Harry Potter 5, «The Order of the Phoenix» er ute. Vi har ventet i tre år. Var det verdt å vente på?Boka begynner som vanlig i No. 4 Privet Drive, hvor seriens minst troverdige personer holder til: Harrys ikke-magiske familie. De skildres som brutalt fantasiløse, brutalt strebende, en parodi på en parodi på den middelklassen som så iherdig og demonstrativt tar avstand fra den arbeiderklassen den tilhørte for ikke så altfor lenge siden. De er ikke opptatt av det arbeiderklassen er opptatt av, men de forstår i hvert fall arbeiderklassens sysler. Klassen over dem har de intet felles med. Dursley-ene later til å være svært lite opptatt av kunst, kultur, litteratur, etc. De er opptatt av politikk , å tjene penger, og hva naboene synes. Og av å unngå at Harry spolerer noe av dette. Ettersom Potter-serien begynner å bli stadig mer realistisk i hvordan den skildrer relasjoner mellom mennesker, og til dels komplekse moralske problemstillinger, må da Dursleyene bli noe Rowling angrer på. Det kan umulig være lett å se for meg den familien gjort til noe troverdig, selv om troverdighet hadde styrket leseopplevelsen i hvert fall for meg.

I de neste seks hundre sidene får vi ikke vite noe. Dvs. Harry får ikke vite noe, og siden alt skjer fra Harrys perspektiv får heller ikke vi vite noe. Men det blir snakket en hel del. Vi får ta del i den aggressive inkompetansen til Ministry of Magic, fornektelsen deres over at V. er tilbake, og hvordan de håndterer denne fornektelsen ved ymse eksempler på maktmisbruk. Den utsendte til HogwartÕs blir så til de grader gjort til eksempel på denne formen for inkompetanse og maktmisbruk at det ikke er særlig sympati til overs for henne når kentaurene tar henne med.

Den siste kampen er spennende, og et utrolig klimaks etter mange hundre sider med prat, prat, prat – og Harrys mangel på kompetanse i å håndtere jenter som ikke står noe tilbake for Ministry of Magics inkompetanse i sine affærer.

Han blir stadig mindre sympatisk. Han har veldig liten tålmodighet med andre mennesker, han har massevis av følelsesmessige utbrudd. Han er sint veldig mye av tida. Han viser tegn på borderline personlighetsforstyrrelse, noe som er helt i tråd med det han har opplevet. Å miste foreldrene kort tid etter fødselen gir lav risiko for problemer dersom oppfølginga etterpå er god. Det er å miste noen man er glad i mellom man er 3 til ca. 15 som er problematisk. Da er man gammel nok til å bli glad i dem men ikke gammel nok til å håndtere sorgen på en ordentlig måte. Selv om Harry engang har opplevet en mors kjærlighet, har han ikke følt den på kroppen og den har ikke formet karakteren hans. Måten han håndterer Cho på – og følelser generelt – tyder på at han har tatt skade på følelseslivet. At han mister Sirius på slutten av boka må være veldig problematisk. At han ikke føler noen sjalusi over tapet av Chos gunst tyder på at han begynner å bygge opp det forsvaret mot tap som er så typisk for borderline. Men får han hjelp? Nei.

De er jo så ufattelig vise og kloke, disse trollmennene, men får noen av dem med seg at Harry umulig kan klare seg gjennom dette uten profesjonell hjelp? I lengden kan det ikke nytte med noen oppklarende sider av Dumbledore på slutten av boka.

Også Percy da. Jeg lurer på om han har en skade i amygdala eller noe. Han har i hvert fall ikke tålt å være fattig. Men hvordan han, som vel er omtrent midt i søskenflokken, klarer å vokse opp i den familien og bli både så nevrotisk og så autoritetstro virker en smule mystisk. Han er riktignok ikke aleine om å være lei av å være fattig, og vel er nok det å gjøre ting på andre måter enn foreldrene nødvendig for å unngå å havne i samme situasjon som dem, men han har fått utrolig lite ballast av dem. Han er i og for seg troverdig, men ekstrem. Har de ikke funnet opp psykoterapi, disse trollmennene? De er da i sannhet sammensatte nok. Det er godt Harry får det med seg – et typisk forsvar hos mennesker i hans situasjon er å dele verden opp i gode og onde. Og hvordan kan han få noen ballast? Hva lærer de om å leve på Hogwarts, egentlig? Selv på kostskolene i England lærte de vel i det minste litt biologi . Samfunnslære, historie, etc. Med alle ungene som er muggle-born, og med den ballasten de burde ha fra foreldrene, burde det forlengst vært krav om f.eks. samlivsundervisning, husholdningsøkonomi, etc.

Og hvordan får de drevet forskning? Fred og George driver med R&D til morobutikken sin, men jeg ser aldri noe til at professorene på Hogwarts forsker eller publiserer. Hvordan finner de ut av ting?

Jeg leste boka samtidig som jeg passet ungene mens kona var i utlandet, noe som jeg regner med tyder på at den var spennende nok. Og for alt det som irriterer meg ved den – det tyder på en viss form for genialitet at jeg faktisk bryr meg, til tross for alle hullene. Det er noe ved den jeg ikke trives med. Men kanskje jeg rett og slett vil ha det sånn.

🙂

Print Friendly, PDF & Email