I det sis­te er jeg blitt beskyldt for å være en med­lø­per for Phil Par­ker Light­ning Process. Det­te er ufor­ståe­lig sett i lys av at jeg a) er en aktiv bidrags­yter til www.skepsis.no og at jeg b) har gått hardt ut mot tanke­felt­te­ra­pi. Så, hvor­dan for­kla­re det­te?

For å ta en ting ad gan­gen:

Dokumentasjon

Noe som er sen­tralt i behand­ling av men­nes­ker, er doku­men­ta­sjon. Hvor­dan vet man at det man gjør, vir­ker? Innen alter­na­ti­v­in­du­stri­en base­rer man seg ute­luk­ken­de på bekref­tel­ser fra pasi­en­ter: Når så man­ge av pasi­en­te­ne mine sier at det vir­ker, så må det vel være noe i det? Nei, det må ikke det.

De fles­te til­stan­der går over av seg sjøl. Så la oss si at vi har en til­stand som bren­ner ut, gjen­nom­snitt­lig, etter tre år. Det er omtrent så lang tid det vil ta for en gjen­nom­snitt­lig pasi­ent  å bli for­tvi­let nok til å opp­søke alter­na­tiv behand­ling. Til­stan­den vil­le gått over av seg selv, men den gjor­de det sam­ti­dig som pasi­en­ten fikk hånds­på­leg­gel­se, askav­kok, homøo­pa­ti, aku­punkt­ur, tanke­felt­te­ra­pi, ligt­ning process eller annet.

Det er for­skjell på folk. Det kan ten­kes at der­som en alter­na­tiv behand­lings­form fak­tisk fun­ge­rer bra på en grup­pe pasi­en­ter, kan det kom­me av at det er en bestemt per­son­lig­het som a) får den­ne lidel­sen og b) rea­ge­rer lett på akku­rat den­ne behand­lin­ga. Jeg kom­mer til­ba­ke til det i det føl­gen­de. Da er det alt­så ikke slik at meto­den fun­ge­rer bra på den­ne type lidel­se, men på den­ne typen pasi­en­ter. Der­som det stem­mer, må det få kon­se­kven­ser på hva det er i behand­lin­ga som har effekt.

Der­for dri­ver vi forsk­ning. Forsk­ning hand­ler, i vel­dig stor grad, om å ta en obser­va­sjon av sam­men­hen­ger for å fin­ne ut om sam­men­hen­ge­ne er lov­mes­si­ge, eller til­fel­di­ge. I det­te til­fel­let er noe av clu­et at det har vist seg, mener man­ge, at det er en sam­men­heng mel­lom ME og Light­ning Process. Hvor­dan kan vi evt. vite det­te?

Problemene med dokumentasjon i terapi

Det skul­le vært gjort et stu­die på det­te, mener man­ge. Og jeg er til­bøye­lig til å mene at en god del alter­na­ti­ve behand­lings­for­mer, heri inklu­dert LP, bur­de ha holdt seg i labo­ra­to­ri­et ei stund til. Men det er ikke så uvan­lig at psy­ko­lo­ger går god for meto­der som ikke har vært i labo­ra­to­ri­et så len­ge. Her er litt om hvor­for.

Innen medi­sin er det for­lengst etab­lert at der­som en pil­le skal sel­ges, må den være kli­nisk tes­tet i place­bo­kon­trol­ler­te dob­belt­blind-stu­di­er. For­søks­per­soner deles i to grup­per, den ene halv­par­ten får eks­pe­ri­ment­pil­len og den and­re halv­par­ten får en pil­le som ikke vir­ker. Grun­nen er at folk gjer­ne rap­por­te­rer bed­ring etter å ha tatt pil­ler selv om de ikke vir­ker. Det­te feno­me­net kal­les place­bo. For at ikke folk skal være sik­re, er det også slik at de som deler ut pil­le­ne, ikke skal vite om de deler ut ekte vare eller place­bo­pil­le. Så ver­ken de som deler ut medi­si­nen eller de som får den, vet hva som blir delt ut.

Over­før det­te til terapi­forsk­ning.

Vi deler pasi­en­ter inn i to grup­per. Den ene får en tera­pi som skal tes­tes ut, den and­re får en place­bo­te­ra­pi som ikke vir­ker.

Tera­peu­te­ne vet ikke selv om det de gjør, er eks­pe­ri­ment­me­to­den eller place­bo­me­to­den.

Spørs­mål: Hvor­dan frem­skaf­fer man et stort antall tera­peu­ter som ikke vet om den meto­den de er instru­ert i å bru­ke, vir­ker eller ikke?

Svar: Det er ikke mulig.

Viten­ska­pens fane­bæ­rer, begrun­nel­sen for at viten­skap slår and­re erkjen­nel­ses­me­to­der langt ned i støv­le­ne, place­bo­kon­trol­ler­te effekt­stu­di­er, er ikke mulig i psy­ko­lo­gi.

Så hvor­dan kan psy­ko­lo­ge­ne vite at det de dri­ver med, ikke er tull og tøys?  Jo, vi bru­ker alter­na­ti­ver. Det er vans­ke­li­ge­re å set­te opp, men det er mulig.

Terapi­stu­di­er blir mer omfat­ten­de enn medi­sins­ke stu­di­er for­di psy­ko­lo­ger er nødt til å bru­ke kvasi­eks­pe­ri­men­telt design. Det betyr at det er nød­ven­dig å set­te opp fle­re pasi­ent­grup­per, man må hol­de kon­troll over vari­ab­le som kan ha betyd­ning, man må doku­men­te­re det teo­re­tis­ke grunn­la­get for til­nær­min­gen man­bru­ker, og man må føl­ge opp pasi­en­ter over tid. Man får det alt­så til, men alt er mye vans­ke­li­ge­re – og mer usik­kert.

Det er ikke helt sant at dob­bel blind all­tid er umu­lig. Hvis en meto­de er ny, og det ikke er inn­ly­sen­de hvor­for den bur­de vir­ke, kan man tre­ne opp folk i vari­an­ter med og uten den antatt effek­ti­ve ingre­di­en­sen. Der­for er enk­le meto­der for behand­ling av vis­se spe­si­fik­ke lidel­ser fak­tisk blitt til etter sam­me modell som den medi­sins­ke. Svært effek­ti­ve meto­der (f.eks. eks­po­ne­ring og sys­te­ma­tisk desen­si­ti­vi­se­ring), men det er begren­set hva de vir­ker på.

En fors­ker innen medi­sin kan ikke begrun­ne teo­re­tisk hvor­for en pil­le skal vir­ke. Han eller hun kan ikke reg­ne med at en pil­le vil vir­ke med utgangs­punkt i kunn­skap om hvor­for and­re pil­ler vir­ker. Det er for mye rart som kan skje når kje­mi­ka­li­er blan­des i labo­ra­to­ri­et til at en teo­ri­etisk begrun­nel­se kan lei­gi­ti­me­re å bru­ke en pil­le uten å tes­te om den teo­re­tis­ke begrun­nel­sen fak­tisk hol­der vann. Det er ikke slik innen psy­ko­lo­gi.

Det kan kan­skje være på sin plass å kom­men­te­re, til de som nett­opp har opp­da­get sta­ti­stikk og meto­de, at ingen spør etter sta­tis­tisk sig­ni­fi­kans i terapi­forsk­ning len­ger. Den kom­mer auto­ma­tisk bare eks­pe­ri­ment- og kon­troll­grup­pa er stor nok. I våre dager spør vi etter effekt­stør­rel­se – alt­så for­skjell i effekt på de to grup­pe­ne.

Hva har effekt i psykoterapi?

Det er en lang­va­rig debatt som har vart i ca. hund­re år: Hva er det som vir­ker i psyko­te­ra­pi?

Det er to lei­re. Den ene lei­ren hev­der at alle terapi­for­mer er omtrent like effek­ti­ve, og at det som vir­ker i tera­pi, er de ele­men­te­ne alle meto­de­ne har fel­les.

Den and­re lei­ren mener at der­som man ser på spe­si­fik­ke behand­lings­for­mer mot spe­si­fik­ke lidel­ser, hel­ler enn å røre all tera­pi og alle lidel­ser sam­men i en stor graut, så vir­ker noen meto­der mye bed­re enn and­re.

Den førs­te lei­ren mener at den and­re lei­ren har reg­net feil.

Og sånn går nu dagan.

Det som det er nogen­lun­de enig­het om, er at effekt av tera­pi består av ca ¹⁄₃ hver av

1. Ting som er fel­les for alle terapi­for­mer
2. Rela­sjo­nen mel­lom tera­peut og pasi­ent
3. Hva pasi­en­ten tar med seg hjem­me­fra.

Så en terapi­me­to­de som vir­ker, bør ha ster­ke ele­men­ter av tek­nik­ker for å få tera­peu­ten til å sto­le på pasi­en­ten, emap­tisk lyt­ting og utford­ring, og res­surs­ster­ke pasi­en­ter. LP bør fun­ge­re for­di så å si all psyko­te­ra­pi fun­ge­rer, og for­di LP inne­hol­der de ele­men­te­ne fra psyko­te­ra­pi som fun­ge­rer. Pro­ble­met er jo at vel­dig lite har vist seg å fun­ge­re akku­rat mot ME.

Så hvor­for skul­le f.eks. LP vir­ke mot ME?

Jo, for­di LP består av meto­der som er doku­men­tert å fun­ge­re innen­for stress­re­duk­sjon og selv­kon­troll: Selv-instruk­sjo­ner, og ele­men­ter fra løs­nings­ori­en­tert tera­pi (de Sha­zer) og fra sys­te­ma­tisk desen­si­ti­vi­se­ring. Det er full mulig, vil jeg hev­de, for en psy­ko­log å set­te sam­men noe som fun­ge­rer like bra som, eller bed­re enn, LP.

Men psy­ko­lo­ger gjør ikke det. Psy­ko­lo­ger øns­ker å behand­le men­nes­ker ved å være empa­tisk lyt­ten­de i et tera­peu­tisk rom. At tera­pi kan være å tre­ne opp folk og å føl­ge opp tre­nin­ga er frem­med for hvor­dan psy­ko­lo­ger ten­ker.

Der­for er jeg ikke full­sten­dig avvi­sen­de til LP. Det er beten­ke­lig at det ikke fin­nes doku­men­ta­sjon på selve den kom­bi­na­sjo­nen av tek­nik­ker som bru­kes. Det er beten­ke­lig at LP hen­ter tek­nik­ker fra såpass tvil­som­me meto­der som NLP og oste­opa­ti. Og det er kjipt at psy­ko­lo­ger i svært liten grad bru­ker de ele­men­te­ne av LP som vir­ker.

Jeg synes først og fremst det er kult at noen tør å gjø­re det psy­ko­lo­ge­ne ikke tør: Ta godt betalt for noe som vir­ker. Det vi ikke vet godt nok, natur­lig­vis, er hva innen LP som vir­ker.

Det er sus­pekt om LP-utøve­re tar seg svært godt betalt. Hvis LP vir­ker, noe det er grunn til å tro at LP gjør, der­som det prak­ti­se­res rik­tig, så ser jeg ikke noe galt i at folk tar godt betalt for det. Det ford­rer imid­ler­tid etikk i det utøver­ne gjør: De må hol­de seg fag­lig opp­da­tert, være åpen for å jus­te­re det de gjør i hen­hold til ny kunn­skap, etc.

Jeg ser endel kla­ger fra pasi­en­ter som har blitt ver­re av LP. Det er tyde­lig at endel LP-coacher leg­ger til for mye på egen reg­ning og ikke skjøn­ner hva de gjør. Det er sus­pekt, like sus­pekt som når psy­ko­lo­ger gjør det. Man skal ikke anta ting man ikke har grunn­lag for, og LP-coacher bør kun­ne mer enn bare LP.

Kan man bli frisk av ME? Hva om ME skyldes virus?

Den gjel­den­de teori­en om ME er som føl­ger:

1. Sen­tral­nerve­sys­te­met kan deles opp i to: Det sym­pa­tis­ke, som er akti­vert når vi er i bered­skap, og som hånd­te­rer de funk­sjo­ne­ne som trengs når vi må hen­te eks­tra reser­ver fra krop­pen, og det para­sym­pa­tis­ke, som hånd­te­rer de funk­sjo­ne­ne som trengs når krop­pen skal hen­te seg inn igjen.
2. Det sym­pa­tis­ke nerve­sys­te­met hos ME-pasi­en­te­ne er i kon­stant akti­vi­tet. Da hen­ter krop­pen ut reser­ver hele tida, og får ikke hen­tet seg inn igjen.
3. (Det fin­nes noe forsk­ning som tyder på at ME kan­skje kan skyl­des et virus som er ansvar­lig for akti­ve­rin­gen av nerve­sys­te­met.)
4. LP hjel­per folk å slap­pe av slik at krop­pen slut­ter å hen­te fra reser­ve­ne og begyn­ner å ta seg inn igjen.

Sjøl bru­ker jeg tek­nik­ker fra atferds­ana­ly­se, mind­ful­ness og ACT for­di de er let­te­re å gjen­nom­føre slik jeg job­ber.

En lege vil­le sagt at en behand­ling som ikke fikk ME ut av krop­pen, ikke er behand­ling. Men betrakt føl­gen­de:

1. Viru­set akti­ve­rer sen­tra­nerve­sys­te­met og får sym­pa­ti­cus til å gå amok.
2. ME-pasi­en­ten bru­ker tek­nik­ke­ne fra LP for å få sym­pa­ti­cus til å roe seg.
3. Viru­set har ikke len­ger den effek­ten det had­de.

Er pasi­en­ten da frisk? Er ME viru­set, eller er ME det viru­set gjør med krop­pen? Blir det annet enn ord­klø­ve­ri, der­som pasi­en­te­ne fak­tisk blir bed­re?

Klart det er best om viru­set kom­mer ut av krop­pen, der­som det fak­tisk er et virus. Men om ME skyl­des virus eller ikke er irre­le­vant i en disu­sjon om LP som behand­ling av ME. Der­som LP viser seg å være svært effek­tivt, vil det nep­pe hind­re fors­ke­re i å job­be for å fin­ne en kur mot selve viru­set, der­som det fak­tisk er viru­set som er den utlø­sen­de årsa­ken.

Light­ning Process vs. tanke­felt­te­ra­pi

Av og til blir jeg spurt om hvor­for jeg er så mye mer avvi­sen­de til tanke­felt­te­ra­pi enn til LP. Sva­ret er etter min mening svært enkelt.

Tanke­felt­te­ra­pi er en meto­de som består av a) for­enk­let og mis­for­stått sys­te­ma­tisk desen­si­ti­vi­se­ring og eks­po­ne­ring og b) sva­da (tanke­felt, apex-prin­sip­pet, median­punk­ter (se skep­sis-artik­ke­len om tema­et). Utøver­ne er så lite sko­lert at de ikke vet at det fin­nes bed­re alter­na­ti­ver, og de tror at det de gjør, er enda mer effek­tivt enn den ekte varen. Det er noe som er vel­dig galt med at folk gid­der å lære seg nok til å føle seg vik­ti­ge, men ikke gid­der å lære seg nok til fak­tisk å kun­ne utret­te noe.

Jeg har ikke møtt det sam­me i de LP-mil­jø­ene jeg har vært borti. De LP-utøver­ne jeg har vært borti har vært aktivt inter­es­sert i å for­stå og for­bed­re pro­ses­sen, og de går ikke aggres­sivt ut mot kunn­skap slik som tanke­felt­te­ra­peu­te­ne gjør. De har hel­ler ikke en full­sten­dig uvi­ten­ska­pe­lig begrun­nel­se for det de gjør. Jeg vet det fin­nes and­re LP-mil­jø­er som har litt for sto­re inn­slag av alter­na­tiv ten­king eller man­gel på sam­me.

LP som trening

Det er en fasci­ne­ren­de mis­for­stå­el­se i vår kul­tur som går ut på at der­som man har ansvar for å kom­me ut av en situa­sjon, så har man også skyl­den for at man er kom­met inn i den.

Pasi­en­te­ne mine har ansvar for å kom­me ut av den situa­sjo­nen de er i som har ført til at de er kom­met til meg. Jeg hjel­per dem så godt jeg kan, men det er de som har ansva­ret for å kom­me seg ut av den. Det­te kom­mer av at ingen and­re har ansva­ret for det, og for­di det å ta ansvar, erfa­rings­mes­sig, er et språk folk for­står og som gjør dem ster­ke. Det gjør at de slut­ter å betrak­te seg som ofre, de slut­ter å tro at alle and­re kan hjel­pe dem (en fin tan­ke, i prak­sis ikke spe­si­elt nyt­tig). Skal du gjø­re noe ordent­lig, må du gjø­re det selv. Å kom­me ut av en uøns­ket psy­ko­lo­gisk til­stand er typisk en jobb man gjør best sjøl.

Så sies det at der­som LP kan kure­re ME, så er ME-pasi­en­te­ne selv skyld i at de er syke. Sær­lig hvis det er slik at der­som LP ikke vir­ker, så er det for­di de ikke gjør LP rik­tig.

Men sånn er det nå engang. Skal man tre­ne seg ut av noe, så må tre­nin­gen gjø­res rik­tig. Det gjel­der for alle, ikke bare LP-pasi­en­ter. Blir man ikke bed­re, så går man til instruk­tø­ren og får vei­led­ning. De LP-coache­ne jeg kjen­ner, bru­ker mas­se tid på opp­føl­ging av pasi­en­ter. Det er anta­ge­lig også helt nød­ven­dig. Å gi folk LP i tre dager og der­et­ter bry­te kon­tak­ten vir­ker vel­dig feil.

Så hva er ei slags løsning?

Det er man­ge men­nes­ker der ute som øns­ker å hjel­pe and­re, og som gjer­ne skul­le gjort en god jobb, men som ikke orker å ta syv år på uni­ver­si­te­tet for å bli psy­ko­lo­ger. Det had­de vært mulig å hjel­pe helse­kø­ene betrak­te­lig ved å utdan­ne et korps av tek­ni­ke­re som har lært seg spe­si­fik­ke meto­der mot spe­si­fik­ke lidel­ser, og som kun­ne behand­let dia­gnos­ti­ser­te pasi­en­ter under vei­led­ning av psy­ko­log. Som det er nå, er psy­ko­lo­gi noe alle tror de kan, og en det er van­lig å tro at en prat med en venn kan være like hjelp­somt som en prat med en psy­ko­log. Det er ikke sant, men folk tror det – og det at det går an å ta betalt f.eks. for tanke­felt­te­ra­pi viser at psy­ko­lo­gi som fag har alt­for lav sta­tus. Blant annet der­for ser jeg ikke noe pro­blem i at men­nes­ker som bru­ker meto­der som vir­ker, fak­tisk tar godt betalt for det. Det skul­le egent­lig bare mang­le.