Det første prinsippet er at du ikke må lure deg sjøl, og det er ingen som er lettere å lure.
Vitenskap er troen på at eksperter kan være uvitende.
– Richard Feynmann
Vitenskap er et navn på en mengde metoder for å finne ut hva som er sant. De er uvtiklet ved prøving og feiling over tusenvis av år. Vitenskap blir ofte sett ned på fordi det blir sett på som fantasiløst og fullt av tall. Vitenskap er grunnen til at du kan lese dette. Vitenskap er grunnen til at diktere og drømmere kan bli hørt over hele verden. Vitenskap er grunnen til at et menneske har kunnet gå på månen. Vitenskap er grunnen til at vi lever lenger enn vi noensinne har gjort. Vitenskap er grunnen til at verden aldri har vært tryggere. Det er ikke dumt å vite noe om vitenskap.
Spør du folk hva vitenskap er, vil de antagelig svare at vitenskap handler om hva vi vet for sikkert. Det stemmer ikke. Vitenskap handler først og fremst om nysgjerrighet, å vite hva vi ikke vet, og å samarbeide om å finne svar. Så jeg tenkte jeg skulle komme med et illustrerende eksempel.
Ignaz Philipp Semmelweis
Semmelweis var lege på ei fødestue. Altså et sted mødre dro til når de skulle føde. Fattige som ikke hadde råd til ordentlig sykehusbehandling kunne føde der mot at de gikk med på å bli undersøkt og behandlet av studenter under opplæring. Det var to fødestuer, og det var mye vanligere at mødrene døde etter fødselen på den ene sykestua enn den andre. Mødrene gråt og ba om å få føde på den fødestua hvor det var færrest som døde.
Ingen forsto hvorfor det døde flere på den ene fødestua enn den andre. Men det som var, var at det fantes en observasjon: Det døde flere på den ene sykestua enn den andre, og det hadde pågått over lang tid. Det interessante spørsmålet er da: Er denne regelmessigheten (altså forskjellen i andel døde) tilfeldig eller lovmessig? Semmelweis gjorde noe uvanlig for å finne det ut: Han brukte vitenskap.
Når vitenskap brukes enkelt, så forsøker man så godt man kan å fjerne alt som ikke kan tenkes å ha noen påvirkning på det man ønsker å studere. Ta for deg en ting av gangen, hold resten konstant eller ute.
Det Semmeiweis fant, var at i den ene fødestua, gikk legene rett fra lik (døde mennesker) som de obduserte (undersøkte) i obduksjonsstua. I den andre fødestua var det ikke sånn. Semmeilweis tenkte at kanskje fikk legene med seg sykdommer fra likene til mødrene, og at de døde av smitte. Så han satte i gang et eksperiment. Hva skjedde om legene vasket seg på veien fra obduksjonsstua til fødestua? Han gjorde dette kontrollert: Folk vasket seg mer eller mindre grundig, eller ikke i det hele tatt, også talte han opp over tid, og fant at når legene vasket seg, og bare når de vasket seg, gikk dødeligheten ned til nesten 0.
Dette var jo et fantastisk funn. Vask deg, så dør ikke mødrene etter fødselen. Men så enkelt var det ikke, fordi de andre legene nektet å tro på Semmelweis. De kunne ikke forklare hvordan det kunne henge sammen. Dette er så lenge siden at ingen visste om bakterier og virus og at sykdommer kunne overføres. Så når funnene til Semmelweis ikke stemte med teorien, så kunne ikke tallene være riktige.
Legene hørte på autoriteter. De hørte på hva de selv mente og tenkte. De stolte altså på seg selv.
Semmelweis stolte ikke på autoritetene. Han stolte heller ikke på seg selv. Han trodde ikke at han kunne tenke seg fram til hva som var riktig, men at han kunne finne det ut dersom han gikk ut i verden og spurte.
Vitenskap handler om å spørre naturen. Det var det Semmelweis gjorde.
Da Semmelweis døde, var han bitter og skuffet. Ingen hørte på ham. Det var ikke før bl.a. Louis Pasteur oppdaget bakteriene at det var mulig å forstå hvorfor det hjalp å vaske hendene.
Historien om Semmelweis blir ofte fremstilt som en historie om en som hadde rett, og som kjempet mot folk som ikke var villige til å ta inn over seg nye ting. Og av og til blir den brukt som argument mot legevitenskapen. Men legevitenskapen ble ikke noen vitenskap før etter Semmelweis’ død. Det var mennesker som Semmelweis, som brukte vitenskapelig metode, som gjorde legevitenskapen om fra et sett med tradisjoner, til noe som kunne utvikle seg selv og bli bedre.
Vitenskap i dag
I dag er vitenskap et samarbeidsprosjekt mellom forskere i hele verden. Forskere bruker systematiske undersøkelser for å teste om det de tror, er riktig. Når de har gjort undersøkelsene, skriver de dem ned og gir dem ut i vitenskapelige tidsskrifter, sånn at andre forskere kan plukke dem fra hverandre. Og sånn fortsetter det. Vitenskap er en samtale som vedvarer, hvor hver artikkel som blir piublisert, er ei setning i samtalen.
Vitenskap i sin enkleste form består av hypotesetesting. En hypotese er en påstand om verden som er laget på en slik måte at det er mulig å si noe om hva som må til for å vise at påstanden ikke stemmer. I Semmelweis’ tilfelle: Hypotesen er at å vaske hendene før fødsler reduserer risikoen for dødelighet ved fødselen. Dersom alle vasker hendene og dødeligheten ikke går ned, så kan vi anta at det å vaske hendene ikke hjelper. Eller at det i hvert fall ikke er nok.
Det Semmelweis ikke hadde, var en teori som kunne forklare hypotesen. En teori er, enkelt forklart, en forklaring om verden som er basert på hypoteser som det ikke har vært mulig å vise er feil. Hadde han hatt en teori (bakterier) hadde det vært lettere å forklare hvorfor det hjelper å vaske seg. Innen vitenskap i våre dager, er det ikke lenger noe krav at man må ha en teori. Det er bare kjekt å ha.
Vi snakker altså om
- Påstander: Jeg tror at … etellerannet
- Observasjonsutsagn: Jeg har sett at den fødestua hvor legene også arbeider med lik, har høyere dødelighet enn den hvor de ikke arbeider med lik. Jeg vil vite om det er noen sammenheng.
- Hypotese: Legene som arbeider på obdusksjonsstua får med seg noe farlig som de andre legene ikke får med seg. Dette kan vaskes vekk.
- Teori: Det som blir vasket vekk, er bakterier. At bakterier finnes, at de forårsaker sykdommer, og at de kan vaskes vekk vet vi fordi vi har prøvd så godt vi kan å bevise at det ikke er sånn.
Norwegian