Talen til Obama var interessant av veldig mange årsaker. Nå har jeg egentlig aldri vært i tvil om at han fortjente prisen. Han forsøkte, og klarte, å vinne et valg på ei rasjonell dialoglinje etter åtte år med retorikk og konfrontasjon.
En del av kritikken mot Obamas tale synes jeg skurrer veldig.
Ja, Kristin Halvorsen, han sa lite og ingenting om miljø. Han var kommet for å hente en fredspris, ikke en miljøpris. Fokus. Én ting ad gangen, liksom.
Ja, Bård Vegar Solhjell, USA har skitten samvittighet i mange sammenhenger, men Nobels Fredspris ble tildelt Barack Obama av Nobel-instituttet, ikke av Norge til USA.
Det er to aspetkter ved Obamas tale som jeg synes var særlig interessante. Det ene var at han, i motsetning til George W. Bush, kom med argumenter og begrunnelser, ikke apeller til følelser. Etter talen vet vi så mye om hva Obama mener om krig at det faktisk er mulig å diskutere med ham. Det går ikke an å diskutere med mennesker som ikke har argumenter, eller som bruker retorikk om om det var argumenter. Obama har klart å presentere handlinger som han vurderer som både upopulære og nødvendige på en måte som gjør at man kan få sympati for valgene hans.
Det er slik statsmenn gjør. Jeg skulle ønske vi hadde hatt en i Norge.
Det andre er hvilke kriger han ikke omtalte som berettigede. Han nevnte Afghanistan og den første gulfkrigen. Han sa ikke et ord om oppfølgeren. Om ikke det var et subtilt spark til George W. Bush, så vet ikke jeg.
Det er sludder, som enkelte vil ha det til, at talen satte punktum for diskusjon. Det er greit å ikke være vant med intelligente politikere, men fenomenet kan da ikke være fullstendig ukjent? Man skal ikke forveksle gode, reflekterte argumenter med endelige argumenter.
Men nei, jeg er ikke enig i alt Obama sa. USA har aldri gått til krig mot et demokrati, sa han. Jeg vet ikke, jeg . Latin-Amerika, noen?
Norwegian