Jovisst har personlighet betydning!

Tryk­ket i Uke­avi­sen Ledel­se 19. mai 2006.

Paul Mox­nes hev­der at per­son­lig­hets­trekk er lite vik­ti­ge i ledel­se. Det­te har han på en måte rett i. Det kom­mer litt av hva man leg­ger i begre­pet vik­tig.

Hva vet vi egent­lig om sam­men­hen­gen mel­lom per­son­lig­het og ledel­se? Robert Hogan, en av de sto­re innen per­son­lig­hets­fors­king (se f.eks. Per­vin & John, 2001), hev­der at det bes­te stu­di­et så langt er Jud­ge et al. (2002)s meta-ana­ly­se. Her kon­klu­de­res det med

Over­all, the five-factor model had a mul­tip­le cor­re­la­tion of .48 with lea­dership, indi­ca­ting strong sup­port for the lea­der trait per­s­pec­ti­ve when traits are orga­nized accor­ding to the five-factor model.

The Big 5, av his­to­ris­ke årsa­ker ofte litt feil­ak­tig omtalt som fem­fak­tor­mo­del­len, har vært den råden­de model­len innen per­son­lig­hets­fors­king siden slut­ten av 80-tal­let (Per­vin & John, 2001; Bar­rick & Mount, 2001). Den ga for­ny­et opti­mis­me til bru­ken av per­son­lig­hets­tes­ting da den kom i 1980, i og med at den råden­de mening var at per­son­lig­het ikke kun­ne for­ut­sies: Sta­bi­li­tet i per­son­lig­het var en illu­sjon som men­nes­ker påfør­te hver­and­re for å ska­pe en tryg­ge­re ver­den, mens sann­he­ten var at omsten­dig­he­ter had­de mer å si for atferd enn per­son­lig­het (Misch­el, 1968). I våre dager vet vi alt­så at det er en klar sam­men­heng med leder­skap og per­son­lig­het, og vi vet også en god del om hva dis­se sam­men­hen­ge­ne består i.

Hvor vik­tig er den­ne kunn­ska­pen? Hun­ter & Schmidt (1983) står bak en rek­ke artik­ler hvor de viser hvor­dan man kan reg­ne ut effek­ten i dol­lar og cent av å bru­ke tes­ter ved utvel­gel­se. Selv om per­son­lig­hets­tes­ten og gene­rell kunn­skap om per­son­lig­het bidrar beskje­dent til det tota­le bil­det, vil for­ven­tet inn­tje­ning på en kan­di­dat øke dra­ma­tisk ved bruk av gode tes­ter kom­bi­nert med kom­pe­tent bruk av test­til­bake­mel­ding og refe­ranse­sjekk (Mabon, 2002).

Den forsk­nin­gen som Mox­nes base­rer seg på er ikke akku­rat den mest sen­tra­le. Mox­nes refe­re­rer til stu­di­er av aktivt mili­tært per­so­nell. Den forsk­nin­gen jeg kjen­ner til fra for­sva­ret viser imid­ler­tid nett­opp at per­son­lig­het har betyd­ning. Det top­per seg når Mox­nes hen­vi­ser til en psyko­ana­ly­ti­kers utta­lel­ser om hva som gjør en god ana­ly­ti­ker. Skal man vite hvem som fun­ge­rer som tera­peut skal man i hvert fall ikke gå til psyo­ana­ly­ti­ker­ne, som på Freuds 150-års­dag sta­dig ikke kla­rer å doku­men­te­re at det de dri­ver med vir­ker. De dyk­tigs­te tera­peu­te­ne er de som bru­ker viten­ska­pe­lig doku­men­ter­te meto­der og har god evne til empa­ti (Dawes, 1996; Ame­ri­can Psycho­lo­gical Associa­tion, 1999).

En per­son­lig­hets­test sier ikke om en per­son kan bli en leder eller ikke. Det er mye mer kor­rekt å si at den sier noe om hvor vans­ke­lig det er å gjø­re en leder av kan­di­da­ten. En per­son som er moti­vert, har selv­inn­sikt, skå­rer bra på IQ-tes­ter og har demon­strert leder­skap blir natur­lig­vis ikke uten vide­re sjal­tet ut av en rekrut­te­rings­pro­sess hvis ved­kom­men­de ikke skå­rer som en leder. Det viser seg f.eks. at lede­re som har gått kar­rie­r­evei­en i sto­re bedrif­ter har en annen pro­fil enn lede­re som har grunn­lagt bedrif­ter og gene­relt klart seg uten støtte­ap­pa­rat. Tes­ter kan si gans­ke mye om hva slags kul­tu­rer en gitt per­son kan lede eller lett kan brin­ges opp til å kun­ne lede.

Har­vard-psy­ko­lo­gen B.F. Skin­ner skrev alt på 50-tal­let (Skin­ner, 19721999) at det leg­ges for stor vekt på selek­sjon og for liten vekt på opp­læ­ring ved anset­tel­ser. Det er vans­ke­lig å være uenig i det­te, men det er for­bau­sen­de lite kjent at det fin­nes en stor og omfat­ten­de lit­te­ra­tur om hva lede­re bør kun­ne. Den­ne lit­te­ra­tu­ren fore­lig­ger dess­ver­re i liten grad i bøker med omslag av glan­set papir. Det kan være noe der.

Litteratur

Bar­rick, M. R., Mount, M. K., Jud­ge, T. A. (2001)
Per­so­na­li­ty and job per­for­mance at the begin­ning of the new mil­le­ni­um: What do we know and whe­re do we go next? Inter­na­tio­nal Jour­nal of Selection and Assess­ment, 9, 9 – 30.
Dawes, Robyn (1996)
House of Cards: Psycho­lo­gy and psychot­he­ra­py built on myth New York: Free Press
Hogan, Robert & Kai­ser, Robert B (2005)
What We Know About Lea­dership Review of Gene­ral Psycho­lo­gy 9 (2):169 – 180
Hubb­le, Mark A., Dun­can, Bar­ry L. & Mil­ler, Scott D (1999)
The Heart & Soul of Chan­ge: what works in the­ra­py Wash­ing­ton, DC: The Ame­ri­can Psycho­lo­gical Associa­tion
Hun­ter, John E. and Schmidt, Frank L. (1983)
Quan­ti­fy­ing the effects of psycho­lo­gical inter­ven­tions on emp­loy­ee job per­for­mance and work­for­ce pro­duc­ti­vity Ame­ri­can Psycho­lo­gist 38 (4): 473 – 478
Jud­ge, T. A., Bono, J. E., Ilies, R., & Ger­hardt, M. W. (2002)
Per­so­na­li­ty and lea­dership: A qua­li­ta­ti­ve and quanti­ta­ti­ve review Jour­nal of Applied Psycho­lo­gy, 87, 765 – 780
Misch­el, W. (1968)
Per­so­na­li­ty and assess­ment New York: Wiley
Mabon, Hun­ter (2002)
Arbets­psy­ko­lo­gisk test­ning Stock­holm: Psy­ko­logiför­la­get AB
Per­vin, Lawren­ce A & John, Oli­ver P (2001)
Hand­book of Per­so­na­li­ty: Theory and Rese­arch New York: Guil­ford
Skin­ner, B.F. (1972/1999)
The Scien­ce of Lear­ning and the Art of Teaching I: Cumu­la­ti­ve Record: Defi­ni­ti­ve Edition Cam­brid­ge, MA: The B.F. Skin­ner Found­ta­tion
nb_NONorwegian