Harald Eia har gått tungt ut og sagt at han ønsker å gjøre noe med at evolusjon og gener som samfunnsbyggende kraft er underslått i undervisningen på Blindern og andre steder. Det har han rett i. I det følgende vil jeg forsøke å rette opp noen generelle misforståelser som jeg regner med vil prege debatten i høst.

Det største problemet er rett og slett at folk tror at dersom et trekk (homoseksualitet, venstrehendthet, ryddighet) er arvbart (det heter ikke arvelig lenger), så er det vanskeligere å endre enn dersom det er tillært. Det er derfor mennesker er redde for biologi: Fordi biologiske forklaringsmodeller gjør at vi risikerer å bli fratatt ansvar, valg, verdighet, og så videre.

På skolen lærer vi f.eks. at øyenfarge er vanskelig å endre, og at øyenfarge er svært arvelig. Men øyenfarge er ikke vanskelig å endre fordi øyenfarge er arvbart. Kroppen vår er laget slik at mye av det som er arvbart, er vanskelig å endre: Men det er ikke arvbarheten, men andre ting, som bestemmer om noe er vanskelig å endre eller ikke. Hvor lett et trekk er å endre kan bare undersøkes ved å prøve å endre det. Noen annen måte finnes ikke. Arvbarheten gir ingen svar.

Hvis du er fornøyd så langt, trenger du ikke lese mer. Er du ikke fornøyd, må du belage det på at nå kommer det fagsjargong. De uttrykkene som brukes i debatten nå, var fagsjargong for femti år siden. Det betyr at debatten i avisene nå føres på 1950-nivå, og at intet interessant vil komme på trykk.

Hva er arvelighet?

Jeg tror at det er vanlig å anta at arvelighet har å gjøre med sannsynlighet for at et trekk vil nedarves fra foreldre til barn. Hvis far har et trekk, som f.eks. venstrehendthet, er det en viss sjanse for at genet for venstrehendthet vil gå i arv. Arvelighet forståes ikke slik lenger.

Det er to forskjellige begreper som må holdes orden på her: Genotyp (om genet er til stede) og fenotyp (om trekket som genet disponerer for er til stede). Det er gener som arves, men det er trekk som har arvbarhet. Man måler arvbarhet indirekte ved å se på forholdet mellom mennesker som har eller ikke har et trekk man er interessert i.

Arvbarhet er et forhold (korrelasjonen) mellom genotyp og fenotyp i et miljø. Dersom et miljø er fritt for et trekk, er arvbarheten 0. Dersom et miljø er mettet med et trekk, er arvbarheten 1. Det vil si at arvbarheten av et trekk sier noe om hvor gunstig miljøet er for at dette trekket skal forekomme.

Arvbarhet er altså et trekk ved en befolkning, ikke ved et individ. Arvelighet måles i folkegrupper, ikke i mennesker. Det som måles, er variasjon i trekk i befolkningsgruppa. Arvbarheten av f.eks. venstrehendhet er et uttrykk for hvor mye venstrehendthet varierer.

Arvbarhet forutsetter variasjon

Den totale variasjonen av et trekk er summen av genotypisk variasjon og fenotypisk variasjon. Matematisk ser det sånn ut:

AE395AB4-E36B-41CD-B33A-A0F9F722D2BC.jpg

Utlagt: Man kan måle hvor mye et trekk varierer i en befolkning. Variasjonen forklares av summen av miljøvariasjon og genetisk variasjon. Fremstilt på en annen måte:

variasjon.png

Endrer man variasjonen i miljøet, endrer man også variasjonen i arvbarhet. Arvbarhet kan ses på som et mål på miljøvariasjon.

Et eksempel på misforstått arvbarhet er Gerhardsen-skolen. Her forsøkte man å gjøre det rettferdig for elevene: Alle blir behandlet helt likt, ingen forskjellsbehandles. Da forklares all variasjon som har betydning av elevenes bakgrunn siden miljøet er likt for alle. Resultatet blir at skolen reflekterer sosial ulikhet.

Et spørsmål om vitenskapelighet?

Det som virkelig er forstemmende her, er hvordan vitenskapen blir sett på som en autoritet som skal utfordres. Alle utfordringer som vitenskapen har bydd på, er blitt håndtert av vitenskapen selv. Det er ingen andre som kan utfordre vitenskapen. Utfordringene kan ha kommet utenfra de etablerte vitenskapelige institusjonene, men hva som er vitenskap avgjøres av hvordan argumentene legges frem og behandles, ikke hvem som kommer med dem.

Når f.eks. Agnes Bolsø hevder at Harald Eia bruker forskere som diskuterer abort av homofile fostre, er dette ikke vitenskap, men et politisk argument. Forskerne Bolsø nevner har aldri diskutert dette, og utsagnet er klart injurierende. Men det er bare vitenskap som kan brukes for å fastslå at Bolsø tar feil. Det som har vært diskutert, er om det kan selekteres for seksuell orientering ved kunstig befruktning. Å ta abort på bakgrunn av barnets seksuelle identitet får vi håpe aldri blir lovlig. De etiske sidene ved dette er naturligvis blant annet en politisk diskusjon – men å ville kneble forskere fordi de diskuterer hvordan en sånn seleksjon kan foregå, er uvitenskapelig.

🙂

Print Friendly, PDF & Email
Liked it? Take a second to support Rolf Marvin Bøe Lindgren on Patreon!