Jørn Hurum ser ut til å kun­ne kla­re å bli paleo­n­to­lo­gi­ens førs­te pop­stjer­ne. Hvor­dan? Muli­gens ved å vite litt om media.

Det er let­te­re å for­and­re seg selv enn å for­and­re res­ten av ver­den. Man kun­ne øns­ke seg at viten­ska­pe­li­ge funn ble pre­sen­tert for mas­se­ne ved at intel­lek­tu­elt nys­gjer­ri­ge jour­na­lis­ter gjor­de sitt ytters­te for å pre­sen­te­re fun­ne­ne og kon­se­kven­se­ne av dem for et kunn­skaps­hung­rig pub­li­kum. Det skjer fak­tisk – i tids­skrif­ter som ingen leser. Skal man nå ut til folk, må man for­hol­de seg til hvor­dan jour­na­lis­ter fak­tisk job­ber.

Jour­na­lis­ter vet at den ande­len av poten­si­el­le lese­re som er inter­es­sert i inn­hold ikke er stor nok til at man kan skri­ve for dem – da for­svin­ner annon­sø­re­ne. Jour­na­lis­tens vik­tigs­te jobb er å sør­ge for at inn­hol­det i avi­se­ne gene­re­rer annonse­inn­tek­ter. Når en jour­na­list værer en god his­to­rie er det for­di den inne­hol­der et poeng og en kon­flikt. Hva poen­get er og hva kon­flik­ten består i må for­mid­ler ha full kon­troll over.

Alle som job­ber med kom­mu­ni­ka­sjon i media vet det­te, og sær­lig alle som har brent seg i media.

Enkel­te popu­lær­vi­ten­ska­pe­li­ge for­mid­le­re blir det ved å job­be sam­vit­tig­hets­fullt og sys­te­ma­tisk med rela­tivt pub­li­kums­venn­li­ge ting – og kan anta­ge­lig mang­le litt for­stå­el­se for at når det for­mid­les så lite popu­lær­vi­ten­skap gene­relt som det gjør, er det for­di det er nes­ten umu­lig å få for­mid­let noe på den måten. Noen ytterst, ytterst få har mer flaks enn det som er lov. Res­ten må være klar over at å nå fram i media van­lig­vis er for­fer­de­lig vans­ke­lig.

Jeg vet ikke om Hurum har spe­ku­lert bevisst i det­te – at det å pre­sen­te­re Dar­wi­ni­us som noe i nær­he­ten av en mis­sing link vil­le gi jour­na­lis­te­ne den kon­flik­ten de treng­te. Jour­na­lis­te­ne viss­te det helt sik­kert ikke. Det Hurum har gjort, er å ryd­de spalte­plass til alle ver­dens paleo­n­to­lo­ger for å pre­si­se­re at Ida ikke er The Mis­sing Link og at The Mis­sing Link er en myte, blant annet i Dagbladet, Ber­gens Tiden­de, og Aftenpos­ten. PR-ver­di­en må være uvur­der­lig. Det er bare så geni­alt. For den­ne vink­lin­gen ska­der ikke Hurums anse­el­se. Det er det bare den pro­mil­len av befolk­nin­ga som synes fak­ta er vik­tig, som tror. Og dem kan man se bort fra i sam­men­hen­ger som det­te.

Det betyr ikke at jeg som psy­ko­log skal gå ut og si at psyko­ana­ly­se vir­ker. Det fun­ge­rer ikke slik. Skal det bli medie­opp­styr, må det være en pas­sen­de kon­flikt inni der som jeg kan kon­trol­le­re. Og når jeg fin­ner den, skal jeg bru­ke den for alt den er verdt!

Hvor­for påstår jeg det oven­stå­en­de? Først og fremst for­di jeg har snak­ket med man­ge medie­råd­gi­ve­re. De har ikke akku­rat lagt alen til min respekt for men­nes­ke­he­ten, for å si det sånn – og slett ikke til min respekt for jour­na­lis­ter og jour­na­lis­tikk.