I innvandringsdebatten, polarisert som den er, har de to sidene én ting felles: Ingen av sidene vil rent faktisk ha kulturell berikelse.

Det er mange syn på på innvandring, men de fleste som har meninger bør kunne kjenne seg igjen i ei av følgende to grupper, og la oss for nøytralitetens skyld bare betegne dem med bokstaver:

H: Er mot innvandring og vil ikke ha innvandrernes kultur.
V: Er for innvandring men vil ikke ha innvandrernes kultur.

H stemmer konservativt, er tilhenger av norske verdier og norsk kultur (men hvorfor de beskytter den er vanskelig å si i og med at de ikke bruker den). V synes at de er intolerante og fordomsfulle.

V stemmer radikalt eller i det minste ikke konservativt, kan ha et apologetisk forhold til norsk kultur (vi blir feite på de fattiges brød), men bruker norsk kultur (leser bøker, hører på norsk musikk). H synes at de er naive og virkelighetsfjerne.

Ingen av dem vil ha kulturen til ikke-vestlige utlendinger hit.

For mens H tror at ikke-vestlige utlendinger har en kultur som vi ikke vil ha, er V optimistiske og mener at kulturen deres ligner med på vår enn H vil ha det til, og at det uansett er mulig å få dem til å bli som oss. Men begge er rørende enige om at det beste er at de ikke-vestlige utlendingene blir som oss. H vil ikke ha kulturen deres i det hele tatt, mens V vil ha musikken, maten, dansene, litteraturen, men verken de holdningene de har til kvinner, homofile, vantro, menneskerettigheter eller de andre holdningene H sier at de har.

Så hvor er berikelsen hen?  Hvilke toneangivende nordmenn står på barrikadene og har konkrete eksempler på ikke-vestlige verdier som er positive og som ikke-vestlig innvandring bringer med seg hit til landet?

Ingen jeg vet om. Bevis gjerne at jeg tar feil.

🙂

Print Friendly, PDF & Email