Jeg sitter og ser på en tabell jeg har laget, og sliter litt med å tro mine egne øyne.
Noen oppdragsgivere gir meg mer informasjon enn andre. Jeg sitter og ser på en tabell hvor 53 (etter alle rimelige målestokker) svært dyktige organisasjonskonsulenter som har jobbet sammen har vurdert hverandre på diverse egenskaper.
Det jeg finner er … interessant. Evt. skummelt.
Hvis det er noe vi vet, liksom, om arbeidslivet, så er det at de som er smarte og ryddige er de som får jobben gjort. Det er også slik at når vi ansetter folk, så ansetter de aller fleste basert på magefølelse. Vi tror vi er så gode til å vurdere.
53 organisasjonskonsulenter er målt på hvor smarte, ryddige, etc. de er. Det er brukt et gjennomforsket psykometrisk testbatteri. Når vi teller hvordan folk produserer, leverer og ter seg, så får vi svært godt samsvar mellom hvordan folk skårer på testen og hvordan de gjør det ute i arbeidslivet. Men nå er de bedt om å vurdere hverandre uten at de har telt, målt eller veid. Men de kjenner hverandre. En viss oversikt burde de ha.
De er f.eks. blitt spurt om å vurdere hvor smarte kollegene deres er. Også er kollegene blitt IQ-testet.
Hva er korrelasjonen, tro, mellom IQ-skår og antatt intelligens?
0.05.
Ingen sammenheng, altså.
Så hvem tror de er intelligente?
De som er selskapelige, kritiske, tar raske avgjørelser og er lite hjelpsomme.
Hvem tror de er motiverte til å lære, da?
De som er lite sosiale, følger regler, er lite hjelpsomme, uselvstendige og nevrotiske.
Personlighetstrekk blir lagt større vekt på enn intelligens når intelligens vurderes.
Men hvem tror de er flinke til å se nye forretningsmuligheter, da?
Mennesker som er pågåande, bestemte og tar raske avgjørelser. Intelligens blir nesten ikke lagt vekt på i sammenligning.
Folk som er gode til å snakke for seg blir sett på som resultatorienterte, selvgående og løsningsorienterte. Uten at de trenger å være særlig flinke til det.
Min oppvakte leser vil muligens innvende at korrelasjon mellom egenskaper og IQ blir lav dersom hele gruppa er intelligent. Fordi da er det lite som skiller dem: Jeg har sett på det. Hva IQ angår er spredningen normalfordelt og følger normen. De er altså en helt gjennomsnittlig gjeng.
Ut fra tallene er det en ting som er sikkert: De egenskapene som skal til for å få lederstllinger er ikke de samme egenskapene som skal til for å være en god leder.
Er det nokon korrelasjon mellom korleis vurdert intelligens er og avstaden i IQ mellom den som vurderer og den som blir vurdert?
Godt spørsmål. Har lurt på det samme.
Jeg vet ikke om jeg har nok data til å regne på det (altså få statistisk signifikante resultater), men når jeg får tid skal jeg se på om jeg kan finne noen trender.
Ut frå udokumenterte påstandar eg har høyrt, vil eg slengje inn ei hypotese:
Det vil vere ein tendens til at personar som er frå like intelligente til rundt eitt standardavvik høgare på intelligens-score enn den som vurderer, bli vurdert som like intelligente eller meir intelligente enn den som vurderer. For dei fleste andre (inkludert meir intelligente enn eitt standardavvik over) vil det vere ein tendens til at dei blir vurdert som mindre intelligente enn den som vurderer.
Dersom det hadde slått ut her, burde jeg ha funnet en systematikk eller trend i vurderingene. Det er akkurat det jeg ikke gjør. Det er helt tilfeldig.
Har sett på det nå. Hvis jeg bare ser på vurderingene til de som er over snittet, blir går korrelasjonen mellom IQ og anslått læreevne til 0.2. Det er lavt, men forskningen viser at det blir ikke bedre.
Men korrelasjonene er ikke statistisk signifikante, så vær forsiktig med å trekke slutninger.
Du får ikkje ut tal som kombinerer individs vurdert intelligens på andre individs intelligens som ligg innanfor eit gitt resultatintervall frå dei sjølv?
Du mener om folk klarer å kjenne igjen folk som er omtrent like intelligente som seg sjøl?
Vet ikke om jeg har nok data til det …
Ja, det var betre formulert. Det var det eg eigentleg meinte.
Korleis kan du få meir data? Dette er eit spørsmål det er interessant å få svar på.
Det hemmelige våpenet i denne sammenhengen er penger.
Dette er jo velkjent egentlig. Det er bare morsomt å finne det sjøl.
Ser du noe til Dunning-Kruger-effekten?
Selvsagt.
Det er Dunning-Kruger når folk ikke bruker tester når de ansetter.
De testene jeg har tatt når jeg har vært i ansettelsesprosesser har nesten utelukkende vært selv-evaluerings”tester”, og jeg er egentlig ganske mye i tvil om hvor effektige de er i forhold til ansettelser.
Klassikeren er alltid innledningen med “det er ingen feil svar” med påfølgende gjennomgang av testen der jeg mer eller mindre må forsvare personligheten min.. eller mer presist: hvordan jeg vurderer personligheten min 🙂
Så oppsummert – mine erfaringer med tester ved ansettelse er ikke all verdne
Det var for å gjøre noe med slikt at jeg startet prosessen i Veritas som endte med en sertifiseringsordning for brukere av arbeidspsykologiske tester.
Selv dårlige tester vurderer bedre enn rimelig gode intervjuere, så det er grunn til å være enda bedre bekymret enn som så 🙂
Hva slags personlighetstyper blir overvurdert (altså antatt å være mer intelligente enn de er) og tilsvarende – hvilke typer blir undervurdert?