Jeg fikk nok av Jesper Juul alt da jeg leste hans magnum opus, Ditt Begavede Barn. Nå har jeg av og til lest spaltene hans i Dagbladet og i Aftenposten. Problemet med Juul, slik jeg ser det, er at han ikke kan gi fra seg noe annet enn selvfølgeligheter. Noe som ikke hadde vært noe problem dersom alle selvfølgeligheter hadde vært sanne. Men de er ikke det. Han mangler fagkompetanse innenfor selv det mest elementære, noe som gjør at enkelte av selvfølgelighetene hans er direkte skadelige. Det som er kjernekompetansen hans er å virke klok ved å snakke folk etter munnen.
Ditt begavede barn
Barn er ikke bare begavede. De har overnaturlige evner. Jeg vet det er mennesker som ikke leser boka hans slik som jeg. Ikke ble jeg ferdig heller – jeg la fra meg boka i det kapittelet hvor den går over fra å være overdreven bardomsidyllisering til dårlig science fiction. Ifølge Juul er barn perfekte termostater – de har magisk innsikt i relasjonen mellom foreldrene, og all uønsket atferd fra barna skyldes problemer mellom foreldrene. Ikke litt av den, ikke engang betydelig, nei, alle problemer med barn er egentlig problemer mellom foreldrene.
Farlige og inkompetente råd om timeout
Man er enten enig eller uenig i at det er riktig at foreldre formidler til barn hva som er akseptabel og ikke akseptabel oppførsel. Man kan være sosialkonstuktivist (dvs. man bør absolutt ikke) og mene at barn skal finne ut av sånt sjøl, etter naturmetoden, og at foreldre bare skal legge til rette for at barn selv finner ut hva som går an og hva som ikke går an. Men sett at man ikke er sosialkonstruktivist eller forstyrret på andre måter. Da mener man at foreldre på en eller annen måte eller et eller annet nivå har rett til aktivt å vise vei.
I riktig gamle dager var det akseptabelt å slå barn når de ikke gjorde som de skulle. Å slå barn som ikke gjør som de skal er tilsynelatende veldig effektivt. Det virker raskt, og de slutter å gjøre det de ikke skal dersom den som slår er i nærheten. Ulempen er at de ikke får vite hva de burde ha gjort, og de fortsetter gjerne å gjøre det de ikke skulle ha gjort når det ikke er noen som straffer i nærheten. Derfor har det vært interessant å finne alternativer til straff. Timeout er et alternativ til straff. Det er ikke straff. Vil du vite mer om alle ulempene med straff, så les kaptitel 12 i denne boka.
Timeout er en strukturert prosedyre som går ut på at barnet blir informert om under hvilke betingelser timeout vil finne sted. Det består i at barnet vennlig men bestemt fjernes fra muligheten til å gjøre den uønskede handlingen (slå broren, for eksempel). Barnet flyttes til et sted hvor det ikke kan fortsette med det det gjorde. Helst et eget rom. Det kan godt være en voksen der. Vil du vite mer, så prøv denne boka.
Man skal ikke true med timeout. Timeout er ikke noen straff. Man skal ikke flytte barnet til et sted det normalt ikke ønsker å være under timeout. Tiden i timeout skal ikke vare lenge. Toppen fem minutter. Når foreldre skriker Nå er det nok! Gå på rommet ditt og vær der en time!, så er det straff. Det er ikke timeout.
Så hva svarer Jesper Juul når han blir spurt om timeout? Jo, at Denne form for krenkelse har ikke noe med oppdragelse å gjøre. Eksempelet som brukes, innledes med Nå skjerper du deg! Gå på rommet ditt til du kommer på bedre tanker!.
Men den formen for instruksjon har ikke noe med timeout å gjøre. Det vet ikke Jesper Juul. Time-out er en av de eldste, mest brukte, mest skånsomme og mest effektive metodene for å få barn til å holde opp med uønsket atferd der og da, og han er fullstendig blank på den. Jesper Juul er ikke fagperson innen pedagogikk eller oppdragelse. Han er skribent.
Bruk av forsterkere i barneoppdragelse
I Larvik har lærerne begynt å bruke såkalte «pogs» i instruks av barna. En «pog» er en brikke, rett og slett, som ungene får når de har gjort noe riktig. Når de har fått nok «pogs», kan de veksles inn i noe håndfast, som å få sparke fotball med lærerne, eller nye blyanter. Dette mener både en mor og Jesper Juul er helt feil. Barn skal få anerkjennelse. Dette fører bare til at de venner seg til å få belønning for å gjøre ting de burde gjort av seg sjøl.
Så hvorfor bruke pogs? Jo, av følgende grunner:
En pog er utvetydig. Mens et ord kan være tvetydig, ironisk, eller mettet med mening fra andre sammenhenger, er en pog et signal som ikke kan misforståes (den kreative leser kan sikkert komme med innspill her, men her snakker vi under normale omstendigheter).
Bruken av pogs systematiserer bruk av anerkjennelse. Mens det kan være lett å si til lærerne at de må passe på å gi anerkjennelse ved behov, er dette altfor lett å overse når hverdagen inntreffer. Pogs – og instruksen i å bruke dem – gjør at det er mye lettere for anerkjennelse å bli systematisk. Det er lettere å glemme et smil eller en «bra!» når det ikke er noen systematikk eller struktur i hvordan de skal utdeles. Noen lærere har det i seg – mange lærer har det ikke.
Det er lett å si at barn ikke skal belønnes for ting man må forvente av dem. Men barn går faktisk på skolen for å lære. Man forventer at barn ikke kan Pythagoras’ læresetning eller hva hovedstaden i Assyria heter. Men man skal altså forvente at de behersker mye mer kompliserte regler for sosial interaksjon og samhandling? Forstå det den som kan – jeg har en emebetseksamen i psykologi og jeg forstår det ikke. Uten systematisk opplæring i sosial samhandling, vil de som lærer det hjemme få fordeler framfor de som ikke lærer det hjemme. I gamle dager var det ansett som riktig at barn lærte sosial samhandling hjemme – i dag er vi mye mer klar over hvor viktig evne til sosial samhandling er, og at mange av elevene verken lærer det hjemme eller på skolen.
Når elevene blir eldre, skal pogs fases ut og elevene skal oppleve at det man fikk pogs for å gjøre, faktisk er sin egen belønning. Dette lærer man ikke før man har gjort det noen ganger. De av oss som lærte det hjemme, har glemt hvor vanskelig det var å lære, for vi lærte det tidlig men over mange år. De som ikke lærte det hjemme, vel, de er det psykologene som tar seg av. Vi vil gjerne ha mindre å gjøre av denslags.
Svaret Juul kommer med, viser med all ønskelig tydelighet at han kan ikke dette. Han har ikke kompetanse til å veie fordeler og ulemper ved bruk av token economies på en faglig forsvarlig måte. Da gjør han det han gjør når han ikke vet (og i dette tilfellet mest sannsynlig ikke engang vet at han ikke vet) – han snakker innsender etter munnen.
Send fyren tilbake til Danmark. Han har gjort nok skade.
Norwegian