Jeg ble ringt opp av NRK Ytring med spørsmål om å skrive en slags oppfølgerkronikk i en serie de hadde.
Forslaget mitt ble til Ekstroverte er ikke alltid utadvendte, mens de to foregående i serien var Oppreising for de innadvendte og Bare ses, ikke høres?
Oppreising for de innadvendte er Elin Ørjasæter i relativt kjent stil – hun er faglig solid på en måte, men kanskje litt overfladisk. Hovedpoenget hennes er vel at det tillegges for mange positive egenskaper til det å være ekstrovert.
Jeg ble mindre imponert av Bare ses, ikke høres – pedagoger burde vite forskjellen mellom det å være introvert og det å være sær.
Så det er det jeg skriver om. Jeg vet så inderlig godt at det viktigste man må huske på når man skriver er at leseren bare får med seg ét poeng, og i denne artikkelen er det i og for seg to. Hovedpoenget er at dersom man skal bruke personlighetstester ved ansettelser (og det skal man alltid og uten unntak), så må man vite hva introvert og ekstrovert betyr, og det gjør man vanligvis ikke.
Men tilbakemeldinga jeg har fått, er at de som har lest artikkelen endelig har skjønt forskjellen mellom introversjon (som er noe man kan måle på personlighetstester), innadvendhet (som er et ord mennesker bruker til å beskrive mennesker) og det å være sær, og at de tre tingene ikke er det samme, og at det er viktig å vite at det er forskjeller og hva de går ut på.
Norwegian