Det er vir­ke­lig vans­ke­lig å for­kla­re hva man har imot alter­na­ti­ve meto­der som tanke­felt­te­ra­pi. Her er nok et for­søk. Det er nok for­gje­ves.

Jeg ble inter­vju­et til et pro­gram på TV Nor­ge i høst. I den for­bin­del­se så jeg en rek­ke DVD-er av Mats Uldal, hvor han for­søk­te å ban­ke bort diver­se til­stan­der hos for­skjel­li­ge men­nes­ker. Jeg ble da bedt om å kom­men­te­re det jeg så. Og siden har jeg del­tatt i en del dis­ku­sjo­ner om tanke­felt­te­ra­pi. Det jeg sier, kan du lese her, her og sær­lig her, og jeg ser ingen grunn til å si det fle­re gan­ger. Men det folk sta­dig spør meg om, her hvor­dan jeg kan være så sik­ker på at det ikke vir­ker?

Det drei­er seg om hva man set­ter som ters­kel for å god­ta at doku­me­ta­sjo­nen er god nok. Og det­te er det, erfa­rings­mes­sig, umu­lig å for­kla­re for men­nes­ker som ikke er godt inne i pro­blem­stil­lin­ge­ne.

Det nyt­ter ikke å bare spør­re folk som har vært behand­let, om de føler seg bed­re. Det fin­nes man­ge hund­re års erfa­ring i at måten man spør på, hvem man spør, under hvil­ke omsten­dig­he­ter man spør, påvir­ker hvil­ket svar man får. Der­for må man stil­le svært stren­ge krav til hvor­dan man spør, slik at man er sik­ker på hva slags svar man får.

Når jeg så blir spurt om hvor­for jeg ikke god­tar sva­re­ne fra folk som sier de er blitt bed­re, er sva­ret vel­dig enkelt: Det er ingen som er blitt spurt, så det fin­nes ingen svar. Utlagt:

Det fin­nes ingen viten­ska­pe­li­ge stu­di­er som støt­ter TFT.

Nå får jeg sta­dig høre at det fin­nes tusen­vis av sli­ke stu­di­er, og jeg er blitt fore­lagt noen. Ingen av dem hol­der mål.

Når jeg så leg­ger fram at det er viten­skap jeg vil se, får jeg typisk høre at viten­ska­pen har sine egne moti­ver for å hol­de TFT unna det gode sel­skap. Men det kan ikke stem­me, for­di en god del av de artik­le­ne jeg har sett, vil­le vært god­tag­ba­re der­som de had­de vært gjort anner­le­des. De er blitt tryk­ket i tids­skrif­ter som later som om de er viten­ska­pe­li­ge, men som ikke hol­der viten­ska­pe­lig stan­dard.

Viten­ska­pe­lig stan­dard betyr gans­ke enkelt at men­nes­ker er blitt spurt på måter som gjør at sva­re­ne kan bru­kes til å sam­me­lig­ne annen tera­pi.

Sålen­ge ingen er blitt spurt på en måte som er sam­men­lign­bar, er det and­re behand­lings­me­to­der som gjel­der.

Å behand­le men­nes­ker med TFT vil­le vært ufat­te­lig arro­gant. Det vil­le vært å anta at jeg bare kan vite at noe er bed­re enn noe annet, uten annet å sto­le på at jeg selv kan vite bed­re enn alle and­re.

Jeg vet ikke bed­re enn alle and­re. Der­for bru­ker jeg meto­der som er viten­ska­pe­lig doku­men­tert, og ikke TFT.

Det må være en annen blogg om hva viten­skap er. Men i et nøtte­skall:

Viten­skap hand­ler ikke om at en gam­mel mann med skjegg sit­ter og vet bed­re enn alle and­re. Viten­skap er ikke en sam­ling med påstan­der som man kan vel­ge å for­hol­de seg til eller å la være.  Viten­skap hand­ler om å stil­le spørs­mål slik at alle and­re også kan under­sø­ke og kri­ti­se­re sva­re­ne. Måten å stil­le spørs­mål på slik at and­re kan Det er sånn kunn­skap blir bed­re.

Jeg ven­ter fort­satt på at TFT skal bli under­søkt slik.