I det siste er jeg blitt beskyldt for å være en medløper for Phil Parker Lightning Process. Dette er uforståelig sett i lys av at jeg a) er en aktiv bidragsyter til www.skepsis.no og at jeg b) har gått hardt ut mot tankefeltterapi. Så, hvordan forklare dette?

For å ta en ting ad gangen:

Dokumentasjon

Noe som er sentralt i behandling av mennesker, er dokumentasjon. Hvordan vet man at det man gjør, virker? Innen alternativindustrien baserer man seg utelukkende på bekreftelser fra pasienter: Når så mange av pasientene mine sier at det virker, så må det vel være noe i det? Nei, det må ikke det.

De fleste tilstander går over av seg sjøl. Så la oss si at vi har en tilstand som brenner ut, gjennomsnittlig, etter tre år. Det er omtrent så lang tid det vil ta for en gjennomsnittlig pasient  å bli fortvilet nok til å oppsøke alternativ behandling. Tilstanden ville gått over av seg selv, men den gjorde det samtidig som pasienten fikk håndspåleggelse, askavkok, homøopati, akupunktur, tankefeltterapi, ligtning process eller annet.

Det er forskjell på folk. Det kan tenkes at dersom en alternativ behandlingsform faktisk fungerer bra på en gruppe pasienter, kan det komme av at det er en bestemt personlighet som a) får denne lidelsen og b) reagerer lett på akkurat denne behandlinga. Jeg kommer tilbake til det i det følgende. Da er det altså ikke slik at metoden fungerer bra på denne type lidelse, men på denne typen pasienter. Dersom det stemmer, må det få konsekvenser på hva det er i behandlinga som har effekt.

Derfor driver vi forskning. Forskning handler, i veldig stor grad, om å ta en observasjon av sammenhenger for å finne ut om sammenhengene er lovmessige, eller tilfeldige. I dette tilfellet er noe av cluet at det har vist seg, mener mange, at det er en sammenheng mellom ME og Lightning Process. Hvordan kan vi evt. vite dette?

Problemene med dokumentasjon i terapi

Det skulle vært gjort et studie på dette, mener mange. Og jeg er tilbøyelig til å mene at en god del alternative behandlingsformer, heri inkludert LP, burde ha holdt seg i laboratoriet ei stund til. Men det er ikke så uvanlig at psykologer går god for metoder som ikke har vært i laboratoriet så lenge. Her er litt om hvorfor.

Innen medisin er det forlengst etablert at dersom en pille skal selges, må den være klinisk testet i placebokontrollerte dobbeltblind-studier. Forsøkspersoner deles i to grupper, den ene halvparten får eksperimentpillen og den andre halvparten får en pille som ikke virker. Grunnen er at folk gjerne rapporterer bedring etter å ha tatt piller selv om de ikke virker. Dette fenomenet kalles placebo. For at ikke folk skal være sikre, er det også slik at de som deler ut pillene, ikke skal vite om de deler ut ekte vare eller placebopille. Så verken de som deler ut medisinen eller de som får den, vet hva som blir delt ut.

Overfør dette til terapiforskning.

Vi deler pasienter inn i to grupper. Den ene får en terapi som skal testes ut, den andre får en placeboterapi som ikke virker.

Terapeutene vet ikke selv om det de gjør, er eksperimentmetoden eller placebometoden.

Spørsmål: Hvordan fremskaffer man et stort antall terapeuter som ikke vet om den metoden de er instruert i å bruke, virker eller ikke?

Svar: Det er ikke mulig.

Vitenskapens fanebærer, begrunnelsen for at vitenskap slår andre erkjennelsesmetoder langt ned i støvlene, placebokontrollerte effektstudier, er ikke mulig i psykologi.

Så hvordan kan psykologene vite at det de driver med, ikke er tull og tøys?  Jo, vi bruker alternativer. Det er vanskeligere å sette opp, men det er mulig.

Terapistudier blir mer omfattende enn medisinske studier fordi psykologer er nødt til å bruke kvasieksperimentelt design. Det betyr at det er nødvendig å sette opp flere pasientgrupper, man må holde kontroll over variable som kan ha betydning, man må dokumentere det teoretiske grunnlaget for tilnærmingen manbruker, og man må følge opp pasienter over tid. Man får det altså til, men alt er mye vanskeligere – og mer usikkert.

Det er ikke helt sant at dobbel blind alltid er umulig. Hvis en metode er ny, og det ikke er innlysende hvorfor den burde virke, kan man trene opp folk i varianter med og uten den antatt effektive ingrediensen. Derfor er enkle metoder for behandling av visse spesifikke lidelser faktisk blitt til etter samme modell som den medisinske. Svært effektive metoder (f.eks. eksponering og systematisk desensitivisering), men det er begrenset hva de virker på.

En forsker innen medisin kan ikke begrunne teoretisk hvorfor en pille skal virke. Han eller hun kan ikke regne med at en pille vil virke med utgangspunkt i kunnskap om hvorfor andre piller virker. Det er for mye rart som kan skje når kjemikalier blandes i laboratoriet til at en teorietisk begrunnelse kan leigitimere å bruke en pille uten å teste om den teoretiske begrunnelsen faktisk holder vann. Det er ikke slik innen psykologi.

Det kan kanskje være på sin plass å kommentere, til de som nettopp har oppdaget statistikk og metode, at ingen spør etter statistisk signifikans i terapiforskning lenger. Den kommer automatisk bare eksperiment- og kontrollgruppa er stor nok. I våre dager spør vi etter effektstørrelse – altså forskjell i effekt på de to gruppene.

Hva har effekt i psykoterapi?

Det er en langvarig debatt som har vart i ca. hundre år: Hva er det som virker i psykoterapi?

Det er to leire. Den ene leiren hevder at alle terapiformer er omtrent like effektive, og at det som virker i terapi, er de elementene alle metodene har felles.

Den andre leiren mener at dersom man ser på spesifikke behandlingsformer mot spesifikke lidelser, heller enn å røre all terapi og alle lidelser sammen i en stor graut, så virker noen metoder mye bedre enn andre.

Den første leiren mener at den andre leiren har regnet feil.

Og sånn går nu dagan.

Det som det er nogenlunde enighet om, er at effekt av terapi består av ca 1/3 hver av

  1. Ting som er felles for alle terapiformer
  2. Relasjonen mellom terapeut og pasient
  3. Hva pasienten tar med seg hjemmefra.

Så en terapimetode som virker, bør ha sterke elementer av teknikker for å få terapeuten til å stole på pasienten, emaptisk lytting og utfordring, og ressurssterke pasienter. LP bør fungere fordi så å si all psykoterapi fungerer, og fordi LP inneholder de elementene fra psykoterapi som fungerer. Problemet er jo at veldig lite har vist seg å fungere akkurat mot ME.

Så hvorfor skulle f.eks. LP virke mot ME?

Jo, fordi LP består av metoder som er dokumentert å fungere innenfor stressreduksjon og selvkontroll: Selv-instruksjoner, og elementer fra løsningsorientert terapi (de Shazer) og fra systematisk desensitivisering. Det er full mulig, vil jeg hevde, for en psykolog å sette sammen noe som fungerer like bra som, eller bedre enn, LP.

Men psykologer gjør ikke det. Psykologer ønsker å behandle mennesker ved å være empatisk lyttende i et terapeutisk rom. At terapi kan være å trene opp folk og å følge opp treninga er fremmed for hvordan psykologer tenker.

Derfor er jeg ikke fullstendig avvisende til LP. Det er betenkelig at det ikke finnes dokumentasjon på selve den kombinasjonen av teknikker som brukes. Det er betenkelig at LP henter teknikker fra såpass tvilsomme metoder som NLP og osteopati. Og det er kjipt at psykologer i svært liten grad bruker de elementene av LP som virker.

Jeg synes først og fremst det er kult at noen tør å gjøre det psykologene ikke tør: Ta godt betalt for noe som virker. Det vi ikke vet godt nok, naturligvis, er hva innen LP som virker.

Det er suspekt om LP-utøvere tar seg svært godt betalt. Hvis LP virker, noe det er grunn til å tro at LP gjør, dersom det praktiseres riktig, så ser jeg ikke noe galt i at folk tar godt betalt for det. Det fordrer imidlertid etikk i det utøverne gjør: De må holde seg faglig oppdatert, være åpen for å justere det de gjør i henhold til ny kunnskap, etc.

Jeg ser endel klager fra pasienter som har blitt verre av LP. Det er tydelig at endel LP-coacher legger til for mye på egen regning og ikke skjønner hva de gjør. Det er suspekt, like suspekt som når psykologer gjør det. Man skal ikke anta ting man ikke har grunnlag for, og LP-coacher bør kunne mer enn bare LP.

Kan man bli frisk av ME? Hva om ME skyldes virus?

Den gjeldende teorien om ME er som følger:

  1. Sentralnervesystemet kan deles opp i to: Det sympatiske, som er aktivert når vi er i beredskap, og som håndterer de funksjonene som trengs når vi må hente ekstra reserver fra kroppen, og det parasympatiske, som håndterer de funksjonene som trengs når kroppen skal hente seg inn igjen.
  2. Det sympatiske nervesystemet hos ME-pasientene er i konstant aktivitet. Da henter kroppen ut reserver hele tida, og får ikke hentet seg inn igjen.
  3. (Det finnes noe forskning som tyder på at ME kanskje kan skyldes et virus som er ansvarlig for aktiveringen av nervesystemet.)
  4. LP hjelper folk å slappe av slik at kroppen slutter å hente fra reservene og begynner å ta seg inn igjen.

Sjøl bruker jeg teknikker fra atferdsanalyse, mindfulness og ACT fordi de er lettere å gjennomføre slik jeg jobber.

En lege ville sagt at en behandling som ikke fikk ME ut av kroppen, ikke er behandling. Men betrakt følgende:

  1. Viruset aktiverer sentranervesystemet og får sympaticus til å gå amok.
  2. ME-pasienten bruker teknikkene fra LP for å få sympaticus til å roe seg.
  3. Viruset har ikke lenger den effekten det hadde.

Er pasienten da frisk? Er ME viruset, eller er ME det viruset gjør med kroppen? Blir det annet enn ordkløveri, dersom pasientene faktisk blir bedre?

Klart det er best om viruset kommer ut av kroppen, dersom det faktisk er et virus. Men om ME skyldes virus eller ikke er irrelevant i en disusjon om LP som behandling av ME. Dersom LP viser seg å være svært effektivt, vil det neppe hindre forskere i å jobbe for å finne en kur mot selve viruset, dersom det faktisk er viruset som er den utløsende årsaken.

Lightning Process vs. tankefeltterapi

Av og til blir jeg spurt om hvorfor jeg er så mye mer avvisende til tankefeltterapi enn til LP. Svaret er etter min mening svært enkelt.

Tankefeltterapi er en metode som består av a) forenklet og misforstått systematisk desensitivisering og eksponering og b) svada (tankefelt, apex-prinsippet, medianpunkter (se skepsis-artikkelen om temaet). Utøverne er så lite skolert at de ikke vet at det finnes bedre alternativer, og de tror at det de gjør, er enda mer effektivt enn den ekte varen. Det er noe som er veldig galt med at folk gidder å lære seg nok til å føle seg viktige, men ikke gidder å lære seg nok til faktisk å kunne utrette noe.

Jeg har ikke møtt det samme i de LP-miljøene jeg har vært borti. De LP-utøverne jeg har vært borti har vært aktivt interessert i å forstå og forbedre prosessen, og de går ikke aggressivt ut mot kunnskap slik som tankefeltterapeutene gjør. De har heller ikke en fullstendig uvitenskapelig begrunnelse for det de gjør. Jeg vet det finnes andre LP-miljøer som har litt for store innslag av alternativ tenking eller mangel på samme.

LP som trening

Det er en fascinerende misforståelse i vår kultur som går ut på at dersom man har ansvar for å komme ut av en situasjon, så har man også skylden for at man er kommet inn i den.

Pasientene mine har ansvar for å komme ut av den situasjonen de er i som har ført til at de er kommet til meg. Jeg hjelper dem så godt jeg kan, men det er de som har ansvaret for å komme seg ut av den. Dette kommer av at ingen andre har ansvaret for det, og fordi det å ta ansvar, erfaringsmessig, er et språk folk forstår og som gjør dem sterke. Det gjør at de slutter å betrakte seg som ofre, de slutter å tro at alle andre kan hjelpe dem (en fin tanke, i praksis ikke spesielt nyttig). Skal du gjøre noe ordentlig, må du gjøre det selv. Å komme ut av en uønsket psykologisk tilstand er typisk en jobb man gjør best sjøl.

Så sies det at dersom LP kan kurere ME, så er ME-pasientene selv skyld i at de er syke. Særlig hvis det er slik at dersom LP ikke virker, så er det fordi de ikke gjør LP riktig.

Men sånn er det nå engang. Skal man trene seg ut av noe, så må treningen gjøres riktig. Det gjelder for alle, ikke bare LP-pasienter. Blir man ikke bedre, så går man til instruktøren og får veiledning. De LP-coachene jeg kjenner, bruker masse tid på oppfølging av pasienter. Det er antagelig også helt nødvendig. Å gi folk LP i tre dager og deretter bryte kontakten virker veldig feil.

Så hva er ei slags løsning?

Det er mange mennesker der ute som ønsker å hjelpe andre, og som gjerne skulle gjort en god jobb, men som ikke orker å ta syv år på universitetet for å bli psykologer. Det hadde vært mulig å hjelpe helsekøene betraktelig ved å utdanne et korps av teknikere som har lært seg spesifikke metoder mot spesifikke lidelser, og som kunne behandlet diagnostiserte pasienter under veiledning av psykolog. Som det er nå, er psykologi noe alle tror de kan, og en det er vanlig å tro at en prat med en venn kan være like hjelpsomt som en prat med en psykolog. Det er ikke sant, men folk tror det – og det at det går an å ta betalt f.eks. for tankefeltterapi viser at psykologi som fag har altfor lav status. Blant annet derfor ser jeg ikke noe problem i at mennesker som bruker metoder som virker, faktisk tar godt betalt for det. Det skulle egentlig bare mangle.

 

🙂

Print Friendly, PDF & Email