Den­ne teks­ten om hvor­dan psyko­ana­ly­sen ble til ble skre­vet for en annen anled­ning for len­ge siden. Den offent­lig­gjø­res til almen­he­ten etter man­ge opp­ford­rin­ger.

Freud var ung og ergjær­rig den­gang han var ung og loven­de vit.ass. ved uni­ver­si­te­tet sitt. Også var han for­els­ket! Og i hine hår­de måt­te man være bemid­let for å gif­te seg inn i det laget Freud øns­ket å gif­te seg inn i (det­te var før sam­bo­er­skap og pre­ven­sjon og slikt). Pro­ble­met hans var at for å få bed­re inn­tekt, måt­te han bli første­ama­nu­en­sis, og det kun­ne han bare bli ved å erstat­te sje­fen sin når den­ne i sin tur ble pro­fes­sor. Og det var len­ge til, for Freuds sjef var ufor­skam­met ung og det var den­nes sjef også.

Freud had­de alt­så et pro­blem: han had­de et struk­tu­relt hin­der for å sti­ge i gra­de­ne ved ansi­en­ni­tet. Men det var mulig å forbi­gå ansi­en­ni­tet ved å opp­da­ge et eller annet. Freud ble alt­så vel­dig ivrig etter å opp­da­ge noe så han kun­ne sti­ge i gra­de­ne og tje­ne bed­re og gif­te seg.

Det førs­te han opp­da­get var at kokain var kult. Det had­de mas­se posi­ti­ve effek­ter, og vir­ket som kur mot både det ene og det and­re. Han anbe­fal­te det hem­nings­løst i hytt og vær, og det ble stor skan­da­le da det ble opp­da­get at kokain var noe man måt­te være ytterst for­sik­tig med. For­sø­ke­ne hans på å ro seg i land gjor­de ikke saken hans stort bed­re.

Men Freud var krea­tiv. Han opp­da­get under stu­die­ne sine av kokai­nets effekt at han ble sprenk­gåt av å snif­fe coca. Der­av trakk han som slut­ning at sek­su­ali­te­ten satt i nesa. De had­de nok ikke hørt om Karl Pop­per den­gang. Og Freud had­de nep­pe hørt om Eras­mus Mon­ta­nus. Han for­søk­te å kure­re en kvin­nes noe pus­si­ge sek­su­ali­tet ved å ope­re­re ut brus­ket i nesa hen­nes (Han var lege og skul­le kun­ne slikt). Han glem­te igjen noe gas­bind og det gikk verk i det og … vel, dere skjøn­ner.

Det­te gjor­de han sam­men med sin gode venn Wil­helm Flie­ss, som (muli­gens i løpet av eks­pe­ri­men­te­ne med coca) fikk det for seg at den men­nes­ke­li­ge bio­lo­gi­en had­de tre ryt­mer som gikk i regel­mes­si­ge bøl­ger (Jeg tror sån­ne som har prøvd coca vet hva jeg snak­ker om). Gans­ke rik­tig, det­te var opp­ha­vet til bio­ryt­me­ne som vår kulør­te uke­pres­se ynder å for­kla­re oss er basert på urgam­mel kine­sisk yin-yang-te eller hva det nå er for noe og som alle fjor­ti­ser kun­ne pro­gram­me­re på Com­mo­do­re 64 da jeg var, øh, yng­re.

Det tred­je for­sø­ket til Freud var å ytre en påstand om at hyp­no­tisk sug­ge­sjon kun­ne bru­kes til å kure­re nev­ro­ser. Påstan­den gikk etter­hvert over i teori (Bekla­ge­lig­vis uten å gå vei­en om hypo­te­se. De av dere som kan noe om viten­skaps­teori bør se hva pro­ble­met er). Rent kom­mer­si­elt var det­te en schlä­ger, og Freud kun­ne ende­lig gif­te seg og gå over i his­to­ri­en.

Referanser

Ellen­ber­ger, Hen­ry (1970)

The Dis­covery Of The Uncon­scious: The His­tory And Evo­lu­tion Of Dyna­mic Psychia­try

Basic Books

Kerr, John (1993)

A Most Dan­gerous Met­hod: The Story of Freud, Jung and Sabi­na Spiel­rein

New York: Vin­ta­ge