Sendt som kommentar til Morgenbladet.

Scruella de Ville er ikke begeistret for den stillingen kvinner blir gitt i ett nylig oppslag i Dagbladet Magasinet. Menn velger ikke kvinner som er smartere enn dem selv, og det kan Scruella vanskelig tolke annerledes enn at kvinner plukkes passivt opp etter at mannen har gjort en kort evaluering av hennes intellekt og funnet det forsvarlig lavt til å hoppe over den terskelen han setter fram. At kvinner settes i et slikt lys i artikkelen er selvsagt beklagelig. Det er antagelig like riktig å si at kvinner velger menn som er smartere enn dem, gitt at det skjer en evaluering fra begge parter før et forhold inngås. De som taper, i den grad de ønsker å være med på leken, er dumme menn og smarte kvinner, og neimen om de to gruppene vil ta hverandre som trøstepremie.

I artikkelen ble det gjort et klart poeng av at det finnes unntak. Disse tendensene er tydeligst hos de som ikke bekjenner seg til den kulturelle eliten som jeg antar at Scruella tilhører men erfaringsmessig kvier seg for å bekjenne seg. I det hele tatt er det vanskelig å få gehør for hvordan samfunnsmessige forhold rent faktisk er der ute, fordi de som skriver om dem og kommenterer dem ikke bare selv er unntak, de menneskene de kjenner er også unntak.

Jeg skulle likt å se en av de tre hundre tusen forskningsrapportene som viser at kvinner bruker elleve sekunder på å bestemme seg før mannen taper. Jeg synes ikke dette imponerer i å fremstille kvinner som aktiv part, det har ikke veldig mye å si for noen av argumentene som presenteres i artikkelen, heller. Blir den aktive jeger avvist av bytte én, går han videre. Vil han ha henne som hun ble avvist av, forsøker han seg igjen. Nei, sier Scruella, de tre hundre tusen rapportene slår entydig fast at har han et vindu på elleve sekunder hvoretter sjansen er tapt for alltid. Jeg tror nok, basert på de rapportene jeg har lest og erfaringer jeg har gjort, at de aktuelle rapportene presiserer at dette gjelder sjansen for å få henne til sengs den kvelden, og det er noe annet, selv i våre dager.

Jeg er ikke uenig i at artikkelen – som faktisk hadde menn som hovedperson – gikk langt i å fremstille menn som aktive og kvinner som passive. Men tallenes tale er tydelig: menn gifter seg i hovedsak med kvinner som skårer lavere på IQ-tester enn seg selv, og som er yngre og har lavere sosial status. Kvinner gifter seg i hovedsak med menn som skårer høyere på IQ-tester enn seg selv, og som er eldre og har høyere sosial status. Scruellas bilde på kvinnen som avviser mannen fordi han sier noe dumt ved kafébordet virker veldig oppkonstruert. Partnere finner ikke hverandre ved at én går bort til en annen og sier «Du virker som et vidunderlig menneske, vil du tilbringe resten av livet sammen med meg, forutsatt at du kan attestere for rimelig IQ, alder og sosial status?» Det er jo heller ikke direkte IQ menn (og kvinner) reagerer på, men egenskaper som typisk henger sammen med IQ-skår, som tendens til å få til ting, tendens til å ta styring, tendens til å forstå den andre part, etc.

Jeg er glad artikkelen falt folk tungt for brystet, men det jeg skulle ønske folk reagerte på, og diskuterte, var hvorfor det er sånn og hva som kan eller bør gjøres med det – om noe, heller enn å komme trekkende med eksempler på at det ikke alltid er sånn. Vi som driver med samfunnsfag vet dette. Vi ser på tendenser, ikke altomfattende naturlover. Det skulle være unødvendig å presisere det hver gang.

🙂

Print Friendly, PDF & Email