Jeg rea­ger­te også på måten psy­kia­tre kun­ne for­kla­re Gerd-Liv Val­la som både det ene og det and­re i rap­por­ter som ble offent­lig kjent. Sånn litt midt oppi unge­leg­ging og for­be­re­ding av dagen i mor­gen har jeg med et halvt øye fått med meg deler av en doku­men­tar på NRK om hvil­ken makt sak­kyn­di­ge og grans­ke­re kan ha. Dra­ma­tur­gi­en og den alvor­li­ge stem­men og kryss­klip­pin­gen gjør at jeg sli­ter med å ta pro­gram­met helt på alvor, men spørs­må­le­ne de stil­ler er rel­le nok: hvem skal grans­ke grans­ker­ne?

Jeg har lite greie på sånt. Jeg vet lite om hvor­dan sli­ke grans­kin­ger fore­går, selv om jeg har vært sak­kyn­dig i ret­ten selv en gang.

Det jeg vet gans­ke mye om, er hvor sik­ker en psy­ko­log kan være på vur­de­rin­ger av en per­sons even­tu­el­le men­ta­le hel­bred, og hvil­ke meto­der som er mer eller mind­re sik­re. Jeg ser at grans­ke­re som opp­trer på sta­tens veg­ne bru­ker meto­der (som f.eks. i Bjugn-saken hvor bar­na ble antatt mis­brukt for­di de teg­net strek­fi­gu­rer med sto­re ører) som sav­ner enhver begrun­nel­se. Jeg synes psy­ko­lo­ge­ne slapp alt­for lett unna her – lege­ne som bruk­te utda­ter­te meto­der fikk hele støy­ten. Men det lig­ger også i sakens natur – det er mye let­te­re å avgjø­re om en lege har brukt feil meto­de enn om en psy­kolg har gjort det. Medi­sin er en viten­skap og har krav til viten­ska­pe­lig­het. Psy­ko­lo­gi kan være en viten­skap, men ingen kre­ver at en psy­ko­log hol­der seg til det som er doku­men­tert og viten­ska­pe­lig begrun­net.

Én ting er de juri­dis­ke impli­ka­sjo­ne­ne. Innen juss er det vit­kig å fin­ne sann­he­ten. For meg som psko­log er det vik­tig å ska­pe enig­het om en fel­les his­to­rie som er sann, hen­sikts­mes­sig og som alle kan være eni­ge om og alle kan leve med. NRK-doku­men­ta­ren foku­ser­te på at den sak­kyn­di­ge kom­mer med en dom som er ende­lig og upå­kla­ge­lig. Det er såvidt jeg for­står ikke helt sant, uttal­lel­ser som har juri­dis­ke kon­s­ke­ven­ser kan påkla­ges i ret­ten, men det kre­ver sitt.

Men det jeg dve­ler ved, er at det er så mye rart der ute. Bedrif­ter og Sta­ten kjø­per kon­su­lent­tje­neser, og de har ikke noen objek­tiv instans som kan garan­te­re at den sak­kyn­di­ge gjør sitt bes­te – alt­så bru­ker meto­der som er evi­den­ba­ser­te, viten­ska­pe­lig begrun­net, med den nød­ven­di­ge fag­li­ge kunn­skap og fag­li­ge ydmyk­het.

Hva ten­ker leser­ne om det­te? Føler dere at deres retts­sik­ker­het er iva­re­tatt? At det fin­nes bruk­ba­re klage­in­stan­ser? Og at det fin­nes en kom­pe­tent klage­in­stans for, si, ansat­te som får fyken etter en mer eller mind­re vel­be­grun­net utta­lel­se fra en kon­su­lent?