Trykket i Ukeavisen Ledelse 23. mars 2007.

Diskusjonen som har pågått mellom coacher, og coacher og psykologer de siste månedene i Ukeavisen Ledelse har stort sett gått meg hus forbi, men en setning fra en coach i en artikkel nylig fikk meg til å tenke. Poenget til coachen var at sjefer ikke kan være coacher fordi relasjonen blir for intim. Jeg vil gjerne resonnere litt rundt dette.

Diskusjonen som har pågått mellom coacher, og coacher og psykologer de siste månedene i Ukeavisen Ledelse har stort sett gått meg hus forbi, men en setning fra en coach i en artikkel nylig fikk meg til å tenke. Poenget til coachen var at sjefer ikke kan være coacher fordi relasjonen blir for intim. Jeg vil gjerne resonnere litt rundt dette.

Så vidt jeg har sett, brukes begrepet coaching om to forskjellige aktiviteter. Det ene er å ta en underordnet med antatt lederpotensial, gi vedkommende tilstrekkelige rammebetingelser til å ta enkelte avgjørelser på samme nivå som sjefen, kaste vedkommende ut på dypt vann og opptre støttende, oppmuntrende og drivende i forhold til denne. Dette er jo knapt mer enn hva lederskap faktisk bør være. Den dyktige coachende lederens fortrinn som coach er at vedkommende kjenner bedriften og bedriftens omgivelser. Det er ingen grunn til å tro at relasjonen i dette tilfellet noen gang trenger å bli mer intim enn i en hvilken som helst annen leder/underordnet-relasjon.

Den andre er at coachen bruker forskjellige teknikker, gjerne markedsført som NLP eller Gestalt, for å hente frem ubrukt potensial. Da er det forståelig at samtalene kan berøre temaer som det kan være problematisk å lufte for sjefen. Da er det innlysende for meg at den kompetansen som kreves her, er den kompetansen psykologene forvalter. Jeg opplevde i en diskusjon at en coach spurte meg hvilken metode jeg ville brukt i coaching. Jeg opplever litt det spørsmålet som en smule avslørende: metoder er for mennesker som mangler teorietisk skolering. Psykologer bruker i utgangspunktet ikke metoder i denne forstand, men de kan lage metoder som kan brukes av andre. Mange psykologer kan ikke brukes som coacher fordi de ikke vet noe om jobbkrav, men slike ting er ikke veldig vanskelig å lære seg.

En interessant utfordring er at mange ikke later til å vite hva psykologer kan. Jeg opplever at psykologer ikke får coache-oppdrag fordi de ikke er sertifisert som coach. Det er litt som å kreve fagbrev av en sivilingeniør.

Så det jeg sitter igjen med er følgende: den naturlige coach er enten leder (gitt den første aktiviteten) eller en psykolog (gitt den andre). For meg blir en sertifisert coach litt på linje med en tekniker eller en sykepleier: de har metoder som kan anvendes innenfor klart definerte rammer, men hvorfor diskuterer vi om hva som bør fortrekkes av sertifiserte coacher og psykologer? Er ikke det åpenbart?

🙂

Print Friendly, PDF & Email