjelpe, og det får ingen konsekvenser for en selv dersom det viser seg at man tar feil.

Men vurdér det neste gang du f.eks. ser mennesker innen omsorgsyrker som krangler om fag eller metoder. De som står for de mest empatiske holdningene er gjerne først ute med å beskylde meningsmotstandere for å være umenneskelige på en eller annen måte. De blir da også gjerne fryktelig forulempet når det påpekes at det kanskje ikke er så veldig snilt å gjøre det.

Se også gjerne på deg selv. Faller du noengang for fristelsen til å tenke i retning av at siden jeg er enig med de gode, så er det jeg gjør, godt, uansett hvor vondt de andre sier det gjør?  Eller å tenke at siden jeg og mine står for det som er godt, så er alt jeg sier lurt, og alt de andre sier, dumt?

Anneke Buffone og Michael Poulin har forsket på dette. For å gjøre en lang og innfløkt vitenskapelig artikkel kort: I et eksperiment kunne forsøkspersoner hjelpe en person som fortjente hjelp, ved å gi sterk saus til dennes motstander i en konkurranse. Det ville øke sjansen for at den som trengte hjelp, vant litt penger. De forsøkspersonene som skårte høyest på empati, var mest villig til å gi mye sterk saus til motstanderen, for å sabotere denne. Det var altså ikke sånn at de var motvillige, og at de også ville være snille mot den ukjente motstanderen (som for alt de visste, trengte like mye hjelp!). Nei, den de fikk empati med, den skulle hjelpes så det sved. Det var flere eksperimenter, og de så på mange faktorer, men dette var kanskje det mest talende. 

Det er mye slik forskning etterhvert. Den viser skremmende tendenser hos de mest empatiske. Det er de som utøver rettferdig harme. Det er de som vil straffe de som gjør vondt. Det er de som planter falske bevis for å få satt fast de som de selv mener er skyldige. Man kan jo ikke gjøre noe galt når man selv er god.

Jeg blir av og til spurt om det er noe poeng i å personlighetsteste psykologer før ansettelse. Et argument er at det kan være vanskelig å måle empati. Argumentet er at psykologer bør være empatiske, og at en personlighetstest kan velge bort de empatiske. Jeg begynner å helle mot at det kanskje kan være akkurat det testen bør gjøre.

Vokt deg for å være god. Det er ingen lov som sier at det vil føre noe godt med seg.

Artikkelen er opprinnelig trykket i Dagbladet som en del av Dagbladets nå nedlagte satsing på skribenter. Avtalen jeg hadde med Dagbladet innebar at artikkelen ikke skulle ligge bak betalingsmur.

ADHD er ikke det du tror det er

En av de artigste tingene jeg gjør, er å gi tilbakemelding til mennesker som bestiller Big 5-testing av meg. Av og til får de mer på kjøpet enn de forestilte seg. En diagnose, for eksempel.

 En del mennesker går gjennom livet som notoriske rotekopper og ubestemte mennesker uten å være klar over at det finnes navn på det, og at det kan behandles – og at det å ta seg sammen ikke nytter. (De mistenker det av og til, for de har jo prøvd.)

Det frustrerer meg da også å lese i avisene om hvordan mennesker med ADHD kan bli ressurser bare man får litt retning på all den energien. Som om løsninga er at bare de tar seg sammen, så går alt bra. Så jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om hvor feil det er å resonnere sånn. Det er en diagnose nettopp fordi de ikke kan ta seg sammen. Og hvorfor så mange går med ADHD uten noen diagnose.

ADHD dreier seg ikke om lopper i blodet. Ikke i det hele tatt. Loppene i blodet er reaksjon på ADHD. Femten-sekstenåringene som dro til sjøs i gamle dager hadde neppe ADHD. Dvs. de som hadde det, var sannsynligvis de som endte opp i havnene som bomser og fylliker.

ADHD dreier seg om mangel på evne til å følge opp prioriteringer.

Når et menneske uten diagnoser våkner en morgen og har fem oppgaver som må gjøres den dagen, vil vedkommende ikke bare forstå hvilken oppgave som er viktigst. Vedkommende vil også føle det. De aller fleste kjenner igjen dette: Har du veldig vondt et sted, lar du alt annet vente, og du håndterer det først. Er du ute og fryser, tar du på deg jakke før noe annet. Slike valg har helt åpenbart med følelser å gjøre: Smerte og kulde. Mange legger ikke merke til det før de reflekterer over det: De fem tingene som skal gjøres i dag har også med følelser å gjøre. Den viktigste oppgava gir det sterkeste presset. Det føles på kroppen. Man gjør den oppgava først. Det er så selvsagt for de fleste at de tenker ikke over at det er to grunner til at ei oppgave blir gjort først: Man forstår med hodet at den er viktigst, og man føler det på kroppen. Den følelsen på kroppen som gjør at man holder fokus, er ikke der hos de med ADHD. Det er det medisineringen hjelper til med.

Typiske tegn på ADHD:

  • Problemer med å komme i gang med ting. Det kommer av at man ikke føler noe naturlig press på hva man skal gjøre først.
  • Problemer med å holde orden. Det kommer av at man ikke føler på kroppen hvor tingene skal ligge.
  • Problemer med å holde fokus. Alle distraksjoner føles jo like viktige.
  • Problemer med å holde oversikt over sosiale relasjoner. Dette viser seg gjerne først i ca. fjerde klasse. Det er da de sosiale relasjonene blir så kompliserte at det blir vanskelig å holde oversikt over dem. Guttene reagerer ved klovneoppførsel eller å holde avstand, og blir feildiagnostisert med asperger. Jentene reagerer med å holde kjeft.
  • Mange forskjellige interesser. Hobbier og småprosjekter gir litt ro, fordi man får konsentrert seg dersom man er interessert nok.
  • Altoppslukende interesser. Finner man først noe som interesserer såpass at man klarer å holde fokus over lengre tid, blir det som terapi. Endelig får man litt ro. Og så blir man feildiagnostisert med asperger.
  • Depresjon. Det er ganske slitsom å kunne mer og å være smartere enn medelevene, og samtidig få dårligere karakterer enn medelever som åpenbart skjønner mindre enn en selv – og ikke forstå hvorfor.
  • Eksplosivt sinne. Mangelen på evne til å prioritere gjør at man ikke føler at man har kontroll. Man ønsker og vil gjøre ting, men det er så mye som distraherer. Får man endelig til noe, så kommer uforutsette ting i veien. Det gjør at man konstant er under stress. Det gir lav frustrasjonsterskel, og gjør at man for lett blir rasende. Og så blir man diagnostisert som urokråke og bølle, heller enn sendt til utredning.
  • Prinsipielt uenig. Når enhver tanke automatisk fører til mange andre tanker, og man ikke klarer å velge, ser man fort alternativer. Stresset ved å ha ADHD gjør at man lett blir frustrert, og ønsker å ta det ut på noen. Og så blir man diagnostisert som urokråke og bølle, heller enn sendt til utredning.
  • Har masse systemer for å holde orden som de ikke klarer å følge. TimeManager og FiloFax og andre systemer for å holde orden er for å gjøre ryddige mennesker enda ryddigere. Alle systemene forutsetter at man tross alt klarer å føle hva som er viktig, og at det å gjøre ting i riktig rekkefølge reduserer ubehag. De fungerer ikke på ADHD.

Høy IQ kan maskere gjøre ADHD vanskeligere å se. Smarte mennesker skjønner i hvert fall hva de bør prioritere, og kan forestille seg hva som skjer dersom ting ikke blir gjort. De gjør fortsatt alt på en gang, og sliter med å holde fokus, men de klarer i hvert fall å jobbe mer effektivt, med færre feil, og kan lære seg snarveier og å spørre folk om hjelp.

Dette er ikke alt om ADHD – ADHD er en sekkebetegnelse på i hvert fall fire forskjellige tilstander. Det heter ikke engang ADHD på norsk, det heter forstyrrelser av aktivitet og oppmerksomhet. ADD og ADHD er amerikanske betegnelser. Så de viser seg ikke helt likt. Og ganske riktig, diagnostisering er vanskelig, fordi det er tilstander – som for eksempel stressreaksjoner og traumereaksjoner – som kan ligne ganske mye på ADHD. Så det er viktig å holde tunga rett i munnen.

Særlig når man skal lansere lettvinte løsninger for hvordan håndtere unger med ADHD. Å sende dem til sjøs? Ja, men det er jo ikke snakk om å ha noe å rase fra seg. Grunnen til at unger med ADHD \emph{kan} trives på sjøen er at det er streng disiplin og klare regler, så man slipper å ta valg. Likevel – de som fikk smake katten i riktig gamle dager, var nok de som faktisk hadde ADHD.

Jeg leser da gjerne også om mennesker med suksess og ADHD, som da blir brukt som eksempler til etterfølgelse. Det er så innmari fånyttes og dumt. Det er ikke flere mennesker med talent eller høy IQ blant de med ADHD. Hvor mange mennesker med ADHD har et så stort svømmetalent at de kan forsvare et helt team til å holde orden på seg? Åpenbart én.

Folk går rundt og tror at ADHD først og fremst dreier seg om lopper i blodet som man trenger å få rast fra seg. Det er sikkert noen som har det sånn, men det er ikke ADHD.

Artikkelen er opprinnelig trykket i Dagbladet som en del av Dagbladets nå nedlagte satsing på skribenter. Avtalen jeg hadde med Dagbladet innebar at artikkelen ikke skulle ligge bak betalingsmur.

Psykologer om barnevernet

Ni psykologer sendte en kommentar om ny barnevernlov til stortingets familie- og kulturkomité, hvor vi ba dem utsette arbeidet med ny barnevernlov til det var større klarhet i hva problemet faktisk var.

Brev fra ni psykologer til stortingets familie- og kulturkomité v/ leder Kristin Ørmen Johnsen

Vi fikk følgende svar.

Komiteen merker seg at det fra enkelte høringsinstanser er et ønske om å utsette behandlingen av loven. Komiteen mener det vil være uheldig siden EMD har dømt norske myndigheter for brudd på menneskerettighetene i flere dommer. I lovforslaget gjøres viktige endringer for å imøtekomme EMDs kritikk av norsk barnevern. Dette gjelder blant annet tydeliggjøringen av retten til familieliv og hensynet til familiebånd, og endringer i samværsreglene. Dersom loven ikke blir behandlet nå, får Stortinget ikke gjort de lovendringene som dommene fra EMD krever av oss. Komiteen mener videre at behandlingen av loven ikke bør utsettes fordi den svarer ut godt dokumenterte utfordringer. Dette gjelder særlig forslaget om krav til kompetanse, men også andre forslag knyttet til forsvarlig saksbehandling, herunder tydeligere krav til beslutningsgrunnlag, dokumentasjon og begrunnelser. Også forslag som bidrar til økt vekt på forebygging og tidlig innsats er det viktig å behandle nå. Komiteen merker seg at det har blitt referert til å avvente det nylig nedsatte ekspertutvalget. Komiteen vil anføre at dette utvalget avgir innstilling om noe over halvannet år, og at NOUen deretter skal på høring. Utvalget som er nedsatt er heller ikke et lovutvalg, men kan foreslå ulike typer tiltak. Det er derfor vesentlig sannsynlig at dette må etterfølges av en ny utredning for å gjøre utvalgets forslag om til lovforslag.

De mest populære artiklene på blog.grendel.no i 2021

En tradisjon jeg forlot for noen år siden, uten at jeg vet hvorfor, er å skrive litt om de mest populære artiklene fra året før. Debattartiklene jeg la ut her for lenge siden er det sjelden noen som leser. Ikke så rart; de er gamle 🙂 Og jeg har gjentatt meg selv andre steder. Det er mest fagartikler som folk leser her. De fleste artiklene er færre enn tre år gamle, men det er noen klassikere (mer enn fem år).

Continue reading