Jørn Hurum ser ut til å kunne klare å bli paleontologiens første popstjerne. Hvordan? Muligens ved å vite litt om media.
Det er lettere å forandre seg selv enn å forandre resten av verden. Man kunne ønske seg at vitenskapelige funn ble presentert for massene ved at intellektuelt nysgjerrige journalister gjorde sitt ytterste for å presentere funnene og konsekvensene av dem for et kunnskapshungrig publikum. Det skjer faktisk – i tidsskrifter som ingen leser. Skal man nå ut til folk, må man forholde seg til hvordan journalister faktisk jobber.
Journalister vet at den andelen av potensielle lesere som er interessert i innhold ikke er stor nok til at man kan skrive for dem – da forsvinner annonsørene. Journalistens viktigste jobb er å sørge for at innholdet i avisene genererer annonseinntekter. Når en journalist værer en god historie er det fordi den inneholder et poeng og en konflikt. Hva poenget er og hva konflikten består i må formidler ha full kontroll over.
Alle som jobber med kommunikasjon i media vet dette, og særlig alle som har brent seg i media.
Enkelte populærvitenskapelige formidlere blir det ved å jobbe samvittighetsfullt og systematisk med relativt publikumsvennlige ting – og kan antagelig mangle litt forståelse for at når det formidles så lite populærvitenskap generelt som det gjør, er det fordi det er nesten umulig å få formidlet noe på den måten. Noen ytterst, ytterst få har mer flaks enn det som er lov. Resten må være klar over at å nå fram i media vanligvis er forferdelig vanskelig.
Jeg vet ikke om Hurum har spekulert bevisst i dette – at det å presentere Darwinius som noe i nærheten av en missing link ville gi journalistene den konflikten de trengte. Journalistene visste det helt sikkert ikke. Det Hurum har gjort, er å rydde spalteplass til alle verdens paleontologer for å presisere at Ida ikke er The Missing Link og at The Missing Link er en myte, blant annet i Dagbladet, Bergens Tidende, og Aftenposten. PR-verdien må være uvurderlig. Det er bare så genialt. For denne vinklingen skader ikke Hurums anseelse. Det er det bare den promillen av befolkninga som synes fakta er viktig, som tror. Og dem kan man se bort fra i sammenhenger som dette.
Det betyr ikke at jeg som psykolog skal gå ut og si at psykoanalyse virker. Det fungerer ikke slik. Skal det bli medieoppstyr, må det være en passende konflikt inni der som jeg kan kontrollere. Og når jeg finner den, skal jeg bruke den for alt den er verdt!
Hvorfor påstår jeg det ovenstående? Først og fremst fordi jeg har snakket med mange medierådgivere. De har ikke akkurat lagt alen til min respekt for menneskeheten, for å si det sånn – og slett ikke til min respekt for journalister og journalistikk.
Norwegian