Jeg hører det av og til. Nei, ofte. Som motivasjon for å søke ei stilling eller en utdannelse. Jeg vil jobbe med mennesker.

Hvis du er leder innen et yrke hvor det jobbes med mennesker: Ikke ansett mennesker som ønsker å jobbe med mennesker.

Jeg fikk masse morsomme kommentarer på forrige melding med denne overskriften. Siden har jeg tenkt en del over kommentarene. Her er litt om hva jeg har tenkt rundt én av dem.

«Hilde»

Hm.. jeg reagerer på det du sier om å endre menneskene. Jeg håper jo du husker på å bevare den enkelte brukers integritet og ikke kun er ute etter å «fjerne» avvikende atferd. Ren og skjær normalisering kan plutselig ta over tanken og hensynet til brukers egenverd.

for min del er det gjerne litt smalt å si at man ikke skal like å jobbe med mennesker. Det går an å ha det som fokus, SAMTIDIG som man må vite hva man skal/bør/kan gjøre i dette arbeidet

Det jeg har sagt, flere steder, i denne og i andre sammenhenger, er at sånne som helst vil jobbe med mennesker, har en tendens til å tro at menneskekunnskap er medfødt, endog at vi har instinkter som gjør at vi tar vare på hverandre. Altså at kunnskap ikke er nødvendig.

Så jeg ønsker her og i mange andre sammenhenger, å slå et slag for at det å gjøre det som er lurt, riktig, omtenksomt, omsorgsfullt når situasjonen er uvanlig faktisk krever mer enn et godt hjerte og ei god vilje. Det krever at man kan noe. Og stryk noe. Det krever litt for ofte at man kan mye.

Det er mulig jeg stiller høye krav. Jeg er slett ikke fonøyd med at mennesker bare skal hangle gjennom. Jeg er ikke fornøyd, f.eks., med at Norge har en rusbehandlingspolitikk som går ut på at misbrukerne skal fortsette å være misbrukere, men med verdighet, eller bytte ut herion med mer ufarlig rus (metadon eller religion), men ikke stille krav til dem.

Man skal ikke være fornøyd med godt nok dersom man kunne ha gjort bedre enn det. Men hva er problemet med de med gode hjerter?

Jo, de klarer ikke å stå i kompetansen sin. De vil være venner med alle. De er konsekvent enige med siste taler. De kan paragrafer og lovverk bedre enn navnene på tidsskriftene de burde lest. De vil være venner med klientene, med sjefen, med retningslinjene fra Helse Sør-Øst som jeg som privatpraktiserende heldigvis slipper å forholde meg plagsomt mye til. Det er litt klipt når det offentlige pålegger en å være inkompetent, liksom.

Men til saken: Jeg er ikke spesielt opptatt av følelser. Jeg har som ambisjon å kunne nok om følelser til å kunne gjøre en god jobb. Det er ikke noe jeg har som hobby. Jeg er, i det store og det hele, mer opptatt av at ting skjer riktig enn at de skjer rettferdig. Jeg vil heller ha rett enn å være lykkelig (innenfor rimelighetens grenser). Og jeg har liten tålmodighet med tosker. Og jeg er ikke redd for at folk ikke skal like meg.

Det betyr blant annet, kjære «Hilde», at kommentaren din traff meg der det gjorde vondt. Nemlig at kunnskapsnivået i den offentlige helsedebatten er så lavt at folk presterer å stille sånne spørsmål.

Hvem faen som faktisk vet hva de driver med er bare ute etter å fjerne avvikende atferdf?

Kompetent terapi dreier seg faktisk om 

  • Å lære kienten å godta det som klienten ikke kan endre
  • Å lære klienten å endre på det som klienten kan endre
  • Å lære seg å forstå forskjellen
  • Og å takle at av og til skjer det kjipe ting. 

Ren og skjær normalisering kan plutselig ta over tanken og hensynet til brukerens egenverd.

Jeg lurer helt oppriktig på hvorfor og hvordan folk klarer å stille sånne spørsmål. Det må ha noe å gjøre med at kravene til kompetanse og refleksjon blant menneske-menneskene – følerne – de med store hjerter – ikke er høyere.

Hvis noen kommer til meg og har problemer med sjefen, er det mange muligheter: 1. Vedkommende har en urimelig sjef. 2. Vedkommende har et urealistisk forhold til arbeidslivet. 3. Vedkommende er lat. 4. Vedkommende er i feil type jobb. Blant de tingene mine klienter lærer seg, er å stille krav til sjefen. Eller til sine underordnede, hvis de selv er sjefer. (Heretter blir det komplisert – også sjefer har sjefer, og også underordnede kan ha underordnede).  

Å kunne sakene sine er å ikke gjøre sånne feller. Man kartlegger verdiene til klientene sine og hjelper dem med å finne ut hvordan de når dem. Det gjør man ikke ved å sitte og føle. Det gjør man ved å finne ut hvordan klienten føler. Det kan man rent faktisk ikke måle ved å finne ut hvordan klienten får en selv til å føle.

Gjør man en tabbe, innrømmer man det, man beklager, og man retter den opp, Man skjuler den ikke bak tåkeprat, paragrafer, arbeidsmiljølov. Man forklarer hva man tenkte, hvorfor man tenkte feil, og man rydder opp etter seg. Hvis man synes det er vanskelig, tar man seg sammen eller skifter jobb. 

Følerne er ikke sånn. De er redde for å såre, redde for å innrømme at de har såret, redde for å lære seg noe som kan tyde på at de har tatt feil. Og har følgelig svært god grunn til å hevde at man ikke trenger å kunne noe hvis man bare har et godt hjerte og masse empati.

for min del er det gjerne litt smalt å si at man ikke skal like å jobbe med mennesker. Det går an å ha det som fokus, SAMTIDIG som man må vite hva man skal/bør/kan gjøre i dette arbeidet

Tusen takk for å si absolutt ingenting.

Hadde jeg mislikt å jobbe med mennesker, hadde jeg skiftet jobb. Men jeg har ikke den jobben jeg har fordi jeg liker å jobbe med mennesker. 

Gud gi deg visdom til å forstå forskjellen.

 

🙂

Print Friendly