Vi snak­ker om per­son­lig­het når vi snak­ker om hvor­dan men­nes­ker varie­rer i hvor­dan de for­hol­der seg til opp­ga­ver og til and­re men­nes­ker. Siden ca. 1990 har «De fem sto­re» vært den beskri­vel­sen av per­son­lig­het som blir brukt av fors­ke­re som stu­de­rer per­son­lig­het.

Blant ting som har vært dis­ku­tert er om per­son­lig­het bør beskri­ves som typer (alt­så at men­nes­ker kan være eksemp­ler på fer­dig defi­ner­te kate­go­ri­er), eller om per­son­lig­het bør beskri­ves som trekk. I våre dager ser det ut til at de fles­te er eni­ge om at trekk er det som bør gjel­de.

Nå viser det seg at det er sam­men­heng mel­lom per­son­lig­het og triv­sel, og at hvis per­son­lig­he­ten ikke pas­ser til mil­jø­et, kan det bli vans­ke­lig å hol­de moti­va­sjo­nen oppe. Så hva slags per­son­lig­het tri­ves i sko­len? De fem sto­re er typisk

Hva slags per­son­lig­het leg­ger sko­len opp til at skal tri­ves, da?

And­re opp­le­ver det nok anner­le­des. Den­ne gjen­nom­gå­el­sen er eks­tremt enkel, tes­ter som viser hvor en sjøl lig­ger i for­hold til de fem sto­re har typisk masse­vis av spørs­mål. Men noe som had­de vært kult var å lage en sånn test for sko­len også – alt­så at ele­ve­ne fyl­te ut et spørre­skje­ma som vis­te hvil­ken per­son­lig­het sko­len har. Det kun­ne sagt noe om hva slags per­son­lig­het sko­len opp­mun­t­rer, og kan­skje også noe om hvor­dan forksjel­li­ge per­son­lig­he­ter opp­fat­ter sko­len.