Har­ry Pot­ter 5, «The Order of the Pho­enix» er ute. Vi har ven­tet i tre år. Var det verdt å ven­te på?Boka begyn­ner som van­lig i No. 4 Pri­vet Dri­ve, hvor seri­ens minst tro­ver­di­ge per­soner hol­der til: Har­rys ikke-magis­ke fami­lie. De skild­res som bru­talt fan­tasi­løse, bru­talt stre­ben­de, en paro­di på en paro­di på den mid­del­klas­sen som så iher­dig og demon­stra­tivt tar avstand fra den arbei­der­klas­sen den til­hør­te for ikke så alt­for len­ge siden. De er ikke opp­tatt av det arbei­der­klas­sen er opp­tatt av, men de for­står i hvert fall arbei­der­klas­sens sys­ler. Klas­sen over dem har de intet fel­les med. Durs­ley-ene later til å være svært lite opp­tatt av kunst, kul­tur, lit­te­ra­tur, etc. De er opp­tatt av poli­tikk , å tje­ne pen­ger, og hva nabo­ene synes. Og av å unn­gå at Har­ry spo­le­rer noe av det­te. Etter­som Pot­ter-seri­en begyn­ner å bli sta­dig mer rea­lis­tisk i hvor­dan den skild­rer rela­sjo­ner mel­lom men­nes­ker, og til dels kom­plek­se morals­ke pro­blem­stil­lin­ger, må da Durs­ley­ene bli noe Row­ling ang­rer på. Det kan umu­lig være lett å se for meg den fami­li­en gjort til noe tro­ver­dig, selv om tro­ver­dig­het had­de styr­ket lese­opp­le­vel­sen i hvert fall for meg.

I de nes­te seks hund­re side­ne får vi ikke vite noe. Dvs. Har­ry får ikke vite noe, og siden alt skjer fra Har­rys per­spek­tiv får hel­ler ikke vi vite noe. Men det blir snak­ket en hel del. Vi får ta del i den aggres­si­ve inkom­pe­tan­sen til Mini­s­try of Magic, for­nek­tel­sen deres over at V. er til­ba­ke, og hvor­dan de hånd­te­rer den­ne for­nek­tel­sen ved ymse eksemp­ler på makt­mis­bruk. Den utsend­te til Hog­war­tÕs blir så til de gra­der gjort til eksem­pel på den­ne for­men for inkom­pe­tan­se og makt­mis­bruk at det ikke er sær­lig sym­pa­ti til overs for hen­ne når ken­tau­re­ne tar hen­ne med.

Den sis­te kam­pen er spen­nen­de, og et utro­lig kli­maks etter man­ge hund­re sider med prat, prat, prat – og Har­rys man­gel på kom­pe­tan­se i å hånd­te­re jen­ter som ikke står noe til­ba­ke for Mini­s­try of Magics inkom­pe­tan­se i sine affæ­rer.

Han blir sta­dig mind­re sym­pa­tisk. Han har vel­dig liten tål­mo­dig­het med and­re men­nes­ker, han har masse­vis av følel­ses­mes­si­ge utbrudd. Han er sint vel­dig mye av tida. Han viser tegn på bor­der­line per­son­lig­hets­for­styr­rel­se, noe som er helt i tråd med det han har opp­le­vet. Å mis­te for­eld­re­ne kort tid etter fød­se­len gir lav risi­ko for pro­ble­mer der­som opp­føl­gin­ga etter­på er god. Det er å mis­te noen man er glad i mel­lom man er 3 til ca. 15 som er pro­ble­ma­tisk. Da er man gam­mel nok til å bli glad i dem men ikke gam­mel nok til å hånd­te­re sor­gen på en ordent­lig måte. Selv om Har­ry engang har opp­le­vet en mors kjær­lig­het, har han ikke følt den på krop­pen og den har ikke for­met karak­te­ren hans. Måten han hånd­te­rer Cho på – og følel­ser gene­relt – tyder på at han har tatt ska­de på følel­ses­li­vet. At han mis­ter Siri­us på slut­ten av boka må være vel­dig pro­ble­ma­tisk. At han ikke føler noen sja­lu­si over tapet av Chos gunst tyder på at han begyn­ner å byg­ge opp det for­sva­ret mot tap som er så typisk for bor­der­line. Men får han hjelp? Nei.

De er jo så ufat­te­lig vise og klo­ke, dis­se troll­men­ne­ne, men får noen av dem med seg at Har­ry umu­lig kan kla­re seg gjen­nom det­te uten pro­fe­sjo­nell hjelp? I leng­den kan det ikke nyt­te med noen opp­kla­ren­de sider av Dum­ble­do­re på slut­ten av boka.

Også Per­cy da. Jeg lurer på om han har en ska­de i amygdala eller noe. Han har i hvert fall ikke tålt å være fat­tig. Men hvor­dan han, som vel er omtrent midt i søs­ken­flok­ken, kla­rer å vokse opp i den fami­li­en og bli både så nev­ro­tisk og så auto­ri­tets­tro vir­ker en smu­le mys­tisk. Han er rik­tig­nok ikke alei­ne om å være lei av å være fat­tig, og vel er nok det å gjø­re ting på and­re måter enn for­eld­re­ne nød­ven­dig for å unn­gå å hav­ne i sam­me situa­sjon som dem, men han har fått utro­lig lite bal­last av dem. Han er i og for seg tro­ver­dig, men eks­trem. Har de ikke fun­net opp psyko­te­ra­pi, dis­se troll­men­ne­ne? De er da i sann­het sam­men­sat­te nok. Det er godt Har­ry får det med seg – et typisk for­svar hos men­nes­ker i hans situa­sjon er å dele ver­den opp i gode og onde. Og hvor­dan kan han få noen bal­last? Hva lærer de om å leve på Hog­warts, egent­lig? Selv på kost­sko­le­ne i Eng­land lær­te de vel i det mins­te litt bio­lo­gi . Sam­funns­lære, his­to­rie, etc. Med alle unge­ne som er mugg­le-born, og med den bal­las­ten de bur­de ha fra for­eld­re­ne, bur­de det for­lengst vært krav om f.eks. sam­livs­un­der­vis­ning, hus­hold­nings­øko­no­mi, etc.

Og hvor­dan får de dre­vet forsk­ning? Fred og Geor­ge dri­ver med R&D til moro­bu­tik­ken sin, men jeg ser ald­ri noe til at pro­fes­so­re­ne på Hog­warts fors­ker eller pub­li­se­rer. Hvor­dan fin­ner de ut av ting?

Jeg les­te boka sam­ti­dig som jeg pas­set unge­ne mens kona var i utlan­det, noe som jeg reg­ner med tyder på at den var spen­nen­de nok. Og for alt det som irri­te­rer meg ved den – det tyder på en viss form for geni­a­li­tet at jeg fak­tisk bryr meg, til tross for alle hul­le­ne. Det er noe ved den jeg ikke tri­ves med. Men kan­skje jeg rett og slett vil ha det sånn.