Jeg tror ikke særlig på medfødt sosialt talent. Jeg tror de som kan sånt, har lært det på en eller annen måte: Enten ved å lese seg til det, eller ved å ha hatt gode møter med andre som kan sånt. Gjerne begge deler. Men nå tenkte jeg jeg skulle fortelle den lille historien om Alexander.

De sosiale talentene mine som barn var relativt beskjedne. Jeg var en nerd. Og jeg visste ikke engang å skjule det. Men jeg fant nå stort sett ut av ting. Som f.eks. når resten av klassen sto i ring rundt meg og pekte og lo og ropte brilleslange. Jeg skjønte det var en del av et sosialt spill og at det ikke var vondt ment. Noe av det som røpte det var de som sto i ringen og sjøl hadde briller.

Men vi fikk nå en ny brilleslange i klassen. Han het, mener jeg å huske, Alexander. Det røper neppe noe. Det er mange som heter dét. Han var mager, mørkåret og brukte briller. Og han sto og smilte fåret i midten av ringen når vi ropte brilleslange til ham.

Jeg tror han prøvde å ta til motmæle, men han ble dyttet. Han falt. Brillene ramlet av. Han famlet gråtende etter dem. Han blødde. Noe falt inn i det allerede denngang temmelig tjukke hodet mitt: Alexander var ikke med på leken.

Jeg vet ikke hvordan det ikke med ham siden. Familien min flyttet til et sted hvor jeg synes det var ganske mye mindre mobbing. Men noe tror jeg at jeg lærte av det:

Jeg tror jeg ble mer bevisst at man erter bare de som vil være med på leken.

Hvis jeg noengang har ertet og eller mobbet deg uten at du var med på det, så beklager jeg det på det sterkeste. Venner?

Takk til Ida på Facebook som minnet meg på denne.

🙂

Print Friendly, PDF & Email