Den faste leseren av denne bloggen vil muligens ha fått med seg at når jeg ikke blogger, er jeg psykolog, og noe av det jeg jobber med som psykolog, er begavede barn som er mistiplasset i skolen (hva jeg er når jeg blogger kan man saktens spekulere i). Det er nylig kommet to blogg-artikler fra lærere:
- Lise i De og oss?
- Maren Østbø i Er ikke alle barn begavede?
hvor det solid dokumenteres at det er all mulig grunn til å støtte arbeidet for de begavede barn.
I den sammenhengen vi snakker om nå, finnes det hovedsakelig to slags begavede barn: De som skårer høyt på IQ-tester og hvor prestasjonene på skolen ikke står i stil med dette: Altså de hvor verken lærere, foreldre eller barn forstår at barnet burde ha prestert mye bedre. Også er det de som helt klart er skoleflinke. I denne sammenhengen snakker vi altså om barn som helt spesifikt har en egen begavelse når det gjelder det å kunne tenke.
Skolen, PPT og BUP (de to sistnevnte er da instanser som har som oppgave å veilede evt. gi terapi til barn som er mistilpasset) har normalt solid kompetanse på barn med atferdsvansker eller lærevansker. Grunnen til at noen psykologer, f.eks. jeg, er opptatt av begavede barn er at også begavede barn kan ha utfordringer på skolen. Disse utfordringene, som det gis to eklatante eksempler på i det følgende, er ikke så godt forstått.
Jeg vil i det følgende gjøre mitt for at to lærere føler seg støtt.
Lise.
Lise har f.eks. grundig misforstått hva intelligens er. Dette er ikke så rart, kanskje – ifølge nyere forskning er den gjennomsnittlige lærer ikke så smart. Noe arbeidet mitt med IQ-testing av intelligente barn har lært meg, er at man må være intelligent for å gjenkjenne intelligens.
Så for å ta det én gang til: Intelligens handler ikke om å vite mer enn de andre. Det handler om å kunne bruke det man har, mer effektivt. Intelligente barn er, i gjennomsnitt, typisk mer fleksible enn andre. De behersker et større spenn av situasjoner.
Noen intelligente barn har det ikke sånn. Behovet deres for fleksibilitet kan f.eks. komme i veien for skolearbeidet. Noen av dem underyter, slik at det ikke er mulig å se om de er intelligente eller ikke. De blir avslørt på sesjonen, eller av psykologen hvis de endelig havner i terapi.
Lise sier dog noe som er interessant:
Forskjellen mellom alle disse vanlige pluss minus og de jeg bare har hørt om gjennom beskrivelser, virker å være at vi kan stille krav til dem alle, bortsett fra de som er spesielt intelligente, de som har meget høy iq. Og der, der mister de meg. Der er jeg ikke med på notene lenger. Hvorfor er disse elevene fritatt fra plikter, fra kjedeligheter?
Så langt i teksten har jo Lise forlengst sluttet å være med på notene – hun vet åpenbart ikke hva intelligens er og hva det brukes til. Men ja, noe av arbeidet jeg gjør med intelligente barn er å lære dem til å kjede seg. Problemet er jo at de intelligente barna kjeder seg mye fortere enn resten. Og de får dårlige arbeidsvaner fordi de ikke trenger å jobbe med leksene før langt uti skoleløpet.
Maren
Maren forklarer i sitt blogginnlegg hvorfor jeg ikke kommer til å stemme Arbeiderpartiet. Dvs. det er jo det hun prøver å få meg til å gjøre.
Ja, Maren, alle barn er gode, søte, snille, verdifulle og fortjener alt godt. Og alle er begavede på hver sin måte, dersom man ikke stiller andre krav enn at folk skal gjøre så godt de kan. Arbeidsgivere, derimot, gjør ikke det. Og det gjør ikke skolen som hun er lærer i heller. Faktisk legger skolen ganske stor vekt på at individers begavelse skal tallfestes i karakterer, og som vi vet:
Det er ikke slik at har du det ikke i hue, så har du det i beina. Begavelse kommer i pakker. Den ungen i klassen som er flinkest til å tegne eller mekke bil vil typisk også være god i matte og norsk. Forutsatt at det er flere i klassen som driver med det. Eller som Maren sier:
Alle barn er kompetente, og begavede på ett eller flere felt. Vi som pedagoger og foreldre har i oppgave å hjelpe alle barn å finne ut hva de er gode til, skape mestring og bygge selvtillit på det grunnlaget – og samtidig jobbe med det barna ikke er like trygge på.
Jada. Jeg skulle ønske dette var sant. Det er det ikke. Jeg setter pris på lærere som gjør det de kan for å finne ut hva som motiverer hver enkelt elev – men de mest begavede barna vil være blant de flinkeste i det meste.
Å lære barn å opphøye seg selv i forhold til andre, tror jeg at vil gi sosialt inkompetente voksne. Å vokse opp i dagens samfunn i den tro at man er bedre enn mange andre, kan virke ekskluderende.
Maren Østbø, hvor sosialt kompetent er det å lange ut, i et blogginnlegg som leses av mange, mot noe du overhodet ikke later til å ha forutsetning for å kunne sette deg inn i? Jeg har sett langt flere begavede barn enn du, og er det noe de ikke føler seg, er det bedre enn andre. Det hadde vært om de var gode til å gå på ski, det. Å være faglig begavet er et sosialt handicap og noe unger prøver å skjule til helt opp i videregående skole.
Dersom ungene skal forstå hvorfor de sliter med å holde motivasjonen oppe i skolen, hvorfor de sliter med å leke sammen med barn som gir blaffen i om reglene for leken blir fulgt, etc. etc. etc., er det faktsk en fordel om de får vite at det er fordi de tenker mye fortere enn andre. Får de brynt seg på andre smarte barn, lærer de seg at det tross alt alltid finnes de som er smartere enn en selv.
Men det jeg gjerne skulle likt å vite, er dette: Hvor i all verden har du det fra at foreningen Lykkelige Barn jobber med å lære barn å opphøye seg selv i forhold til andre? Har du vært på møter? Satt deg inn i litteraturen? Lært noe om pedagogikk og begavede barn? Fortell, jeg er lutter øre.
🙂